Mytekalenderen         |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. nov ALLEHELGENSDAG
2. nov ALLESJELERSDAG
3. nov ISIS – FRA DYNASTIENES EGYPT TIL REVOLUSJONENS PARIS
4. nov HELGEN FOR DE SMÅ, MEN VIRKNINGSFULLE MIRAKLER
5. nov GUY FAWKES – TERRORIST ANNO 1605
6. nov TIAMAT, GUDINNE AV KAOS
7. nov CAMUS OG MYTEN OM SISYFOS
8. nov DRACULA
9. nov DEN VITENSKAPELIGE SKAPELSESMYTEN
10. nov FRA MARIALEGENDER TIL SALMESANG
11. nov ST. MARTIN
12. nov ROLAND BARTHES’ MYTOLOGIER
13. nov ABSURDISTENES ROP ETTER MENING
14. nov JUPITERS DAG
15. nov KRØNIKE I TIDEN MELLOM TO REGNBYGER
16. nov EVANGELISTEN MATTEUS
17. nov JAKOB BÖHME OG DET STORE MYSTERIET
18. nov WILHELM TELL – EN EUROPEISK LEGENDE
19. nov ARBEIDERNES SVENSKAMERIKANSKE HELGEN
20. nov FRA DALARNA TIL JERUSALEM
21. nov MARIAS FREMSTILLING I TEMPLET
22. nov DEN HELLIGE CECILIA OG KIRKEMUSIKKEN
23. nov BILLY THE KID
24. nov PINOCCHIO OG HANS VAKRE GRESKE TANTE GALATEA
25. nov KATARINA OG HYPATIA AV ALEXANDRIA
26. nov Å SØKE GUD PÅ TOPPEN AV EN SØYLE
27. nov SOFIA VISDOMMEN – VAKRERE ENN ALLE DE ANDRE
28. nov JOHN BUNYAN – PILEGRIM I KRIGENS OG FORFENGELIGHETENS TID
29. nov HANUKKAH
30. nov GULLIVERS REISER

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
SKILPADDER OG SKAPELSESMYTER
Om forskjellige skapelsesmyter og hvorfor vi er så opptatt av dem.
Fysiker og matematiker Stephen Hawking skrev på 1980-tallet A brief history of time, som handler om de vitenskapelige mulighetene til å forklare alt. Den starter med en anekdote.

En kjent vitenskapsmann holdt en gang en offentlig forelesning om astronomi. Han beskrev hvordan Jorden går rundt Solen, og hvordan Solen er en stjerne, og at den og alle himmellegemene også beveger seg i baner. Etter foredraget reiste en liten, gammel dame seg opp helt bak i salen og sa:
– Det du har fortalt oss, er sprøyt. Verden er en flat skive som hviler på en kjempeskilpadde.
– Og hva står så skilpadden på? spurte vitenskapsmannen med et smil.
– Smart spurt, unge mann, kom det fra damen, – men det er skilpadder helt ned til bunnen.

Dette skal illustrere at uansett hvor kloke og flinke vitenskapsmenn er, kan man ikke argumentere mot mytologisk stahet. Men anekdoten har også en utilsiktet effekt: Hva som helst som står i en vitenskapelig bok, får middelaldersk magisk effekt og blir oppfattet som objektivt sant. Mange tror nå at dette er en skapelsesmyte! I enkelte artikler om skilpadder gjengis den noen ganger som en kinesisk, andre ganger en indisk myte. Artikkelforfatterne refererer gjerne til hverandre. Nå FINS det skapelsesmyter med skilpadder involvert. Dette er en irokesisk fortelling.

Lenge før verden ble til, fløt en øy i himmelen der himmelfolket levde i fred og lykke. Ingen ble født eller døde. Men en dag forsto Himmelkvinnen at hun skulle føde tvillinger. Hun fortalte det til mannen sin, som ble rasende. Mannen rev opp treet midt på øya og lagde dermed et hull. Kona kikket nysgjerrig ned i hullet. Langt der nede kunne hun se vannene. Da dyttet mannen henne så hun falt gjennom hullet. To fugler så kvinnen falle. Akkurat før hun nådde jorden, tok de henne på ryggen og brakte henne til de andre dyrene. Fast bestemt på å hjelpe dukket de ned i vannet for å hente mudder fra bunnen. Alle dyrene forsøkte, og klarte til slutt å få tak i mudder. Dyrene spredte det bak på Store Skilpaddes rygg. Mudderet utgjorde nå en fast flate, som vokste til den ble Nord-Amerika.


13. august 3114 år før Kristus var første dag av skapelsen av den verden det bor mennesker i, ifølge Mayakalenderen. Jeg bruker anledningen til å finne frem noen skapelsesmyter. Skilpadder eller ikke − i jegerkulturer er det dyr som dominerer, vi mennesker må innta en beskjeden og noen ganger tvilsom plass. Her er et eksempel fra Afrika.

Bare Mulungu og de fredelige dyrene var til. En dag satt Kameleon og vevde et fiskegarn, og da han var ferdig, satte han det i elva. Om morgenen var garnet fullt av fisk, og han begynte å spise. Om kvelden satte han ut garnet igjen. Men neste morgen var det tomt.
− Uflaks, sa han til seg selv. Så satte han det ut igjen.
Den neste morgenen fant han en liten mann og en liten kvinne i det. Han hadde aldri sett noe sånt, og tok dem med seg til faren sin.
− Se hva jeg har fått.
− Bare ta dem ut og sett dem i jorda, sa faren, så vil de vokse.
De vokste til de ble så store som menneskene er i dag. Så gned de tre mot hverandre og lagde ild for å steke oksekjøtt, men etter hvert brente de opp alt som var. Derfor måtte Mulungu og de andre gudene flykte opp til himmelen.

I Norden lever man ikke så nær så mange dyr daglig. Her spiller til gjengjeld været en stor rolle. Slik foregår skapelsen i den førkristne nordiske mytologien, fritt etter Snorre:

I tiders morgen var intet til, unntatt Nivlheim, tåkeverdenen, og i sør Muspellsheim, et lyst, flammende himmelområde. Mellom lå et tomt svelg, Ginnungagap. Da de elvene som strømmet fra Nivlheim og mot sør hadde kommet langt nok fra sine utspring, størknet strømmene og ble is. Over kom det rim og dannet seg et nytt islag og den delen av Ginnungagap som ligger mot nord, ble fylt med is og snø og fuktighet og kulde. Men fra Muspellsheim i sør føk gnister ut. Midt i, der rimet møttes med varmen, ble luften mild og stille. Det smeltet og dryppet, og av all smeltingen og dryppingen oppsto en kjempe som het Yme.

Av Ymes kropp blir jorden til, fastlandet av kjøttet, klipper av knoklene, og av tenner og knuste beinsplinter oppstår fjell og stein. Han er både mann og kvinne og avler de første levende vesener, jotner og guder. Senere finner gudene et menneskepar på bakken, Ask og Embla. De er ute av stand til å reise seg før gudene gir dem liv, sjel og ånd.

I Hellas oppstår verden av Kaos. I det finske Kalevala flyr en vakker fugl over vannene og legger til slutt seks gylne egg på kneet til Vannets Mor, men hun drar kneet til seg så eggene knuses mot avgrunnen og blir til himmel, måne og stjerner. I det indiske Rig-Veda heter det: Ingenting var fra begynnelsen av − verken væren eller ikke-væren. Og i kristendommen skapes verden på en arbeidsuke.

Et gløtt på populærvitenskapelig mytologi kan antyde at vi er mer opptatt av skapelsesmyter enn andre myter. Det kan ha å gjøre med at den sterke vekten på rasjonelle årsaksforklaringer i vår kultur gjør spørsmålet om de første ting lettere å stille enn problemstillinger angående guddommens art og nærvær. Dessuten er det, etter vitenskapens fremmarsj, lettere å se hvor tilkortkomne de mytiske skapelsesforklaringene er. Men skapelsesmytenes primære funksjon er å ha noe å feire. Forklaringen, hvordan verden helt nøyaktig faktisk er blitt til, kommer i annnen rekke. Vi har behov for å gå inn i mytisk tid og juble over det ufattelige under at vi er til.

I dag tror vi mest på en enorm eksplosjon som begynte for 15 milliarder år siden,og varer ennå. Det er i seg selv en storslagen skapelsesmyte. Problemet er at vi ikke feirer den. Men vi har behov for følelsesmessig bevegelse vi også. Derfor trenger vi anektoder som parodierer primitiv mytologi om en uendelig haug med skilpadder på bunnen av kosmos. Det smiler vi overbærende av. Men vi smiler i hvert fall.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160817

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chrisdankel@gmail.com