Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. apr MYTOLOGIENS NARRER
2. apr CASANOVA
3. apr BILLEDSTRIDEN
4. apr EDITH SÖDERGRAN
5. apr MYTISKE OVERSVØMMELSER
6. apr THESEVS
7. apr KORSFESTELSENS PARADOKS
8. apr BUDDHAS FØDSELSDAG
9. apr RABELAIS
10. apr KAHLIL GIBRAN
11. apr FORTUNA
12. apr GAGARIN
13. apr SONGKRAN
14. apr SOMMERDAGEN
15. apr MYTEN TITANIC
16. apr MAGNUS ORKNØYJARL
17. apr CAVAFY
18. apr SYNDEBUKKEN
19. apr LORD BYRON
20. apr HITLER
21. apr ROMAS GRUNNLEGGELSE
22. apr DEN EVIGE JØDE
23. apr ST. GEORG OG DRAGEN
24. apr TROJANSK HEST
25. apr EVANGELISTEN MARKUS
26. apr HAMLET
27. apr CARLOS CASTANEDA
28. apr FLORA
29. apr KATARINA AV SIENA
30. apr VALBORGSNATT

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
MYTOLOGIENS NARRER
Venus Verticordia bakgrunnen for tradisjonen å narre april. Tull, tøys og galskap som hellige riter: Nyttårsfeiring og karnevalstradisjoner.
Ved Venustemplet vasket kvinnene Gudinnens statue, pusset hennes gylne halsbånd og ga henne blomster. Kvinnene badet i rosenvann og bar kroner av myrtekranser. En romersk fest 1. april var tilegnet Venus VERTICORDIA, hjertebevegeren, skjønnhetens gudinne, kjærlighetens mor, latterens dronning, druenes herskerinne. Romerne arrangerte offentlige leker og kalte dagen Alle narrers dag, de brukte hele døgnet på festligheter og moro, gjorde ting omvendt og annerledes; menn bar kvinneklær og danset i gatene, man spilte tåpelig og gal, alt på en vennlig måte. Feiringen har beholdt et spor av sin karakter, i og med at vi fremdeles narrer april.

Kjærlighetsgudinnen er altså bakgrunnen for rituelt tøys. Vi markerer at kjærlighetens gleder går over alle stag ved å gå ut av våre daglige roller og gjøre ting vi ellers ikke ville ha drømt om. De greske Dionysosfestene besto i kappdrikking av vin, orgier og ekstase, iblant gikk det over alle grenser, og det skulle det gjøre, livsgleden overgå fornuften. Karnevalet tok senere opp de samme tradisjonene og plasserte dem i en kristen sammenheng; karneval betyr kjøttpause og besto i ville fester de siste dagene før fasten satte inn.

Å opphøye tull, tøys og galskap til hellige riter går tilbake til de aller første nyttårsfestene i forskjellige åkerbrukskulturer. Årstidenes gang er grunnlaget for tilværelsen, grøden gir liv. Årets og samfunnets gjenfødelse krever renselse og overskridelse av tabuer. Orgiene besto i omgang med destruktive krefter; å nærme seg kaosmaktene for å hente kraft til å starte på nytt. En variant er at det utpekes en vanstyrets herre, en tullekonge, som så symbolsk drepes. Dette kan være en utgave av narren, som dukker opp i Egypt, kommer derfra til Hellas og Roma og finner sin form med bjeller og stor krage ved europeiske hoff i renessansen; en betalt moromann som skulle kile de etablerte herskere så de lo men ikke ble fornærmet.

Da nærmer vi oss tricksteren. Trickster betyr skøyer, luring eller svindler – selve arketypen blant tullinger – mytologiens narr – et amoralsk motstykke til helten. Han fantes både i Europa og blant Nord-Amerikas indianere. Han er tvetydig, gjerne biseksuell, litt menneske og litt dyr, omskaper seg stadig – og er svært selvhøytidelig. Han blir ertet av en løk, som sier: ”Den som spiser meg, må fise”. Tricksteren skal vise at han ikke lar seg diktere av en rotfrukt og spiser den likevel. Så følger en makaber beretning der han til slutt drukner i sin egen dritt. En hypotese er at tricksteren er en parodi på sjamanen, som hadde stor makt og av og til misbrukte den ved å spille på billige tryllekunster for å få beholde sin autoritet. Prester, leger og politikere har alltid vært yndete satireobjekter, sjamanen var alle på en gang. Jung ser på tricksteren som det primitive vesen, ennå preget av dyret, det umodne, asosiale mennesket før frelsen. Andre finner i ham et uttrykk for anarki og spontanitet og dermed et korrektiv til en stivnet kultur.

Når den unge, medgjørlige kjempen Gargantua viser seg for første gang i Paris, strømmer folk til fra alle kanter for å glo, ja, han blir så omstimlet at han ikke orker mer, setter seg på tårnet på Notre Dame, knepper opp buksa og pisser på pariserne, hvorpå 265 418 menn drukner, i tillegg til kvinner og barn.
Den franske 1500-tallsforfatteren François Rabelais fant på dette. Hans mest kjente bøker handler om kjempen Gargantua og hans like unaturlig store sønn Pantagruel, og deres opplevelser. Her er sanselig humor og ordspill, Rabelais boltrer seg i groteskerier og absurde overdrivelser. Hvorfor? En som stilte seg det spørsmålet, var den sovjetiske forskeren Bakhtin, som så Rabelais’ tekster som et litterært karneval, og karnevalet som et urgammelt, folkelig opprør. Karnevalstradisjonen, både den virkelige og denne litterære, har som mål å overskride grensene hverdagen setter for våre utfoldelsesmuligheter. Den folkelige latter på markedsplassen utfolder seg i opposisjon til den rådende kulturens offisielle og alvorsfulle tone. Latteren tilhører folket og er frigjørende.

Bakhtins tanker om karnevalet som det genuine opprør ble grepet av radikale skandinaver på 70- og 80-tallet i dyrking av happeningen og gateteatret. Å sverme for et mytisk middelalderopprør var en mindre gjennomsiktig livsløgn enn å sverme for Mao. Men driver karnevalsfigurene med opprør? Nei. Mytologiens narrer fyller roller på kanten av kaos for å fornye verden og bringe den videre, altså opprettholde samfunnet, ikke omvendt. Rundt 1450 sier en prest om karnevalet: ”Vi gjør disse tingene på spøk, ikke på alvor, i pakt med de gamle tradisjonene, slik at dårskapen som bor i oss kan komme ut og fordampe.”
Man tok tak i grensene og røsket i dem for å kjenne om de holdt.

Det er et problem å bryte tabuer nå når alle grenser er sprengt. Det knulles for regnskogen, det spys på direkten, det skiftes kjønn og mediene plasserer seg konstant i privatlivets intimsfærer. Makten har ikke lenger noe stivt og formelt ytre. Gjenstår at vi narrer april! En moderne variant er falske nyheter. Særlig vakte det oppsikt at en avis denne dagen en gang på 1950-tallet fikk atskillig godtroende mennesker til å gå på vinmonopolet der det angivelig skulle være salg – med spann. Det er en lang vei fra gledesutbruddene under den dionysiske kappdrikkingen av vin i solfylte Athen eller smilenbde romere med blomsterkransene til ære for Venus til skuffede, vårbleke nordmenn med tomme spann på polet i Etterkrigs-Norge akkurat i det de skjønner at de har blitt lurt. Det forteller om to kulturers forskjellige forhold til vin, latter og mennesker. Men kanskje enda mer om norsk alkoholpolitikk.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no