TORFINN EKSILHELGEN

Forrige   Neste

I år 1342 skulle abbeden ved klosteret Ter Doest i Brügge i Belgia sørge for at en gammel grav ble jevnet med gulvet. Så, heter det seg, da den ble åpnet, strømmet det en søt vellukt av den og fylte kirken. Abbeden ble grepet av undring, og ville finne ut hvem den fremmede døde var. På et pergamentblad spikret på en treplate ved graven sto en hyllest på latin. Her gikk det frem at legemet tilhørte biskop Torfinn fra Norge, død 60 år tidligere, teksten priste hans konsekvente godhet, fasthet i motgang, selvforsakelse og gavmildhet. Munken som hadde skrevet hyllesten, var ennå i live, og ble bedt om å skrive ned alt han husket om Torfinn.Torfinn hadde vært cisterciensermunk i Trøndelag. Men hva er en cisterciensermunk?

Benedikt av Nursia hadde på femhundretallet formet en regel for klostrene: forskrifter, timeplan for daglige gjøremål, rutiner for døgnets gudstjenester. Bygningene skulle ha fellesrom, sovesal, kapell og spisesal – i tillegg til avdeling for novisene, sykestue, gjestehus, verksteder, uthus, urtehage og apotek. Men det viktigste var at munkelivet skulle preges av kontakten med det guddommelige – gjennom askese, botsøvelser, meditasjon og bønn. Men på tross av ”Benedikts regel” avvek praksis fra ideal og klostrene tilpasset seg samfunnet rundt. På 900-tallet utgikk derfor en reformbevegelse fra Cluny i Frankrike for å befri klosteret fra verdslige myndigheter og stille det direkte under pavestolens beskyttelse. Manuelt arbeid, bønn og studier var blitt neglisjert, nå skulle munkene leve etter Benedikts regel og vel så det. En rekke klostre ble reformert etter strengt mønster og stilt under tilsyn av abbeden i Cluny. I tillegg til fattigdoms-, kyskhets- og lydighetsløftet pleide Cluny-reformistene korsang og musikk. Bevegelsen ble en hovedinspirasjonskilde for kirken i høymiddelalderen.


Munkene avla fattigdomsløfte. Det gjorde så absolutt ikke klostrene, som ble svært rike enheter. Som en reaksjon på dette, begynte munker å dra til ensomme steder der de levde i streng fattigdom og av eget arbeid. Syv munker grunnla 21. mars 1098 ”Det nye klosteret” i Citeaux, på latin Cistercium, og gjennomførte der en kompromissløs strenghet. Ja, så strengt var det at ingen våget å søke om opptagelse der, og munkene holdt på å gi opp. Akkurat da dukket en ung adelsmann opp med 30 venner og slektninger og ville inn. Tendensen snudde. Klostret vokste, først langsomt, så raskere, fikk datterklostre, og utover 1100-tallet eksploderte bevegelsen. Bernhard av Clairvaux åpnet hele Europa for den nye ordenen og gjorde cistercienserne til en massebevegelse.

I liturgien og arkitekturen strebet cistercienserne etter enkelhet. De lot skjegget gro og la stadig nytt land under plogen. I Norge stiftet ordenen Lyse Kloster ved Bergen, Mariaklosteret på Hovedøya ved Oslo og enda ett på øya Tautra i Trondheimsfjorden. Herfra var det kort til Nidaros, her var usjenert beliggenhet og god jord. 25. mars 1207 ble klosteret innvidd til ære for Jesu mor og kalt ”Monasterium sanctæ Mariæ de Tuta insula”. Her var altså trolig dagens sjeldne norske helgen Torfinn munk på 1200-tallet før han kom seg til fastlandet. Han er nemlig omtalt som korbror i Nidaros i 1273 og 1277. Dette siste året er han også nevnt som vitne i en avtale der kong Magnus lover å respektere kirkelige rettigheter.

I 1278 blir Torfinn viet til biskop av Hamar under erkebiskop Jon Raude, som arbeidet for å få innført en vidtgående kristenrett og kom i strid med kong Eirik 2. Magnusson, også kalt ”prestehater.” Kongen dømte biskopen fredløs. Torfinn var en sterk tilhenger av erkebiskopen med sin kompromissløse holdning. Regjeringen ville kreve inn skatt av geistligheten og forgrep seg på kirkegodset. I 1282 ble erkebiskop Jon, biskop Andres av Oslo og biskop Torfinn av Hamar utvist fra landet. Jon og Andres flyktet til Sverige, mens Torfinn lenge ble på sin post. Bispegården ble inntatt av en ridder som såret biskopen. Torfinn flyktet på et skip, det forliste, men han kom seg med tomme hender og et lite følge til cistercienserklosteret Ter Doest i Brügge. Derfra dro han til Roma for å få støtte, og så tilbake til Belgia. Han ble syk og døde 8. januar 1285 uten særlig oppstyr. 60 år senere skjedde det altså undere ved graven, og Torfinns kult spredde seg. Først på 1800-tallet ble norske historikere oppmerksom på at en gammel biskop fra Hamar faktisk ble dyrket som helgen i utlandet.


Å være i eksil betyr å være jaget fra sin jord, landflyktig, forvist. Etter hvert er ordet ”eksil” brukt om all slags emigrasjon, frivillig og ufrivillig, kort eller langvarig. Under annen verdenskrig befant det seg på det meste 80 000 nordmenn i eksil.

Jødefolket holdt til i eksil i Egypt. Patriarken Abraham, vår mytiske stamfar, brøt opp på Guds befaling og ble en omflakkende hjemløs. Senere mistet jødene hjemstavn og tempel og ble jaget av perserne til Babylon. Vår kristne historie handler i forbausende stor grad om forfølgelse og hjemløshet.

Helgenen Torfinn tilhørte cistercienserbevegelsen, en av disse motkrefter i religionshistorien som uttrykker: Nå har det sklidd ut, la oss komme tilbake til hva det egentlig dreier seg om. Belgiske klosterbrødre tok i mot ham som sin egen. Både Håvamål og den kristne etikk har sterke apeller om å gi flyktninger mat, vennlighet og husly. Det har vært en så selvsagt del av folkeskikken at det ikke har vært nødvendig å påpeke det en gang, før nå nylig.

LastUpdated:20160213