Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. apr MYTOLOGIENS NARRER
2. apr CASANOVA
3. apr BILLEDSTRIDEN
4. apr EDITH SÖDERGRAN
5. apr MYTISKE OVERSVØMMELSER
6. apr THESEVS
7. apr KORSFESTELSENS PARADOKS
8. apr BUDDHAS FØDSELSDAG
9. apr RABELAIS
10. apr KAHLIL GIBRAN
11. apr FORTUNA
12. apr GAGARIN
13. apr SONGKRAN
14. apr SOMMERDAGEN
15. apr MYTEN TITANIC
16. apr MAGNUS ORKNØYJARL
17. apr CAVAFY
18. apr SYNDEBUKKEN
19. apr LORD BYRON
20. apr HITLER
21. apr ROMAS GRUNNLEGGELSE
22. apr DEN EVIGE JØDE
23. apr ST. GEORG OG DRAGEN
24. apr TROJANSK HEST
25. apr EVANGELISTEN MARKUS
26. apr HAMLET
27. apr CARLOS CASTANEDA
28. apr FLORA
29. apr KATARINA AV SIENA
30. apr VALBORGSNATT

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
EDITH SÖDERGRAN
Om dikteren Edit Södergrans poetiske dveling ved smerten i en tragisk og blodig tid - og hyllest til landet som ikke er.
Av hela vår soliga värld
önskar jag blott en trädgårdsoffa
där en katt solar sig …
Där skulle jag sitta med ett brev i barmen
ett enda litet brev.
Så ser min drøm ut

Edith Södergran ble født i St. Petersburg i Russland 4. april i 1892, gikk på tyskspråklig skole og skrev dikt fra tidlig ungdom. Fra hun var 19 til hun var 22 ble hun behandlet for tuberkulose på flere sanatorier, blant annet i Sveits. Under revolusjonen høsten 1917 mistet familien alt unntatt sommerstedet i Raviola i Karelen, der Edith ble boende sammen med moren til hun døde 31 år gammel, av tuberkulose.

Hun ble knapt nok lagt merke til i sin samtid. De som skrev om henne, brukte spalteplass til å diskutere om hun ikke også var mentalt syk.

Hun kom i kontakt med ny tysk og russisk poesi; fant sitt uttrykk blant moderne europeiske strømninger og ble rent litterært en nordisk pioner. Hun en enkel, ikke-symbolistisk modernist. Men det virkelig bemerkelsesverdige er noe som hever seg over form. Hun er religiøs uten religion, beskriver en ensomhet så mørk at den blir tiltrekkende, hun er profetisk, har kosmiske visjoner, bruker mytiske bilder og gjør lengselen så nær at den kjennes hellig.

”Gud er en hvileseng, på den ligger vi utstrakte i altet, rene som engler, med helgenblå øyne besvarer vi stjernenes hilsen. Gud er en pute vi lener hodet mot, en fotstøtte, et forråd av kraft og et jomfruelig mørke, insektenes myriader og rosenes ekstase, et fengsel for alle frie sjeler, en harpe for den sterke vredens hånd, Gud er hva lengselen kan få til å stige ned på jorden.”

Døden holder henne med selskap. Hun beskriver seg som en fremmed og en fange og bruker former fra eventyret:

”En fugl satt fanget i et gyllent bur i et hvitt slott ved et dypblått hav. Smektende roser lovet vellyst og lykke. Og fuglen sang om en liten by høyt oppe i fjellet, der solen er konge og stillheten dronning og der karrige, små blomster i lysende farver vitner om livet, som trosser og består.”

Hun finner opp nye gudinner:

”Når du så Lykkens ansikt, ble du skuffet: denne sovende med slappe trekk var ofte den mest tilbedte og oftest nevnte, den minst kjente av alle gudinner, hun som hersker over de vindstille hav, de blomstrende havene, de endeløse solskinnsdagene, − og du bestemte deg for aldri å tjene henne. Nærmere kom deg igjen Smerten med dypet i øynene, den aldri påkalte, den mest kjente og minst forsmådde av alle gudinner, hun som hersker over det stormfylte havet og de sunkne skip, over livstidsfangene, og over de tunge forbannelsene som hviler med barna i moderskjødene.”

Kjærligheten dukker opp når det er for sent, og alt annet er verdiløst. Ikke den søsteren som elsket jordbær og røde roser, men den som elsket de dødes kranser kommer til å bli helgen og vinne det evige livets krone. For lykken er ikke det vi drømmer om eller vil eller lengter etter, lykken er korset som ble reist for oss alle. Skjønnhet er å være sommeren tro og naken til høsten, et skarpt drag og et eget tonefall, et stort tap og et taust sorgtog. Skjønnhet er ikke den tynne sausen diktere serverer seg selv i, skjønnhet er å føre krig og søke lykke, å tjene høyere makter. Døden er livets søster, du kan holde hånden hennes og stryke håret hennes, hun vil rekke deg en blomst og smile, du kan bore ditt ansikt inn i hennes bryst, og høre henne si: Nå er det på tide å gå.

Livet är att förakta sig själv
Och ligge urörlig på bottnen av en brunn
Och veta att solen skiner däruppe
Och gyllne fåglar flyr gjennom luften
Och de pilsnabba dagarna skjuta förbi.

Södergran går langt inn i sinnets mørke og legger ikke fingrene imellom. Hun hyller helvetet, for der snakker ingen om døden, der er alle sorger uten kraft, der blir ingen syke. Og hun hyller smerten, som håpefullt smilende med forgråtte øyne gir oss sanger og drømmer.

I 1916 kommer hennes lille bok med dikt ut, samme år som russerne slåss i Armenia, Storbritannia i Tyrkia og det blir borgerkrig i Nord-Kina. Britene finner opp nye stridsvogner og får straks bruk for dem, tyske forskere utvikler sennepsgass, en oversvømmelse i Nederland krever 10 000 menneskeliv, men selv denne i seg selv ufattelige tragedien blir en bagatell i forholdt til den massive elendigheten i hjertet av Europa. Slaget om festningen Verdun i Frankrike begynner i februar og varer til desember: Mer enn 800 000 døde.

1900-tallet opprant med en blodsutgytelse og en menneskeforakt verden ikke hadde sett maken til. Hvor hadde Gud gjemt seg? Hvor var det mulig å finne en liten lysstrime av håp?

Edith Södergran skriver IKKE om krig eller storpolitikk, men om sin egen smerte i sitt eget sinn. Men dette personlig poetiske helvete utvider seg på forunderlig vis til å dreie seg, ikke bare om samtiden, men også om ettertiden, ja, om menneskenes tilværelse i seg selv. Slik Södergrans hjem og eiendeler og liv gikk tapt i revolusjon og sykdom, gikk vedtatte sannheter, autoriteter og moralbegreper tapt i blod. Mytene måtte skapes på nytt, i et ubrukt språk, en ny poesi. Edith Södergrans prosjekt var å våge å se smerten inn i øynene, å søke til de mørkeste krokene for å finne et nullpunkt, en sannhet. Hun klarte å vinne gjenklang i fortvilede hjerter og gjør det fortsatt.

I et dikt som utkommer lenge etter hennes død, kommer det ut av smerten et credo, utgangspunktet for nye generasjoner drømmere: Våg å lengte, dikte, drømme! På hennes eget språk:

Men ett har jag funnit og ett har jag verkligen vunnit –
Vägen til landet som icke är.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no