Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. mar MARS
2. mar BAHÁ’I
3. mar RHIANNON
4. mar GERASIMOS OG LØVEN
5. mar ISIS’ SKIP
6. mar FØRSTE JORDOMSEILING
7. mar PERPETUA OG FELICITAS
8. mar DRØMMEN OM MODERGUDINNEN
9. mar AMERIKA
10. mar TAO
11. mar FRANKENSTEINS MONSTER
12. mar GREGOR DEN STORE
13. mar ØRNEN, SLANGEN OG MEXICO BY
14. mar DAIDALOS, IKAROS OG EINSTEIN
15. mar MORDET PÅ JULIUS CÆSAR
16. mar GUDMUND ARASON OG SJØORMEN I HJØRUNGAVÅG
17. mar ST. PATRICK
18. mar TIGGERMUNKENE
19. mar ISLAMS BEFRIELSE
20. mar TANIT (ASTARTE) OG FØNIKERNE
21. mar BENEDIKTS REGEL
22. mar KYBELE
23. mar MAHAVIRA
24. mar ENGELEN GABRIEL
25. mar HILARIA
26. mar JOSEPH CAMPBELL
27. mar AL-HALLAJ
28. mar KUAN-YIN, MEDLIDENHETENS GUDINNE
29. mar HANS NIELSEN HAUGE
30. mar MAIMONIDES OG MESSIAS
31. mar DEN MYTISKE MÅNEN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
GUDMUND ARASON OG SJØORMEN I HJØRUNGAVÅG
Om Islands tredje største helgen, som var de fattiges biskop, og befridde nordmennene for en sjøorm.
Gudmund Arason, bispeviet i 1203, var de fattiges venn og dermed Islands mest folkekjære helgen. Han forsøkte å bedre de vanskeligstiltes kår ved å gå inn for større skattebyrder på velstående bønder. De mektige mislikte dette så sterkt at han flere ganger ble jaget fra bispesetet. Det fortelles også at han holdt på å ruinere bispestolen med sine gaver til de ubemidlede. Dessuten lå han i strid med lokale høvdinger angående kirkens rett til å dømme i kirkesaker, og to ganger måtte han reise til Nidaros i Norge for å gjøre rede for sin oppførsel.

Gudmund ble født i 1161. I presteårene ble han kjent for engasjement, botsøvelser og gavmildhet. Han holdt strengt på at alle mennesker var like overfor Gud. De fattige samlet seg om ham, og han førte et omflakkende liv stadig fulgt av en lurvete gjeng, flere av dem gikk ikke av veien for utskeielser. Øvrigheten og bøndene brukte det for hva det var verdt for å få Arason bort. Da det sto på som verst, ble han satt i husarrest i tre år. Men knekt ham, fikk de ikke. Han døde 16. mars 1237 av alderdomssvakhet.

Gudmund fulgte en kristen urtradisjon. Evangeliene forteller gjennom Jesu omgang med fiskere, fatige, prostituerte, spedalske og samaritanere at kristen nestekjærlighet omfatter alle mennesker. Da de kristne viste seg i Roma med sine flokker som også omfattet sammfunnets elendige, med begrunnelsen at Guds kjærlighet omfattet alle, vakte det oppsikt og provoserte, samtidig som det hadde en enorm tiltrekning.

Gudmund beskjeftiget seg ikke bare med lurvete mennesker, men også med overnaurlige monstre, og dem var han ikke like nådige mot: Det fortelles at en sjøorm sperret innseilinga til Hjørungavågen på østsiden av Hareidlandet i Møre og Romsdal. Monsteret skal ha vært til stor plage helt til Gudmund Arason manet det bort med bønner og vievann.

Flere hellige menn har bekjempet uhyrer; den irske dikterhelgen Columba manet på 500-tallet vekk et sjøuhyre i elva som renner ut av Skotlands dypeste innsjø Loch Ness ved å gjøre korsets tegn, hvilket førte til at den lokale kong Brude begynte å tro på den kristne gud. Utdrivingen av dette sjøuhyret (det ryktes riktig nok at det dukket opp igjen på 1930-tallet) førte altså til kristningen av Skotland!Hva med havbeistenes tradisjon i vårt eget land?


Norske sjøormers historie er grundig dokumentert. Erkebiskop Walkendorf i Trondheim skriver i et brev til pave Leo i 1520 om sjøormen i Mjøsa, at den er grå, grådig etter å drepe mennesker og viser seg når havet er rolig. Om sjømennene skulle råke på uhyret, må de styre skipet rett mot udyrets øyne for å ha noen forhåpninger om å overleve. Noen få år senere, i 1539, skriver den svenske biskop Olaus Magnus om en orm av uhyrlig størrelse som holder til i kløfter og huler utenfor Bergen og i lyse sommernetter kommer ut av hulene for å ete opp kalver og lam. Peder Claussøn Friis hevder i 1599 i boken ”Om djur, fiske, fugle og trær uti Norrig”, at ormen i Mjøsa alltid ble sett om det var tronskifte eller en annen stor forandring i riket. Claussøn Friis skiller for øvrig mellom spøkelsesormer og det han kaller virkelige sjøormer! Erik Pontoppidan, biskop i Bergen på 1700-tallet, går vitenskapelig til verks: Havdyret holder seg bestandig i dypet unntatt i juli og august som er dets leke- og parringstid. Av alle opptegnelsene kan vi konkludere med at det dreier seg om et antikristelig udyr, trolig med røtter til dragene i tidlig middelalder og slangen i Det gamle testamentet. Når ormen i Mjøsa viste seg, gikk klokkene og orgelverket i Hamardomen av seg selv − og krigshærer og orlogsskip viste seg i lufta. En eneste gang i historien viste Mjøsormen seg kontant, nemlig i reformasjonsåret 1537. Et gammelt, ondt uhyre varslet om en ny, ond tid.

Opplysningstid og elektrisitet har ikke tatt knekken på den. Vitneutsagnene er overveldende. Seljordsormen har hode som elg eller hest. Ormen i Loenvannet har tre pukler med fem meters avstand mellom hver, og er sett så sent som i august 2000.

Havuhyrene er ikke vesensforskjellige fra ferskvannsormene. Den ved Hjørungavågen hadde hele tolv pukler på ryggen. Det er ellers sett sjøorm ved Molde i 1746, en historie fortalt ved byretten i Bergen fem år senere. Bokhandler Lund oppdget et digert havdyr i Romsdalsfjorden en varm julidag i 1815. Også i Kristiansund har ormen vist seg – og det i godvær. Og i Brekkestadbukta ved Ørlandet klarte smeden Hovde en gang å spidde en sjøorm ved hjelp av en tømmerstokk med jernpigger. Langs store deler av kysten er forskjellige varianter av havuhyret observert, helt opp til våre dager.


Om sjøormen er en fiskeøgle som offisielt døde ut for100 millioner år siden (en helt seriøs teori), et rent fantasifoster, et spøkelse eller produkt av et rykte for å lokke turister, er den uansett en mytisk realitet. Det er en skapning vi ikke har kontroll over, et dyr som ikke er kategorisert av Aristoteles, ikke av noen, det er overnaturlig stort, underlig, farlig og ukjent. Mytehistorien er full av monstre med fremmedartet overveldende krefter. Våre helter Thesevs, Herakles og St. Georg nedkjempet dem, slik Askeladden gjorde med trollet. Både den greske antikken, kristendommen og opplysningstiden fremmer utviklingsvennlige tankebaner der månemørkets demoniske makter, overtro og angst skal fordrives til fordel for opplysning.

Men monstrene som er nok først og fremst bilder på makter i vårt eget indre, det blinde, ustyrlige begjæret, griskheten, egoismen, den slags krefter som truer både individet og samfunnet. Det kreves heltemot for å gå løs på dem. Å være biskop og de fattiges venn i et rotfestet klassesamfunn krever også heltemot. Gudmund Arason var en helt.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no