Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. mar MARS
2. mar BAHÁ’I
3. mar RHIANNON
4. mar GERASIMOS OG LØVEN
5. mar ISIS’ SKIP
6. mar FØRSTE JORDOMSEILING
7. mar PERPETUA OG FELICITAS
8. mar DRØMMEN OM MODERGUDINNEN
9. mar AMERIKA
10. mar TAO
11. mar FRANKENSTEINS MONSTER
12. mar GREGOR DEN STORE
13. mar ØRNEN, SLANGEN OG MEXICO BY
14. mar DAIDALOS, IKAROS OG EINSTEIN
15. mar MORDET PÅ JULIUS CÆSAR
16. mar GUDMUND ARASON OG SJØORMEN I HJØRUNGAVÅG
17. mar ST. PATRICK
18. mar TIGGERMUNKENE
19. mar ISLAMS BEFRIELSE
20. mar TANIT (ASTARTE) OG FØNIKERNE
21. mar BENEDIKTS REGEL
22. mar KYBELE
23. mar MAHAVIRA
24. mar ENGELEN GABRIEL
25. mar HILARIA
26. mar JOSEPH CAMPBELL
27. mar AL-HALLAJ
28. mar KUAN-YIN, MEDLIDENHETENS GUDINNE
29. mar HANS NIELSEN HAUGE
30. mar MAIMONIDES OG MESSIAS
31. mar DEN MYTISKE MÅNEN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
DEN MYTISKE MÅNEN
Månen som faktisk himmellegeme og guddommelig symbol.
På denne datoen feiret romerne månegudinnen Luna. Hun er av riktig gammelt opphav, hennes tempel sto mellom Aventinerhøyden og Circus Maximus og ble ødelagt flere hundre år før Kristus. Romerne så henne også som et aspekt ved Diana (tilsvarer greske Artemis), gudinne for jakt og ville dyr. Luna har ingen selvstendig mytografi, men er temmelig identisk med greske Selene. Likevel har hun fått sin egen plass i Mytekalenderen, fordi hun er vår kulturs språklige betegnelse på månen, både den fysiske og den mytiske. Og når hun skaper sitt spøkelsesaktige lys som forvirrer oss med sin fremmedartede blekhet og sine skygger, skaper hun sterke stemninger av uhygge eller romantikk.

Vi som er så vidt gamle opplevde i juli 1969 en begivenhet av kosmiske dimensjoner overført direkte til fjernsynsskjerm. Neil Armstrongs støvel berørte månens overflate. To astronauter i romdrakter beveget seg rundt som i et drømmelandskap i et tempo påvirket av de uvante tyngdekraftforholdene og heiste det amerikanske flagget. Mennesket hadde kommet seg til Månen. En hendelse som denne ligner ikke på noe annet som har skjedd i noen tid. Frøken Luna er ikke lenger jomfru.

For det er en HUN, kulturhistorien levner ingen tvil. Månen mottar lys passivt og tilhører det feminine prinsipp yin. Det er et forhold mellom måneden og menstruasjonssyklusen. Den gamle modergudinnens symbol var nettopp månen.

Ved fullmåne kan Luna gjøre oss gale, det engelske ”lunatic” forteller om det. Å være i ”dårlig lune”, altså dårlig humør, eller ”lunefull” (humørsyk) kommer av det samme. I 1551 oppdaget noen at skyggene på månen sett fra jorden med velvilje kan se ut som et menneske. Siden da snakker vi om ”mannen i månen”, og forteller historier om ham.

Månen befinner seg 400 000 kilometer unna. En evig utholdende titusenmeterløper ville med jevnt god fart ha brukt ni år på å komme frem, en rask bil fire måneder med kjøring døgnet rundt og uten en eneste kaffepause. Til nærmeste planet, Mars, er det for øvrig 50 ganger lenger. Romfarerne sommeren 1969 brukte åtte dager tur retur.

Mange tidligere tiders litterære månereiser har suverent oversett at Månen er en død og ubeboelig planet. En månedag varer en uke og da blir det opptil 100 grader varmt. Mennesker ville ikke ha overlevd i slik temperatur, og om de likevel hadde klart det, ville de ha frosset i hjel i løpet av den påfølgende natten, i opptil minus 100 grader. Her er dessuten verken luft eller vann, og derfor heller ikke noe liv. Det som fortoner seg fra jorden som mørke flekker er hull eller kratere etter kollisjoner med elementer fra verdensrommet. En gang trodde astronomene at dette var vann, og ga de største kraterne navn som ”Stillhetens hav” og ”Duggens bukt”. Månen har også fjell og knauser, daler og sletter. Noe av det kan vi se med en liten kikkert, fjellene skimtes da som tagger. Det er alltid samme side av månen som vender mot jorden. Vi visste ingenting om månens bakside før i 1959, da Sovjetunionen klarte å sende opp et romfartøy som tok bilder av den. Etter det har mange romfartøyer tatt mange bilder og det er tegnet kart også av denne siden av månen.
Månen er laget av stein og metall og ble til for flere milliarder år siden omtrent samtidig med jorden. Siden den gangen har den gått regelmessig rundt oss, holdt på plass i bane av tyngdekraften og basert på hvor mye av den som blir lyst opp av Solen og dermed syns, gitt oss grunnlag for å måle tid og bruke betegnelsen ”månefaser”. Akkurat nå er det ”nymåne”, hvilket innebærer at den ubelyste delen av månen er vendt nesten rett mot jorden slik at månen ikke er synlig for det blotte øyet (den opprinnelige betydningen av ordet beskrev den aller første synlige månesigden).

Selv om jorden veier 80 ganger mer, blir havene påvirket av Månens tyngdekraft; for når den står på himmelen, begynner havet å stige mot den, og det trekker seg tilbake når den ikke er der lenger. Dette kalles som kjent flo og fjære, og i fjæresonen fins det dyr og planter som har vent seg til å leve både over og under vann.

Månen spiller en stor rolle i mytologien. I Peru var det en månekult ved siden av solkulten. En inkaetterkommer forteller:

Tempelrommet var bekledd med sølvplater for at man gjennom det hvite skulle forstå at det var månens værelse. Som i solens tempel fantes det her også et bilde, formet og tegnet som et kvinneansikt på en stor sølvplate. Man gikk inn hit for å oppsøke månen og stille seg inn under hennes beskyttelse, for man holdt henne for å være solens søster og hustru – samt inkaenes mor. Derfor kalte de månen Mamaquilla som betyr ”Mor Måne”. På begge sider av måneansiktet sto de døde dronningene oppstilt etter tronfølge og alder.

Origenes fra Alexandria foreslo på 200-tallet at Månen kunne ses på som et bilde av kirken som bærer Solens (Guds) lys videre til de troende. Men også dens uhygge og goldhet har produsert rike bilder. Synligheten om natten og det golde lyset gjør at den assosieres med døden. Måneformørkelse har blitt sett på som et forvarsel for verdens undergang. I iransk og i vedisk religion mente man at de døde måtte passere Månen på vei til himmelen.

I litteraturen lyser den enda mer enn i virkeligheten. ”Av måneskinn gror det ingenting”, en roman av Torborg Nedreaas, handler om en som blir utnyttet og sveket og står igjen med skammen. En vakker måneskinnsnatt er bakgrunnen for desillusjonerte amerikanere i O’Neills ”Måne for Livets stebarn”. Wergeland bruker månen som samtalepartner i tre dikt fra hospitalet, og i det siste tar han avstand fra denne ”poetenes blasse måne”! Ja, månen, som markerer grensen mellom det jordiske og det himmelske; sølvhvit og omskiftelig, er lett å ty til, særlig for romantikere, av og til for lett. Men til et stort fortellerunivers hører også mange små og mindre betydningsfulle sidespor.

Slik gjør vi månen mytisk, lar den skifte form og størrelse og vesen, kaller den Gudinnen Luna, bygger templer til dens ære og uttrykker vår kjærlighet til den på spesifikt menneskelig vis, ved å fortelle om den, i mytologi, legender, sagn, dikt og prosa. Det har en større betydning for den menneskelige identitet enn at det nå står et amerikansk flagg et sted der oppe. Det sies for øvrig at flagget falt ned da landingsfartøyet tok av. Månegudinnen kunne ikke dy seg.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no