Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. apr MYTOLOGIENS NARRER
2. apr CASANOVA
3. apr BILLEDSTRIDEN
4. apr EDITH SÖDERGRAN
5. apr MYTISKE OVERSVØMMELSER
6. apr THESEVS
7. apr KORSFESTELSENS PARADOKS
8. apr BUDDHAS FØDSELSDAG
9. apr RABELAIS
10. apr KAHLIL GIBRAN
11. apr FORTUNA
12. apr GAGARIN
13. apr SONGKRAN
14. apr SOMMERDAGEN
15. apr MYTEN TITANIC
16. apr MAGNUS ORKNØYJARL
17. apr CAVAFY
18. apr SYNDEBUKKEN
19. apr LORD BYRON
20. apr HITLER
21. apr ROMAS GRUNNLEGGELSE
22. apr DEN EVIGE JØDE
23. apr ST. GEORG OG DRAGEN
24. apr TROJANSK HEST
25. apr EVANGELISTEN MARKUS
26. apr HAMLET
27. apr CARLOS CASTANEDA
28. apr FLORA
29. apr KATARINA AV SIENA
30. apr VALBORGSNATT

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
BILLEDSTRIDEN
Om billedelskeren Josef, som skrev salmer og om billedstriden i den bysantinske kirken i middelalderen.
Josef, Hymneskriveren, går inn i kirken til lukten av røkelse, tenner et vokslys, fortsetter bort til bildet av Jesus og jomfruen, kysser det og kneler. Når han befinner seg i den halvmørke stillheten ved bildet, er det som om de himmelske makter, de døde sjeler og frelseren selv rykker nærmere, slik det skjer noen ganger når han dikter salmer. Det blir stille. Så hører han soldater nærme seg. Han vil bli stående på kne til han blir hentet. Men idet døren blir åpnet, røsker han bildet fra veggen og gjemmer det under en løs sten i gulvet.

Vi befinner oss i Bysants eller Konstantinopel, kristendommens østlige sentrum, på 800-tallet, billedstridens tid.

I Østkirken er sangen, røkelsen, lystenningen, å kysse helgenbildet, deltakelsen i gudstjenesten − inngangen til den religiøse opplevelsen; ikke noen personlig henvendt bønn. Vi kan ikke begripe Gud, så vi trenger ikke forsøke en gang. Her er ikke rom for kildekritikk eller selvstendig studium av bibeltekster. Men vi kan sanse det hellige, gjennom messesang og ikoner, delta i det seremonielle fellesskap. Bildene er viktige i Østkirken. Men er de FOR viktige? En gang sto det historisk strid om akkurat det.

I jødedommen og islam er det forbud mot å avbilde Gud. De første kristne hadde imidlertid ingen motforestillinger mot det. I katakombene under Roma fins kristne symbolbilder helt fra 100-tallet. Symbolet for Kristus kan være et lam; Johannes døperen sa at Kristus var guds lam, eller det kan være en fisk, forbokstavene i ordene Jesu Kristus Guds Sønn Gjenløseren på gresk blir ICHTYS, som også betyr fisk. Men de kristne avbildet også Jesus og Maria i menneskelig skikkelse. Romere og grekere hadde gudebilder i templene, så hvorfor ikke?

Alt på 300-tallet raste diskusjonen om det var respektløst eller fromt å forsøke å avbilde det guddommelige. Det greske klostervesenets far Basilios mente bilder burde brukes i forkynnelsen. Athens første biskop Dionysios hevdet at bibelen taler dobbelt om dette. Gud kan ikke erkjennes. Men han har gitt seg til kjenne gjennom Kristus nettopp for at vi skal kunne forholde oss til et konkret vesen. Dionysios foretrekker symbolske omskrivinger i billedkunsten, altså lam og fisk, for så unngår vi å forsøke å avbilde det himmelske på en direkte måte, altså Jesus som menneske.

Men det var bildene som skulle forestille den virkelige Jesus og den virkelige Maria som ble populære. På 600-tallet strømmet de til både kirkene og hjemmene, ble et virkemiddel for de forkynnende og utstilt og opphengt på spesielle steder der troende kunne ære dem.

Kritikerne mente at ikonene var avgudsbilder som flyttet tilbedelsen av Gud til tilbedelse av gjenstander og mennesker. Sterke følelser ble virvlet opp, ikonkritikerne krevde bildene ødelagt, og ødela gjerne selv, vandaliserte dem med kniver og kalk. Leo den tredje, keiser i Konstantinopel, støttet billedkritikerne. Det ble forbudt å bruke bilder i offentlig bønn og gudstjeneste, bildene ble totalt forbudt overalt, og de som gjorde motstand, skulle forfølges hardt. Ikonene ble samlet sammen og brent, veggmalerier revet i stykker og erstattet med kors, billedtilhengere arrestert, bortvist og henrettet.

Annen Mosebok: ”Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! ”

Teologen Johannes fra Damaskus: ”Bildene er minnesmerker, ikoner og bøker for de som ikke kan lese. Omfavn dem med øynene, leppene, hjertet; bøy kne for dem; elsk dem. Tidligere kunne Gud, som er uten form og kropp, aldri bli avbildet. Men nå, siden Gud er sett i legemsform og talende med menneskene, danner jeg meg et bilde av Gud som jeg ser. Jeg dyrker ikke materien, jeg dyrker skaperen av materien, som ble materie for min skyld (…).”

En uttalelse fra et kirkelig konsil: ”Den eneste tillatte fremstilling av Kristi menneskelighet er brødet og vinen i den hellige nattverd. (…) Med støtte i de hellige skrifter og i Kirkefedrene erklærer vi enstemmig i den hellige treenighetens navn at ethvert bilde som lages av et hvilket som helst materiale og farge ved onde maleres kunst, skal avvises og fordømmes i den kristne kirke.”

Billedforsvarerne fikk sine martyrer. Munker som hadde brukt vesentlige deler av livet til å be ved og meditere over bilder ble drept, kunstnerne bak bildene ble drept. Billedforsvarerne hevdet at ikonene som var laget av hjertet, hadde en sakral karakter som enhver kunne føle om han kjente etter.

Få kristne har senere betvilt verdien av religiøs kunst. Tizian og Leonardo, Bach og Mozart, Dante og Milton, har med pensel, toner og ord avbildet det hellige, inspirert og begeistret. Det kunne ha gått annerledes. Noen sto en gang frem og sloss mot for dette med risikoen det innebar å miste arbeid, inntekt, venner og til syvende og sist livet. En av dem het Josef. Han ble født i Syrakus på Sicilia, var prest og munk og kjempet for de hellige bildene i Konstantinopel. På en reise til Roma ble han tatt til fange av sjørøvere, men kom seg etter en tid fri og vendte tilbake til Konstantinopel. Her grunnla han et kloster, hvor han diktet hymner, dette ga ham tilnavnet Hymnograficus (Hymneskriveren), noen av hymnene gikk inn i kirkens liturgi. For sitt standpunkt i billedstriden ble han forvist fra byen i ni år. Så skiftet klimaet og holdningene, han vendte tilbake, ble administrator i Hagia Sofia-kirken og døde i byen 3. april i 1886.

Vi vet ikke så mye om Josef, men lar ham stå som en delvis ukjent soldat som forsvarte kunsten. Han var embetsmann i kirken, men fulgte sin egen overbevisning, og ikke autoritetenes. Kanskje hadde han som hymneskriver kontakt med en kraft som ikke bare var større enn ham selv, men også større enn kirken.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no