Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jan BASILIOS (VASILIS)
2. jan OVID
3. jan GENEVIÈVE
4. jan SELENE
5. jan LA BEFANA
6. jan DE HELLIGE TRE KONGER
7. jan GALILEO GALILEI OG JUPITERS MÅNER
8. jan TORFINN EKSILHELGEN
9. jan MARCO POLOS FORUNDERLIGE REISE
10. jan SAINT GERAINT AV WALES
11. jan SOKAR – BESKYTTER AV DE DØDES ÅNDER
12. jan EN MIDTVINTERSNATTS DRØM
13. jan GURUER, BLOMSTER OG SVERD
14. jan SITA SYNGER BLUES
15. jan MARTIN LUTHER KING JR.
16. jan DON QUIJOTE - RIDDER AV DEN BEDRØVELIGE SKIKKELSE
17. jan DEN HELLIGE ANTONIUS
18. jan LYDEN AV ÉN KLAPPENDE HÅND
19. jan ABRAHAM
20. jan BESTEMOR BABA JAGA
21. jan DEN HELLIGE AGNES AV ROMA
22. jan VINCENT AV SARAGOSSA – MOTSTANDENS HELGEN
23. jan MUHAMMADS BRUDD MED TIDEN
24. jan EKEKO LYKKEBRINGEREN
25. jan PÅ VEIEN TIL DAMASKUS
26. jan EYSTEIN, ERKEBISKOP, KIRKEBYGGER OG FORFATTER AV OLAVSLEGENDEN
27. jan ISHTARS NEDSTIGNING TIL DØDSRIKET
28. jan Å FORSTÅ SEG HELT FREM TIL GUD
29. jan SWEDENBORG
30. jan GANDHI
31. jan HEKATE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
GALILEO GALILEI OG JUPITERS MÅNER
Om oppfinnelsen av kikkerten og hvordan Galileo Galilei brukte den til å finne ut at himmelen ikke fantes.
En dag i 1608 satt en lærling hos optikeren Hans Lippershey i Amsterdam og lekte seg med to brillelinser en ledig stund mellom to arbeidsøkter. Han var fascinert av lysspillet. Da kom han ved en tilfeldighet til å holde den ene linsen et stykke foran den andre mot vinduet, se gjennom begge samtidig, og la til sin forbauselse merke til at porten til vertshuset på andre siden av gaten hadde kommet nærmere. Lærlingens sjef Hans Lippershey lot seg leende overtale til å se gjennom linsene han også, stanset å le, monterte de to linsene i hver sin ende av et rør og tok æren for oppfinnelsen. Den kom snart i handelen som det nye leketøyet alle ville ha.

Omtrent samtidig var den italienske jurist, teolog og munk Paolo Sarpi på vei fra Roma hjem til Venezia. Sarpi hadde venner og bekjente over hele Europa og fikk snart høre nyheten om det nye leketøyet i Nederland. I juni året etter var hans venn matematikkprofessor Galileo Galilei på besøk i byen. Sarpi nevnte røret og undret på om professoren mente at det kunne ha militær betydning. Galileo ble mildest talt interessert. Han sjekket ut hva slags linser hollenderne hadde brukt og konstruerte sitt eget rør. Og et bedre ett. Og enda ett. Han klatret opp i Venezias tårn ”Campanilen” sammen med republikkens ledende menn og lot dem se folk bevege seg på skip så langt unna at de knapt var synlige med det blotte øyet. De militære gned seg i hendene. Galileo ga bort kikkerten til myndighetene og fikk beholde jobben sin på livstid. Han dro hjem til Padova, som på denne tiden tilhørte republikken Venezia, og begynte å konstruere en enda bedre kikkert. Den rettet han oppover mot stjernehimmelen.


Galileo ble født i 1564. Som nittenåring ble han en dag sittende og se opp på lysekronen i domkirken i Pisa, der han studerte. Den svingte. Han klarte ikke å ta øynene fra den og oppdaget at bevegelsen tok like lang tid enten lysekronen svingte langt eller kort ut til hver side. Da ble han interessert i geometri og fysikk. Han fikk et professorat i Padova, der han fant opp proporsjonspasseren og et væsketermometer. Da vennen Sarpi henledet oppmerksomheten hans mot kikkerten, forandret livet hans seg.

Han klarte etter hvert å bygge en kikkert som forstørret 30 ganger. Dermed kunne han se sletter og fjell med skygger på Månen, og at Melkeveien ikke var noen tåke men et stjernemylder. Om kvelden 7. januar 1610 forsøkte han å finne Jupiter, som nå skulle ligge gunstig til. Da han endelig fant planeten, så den ut som en skive og ikke et punkt, og dessuten så han tre ukjente stjerner tett inntil planeten på linje med den. Ifølge den rådende teorien fantes det planeter som gikk i bane og stjerner som satt fast på himmelen. Legemene Galilei hadde oppdaget, var ingen av delene. De var måner. Ingen av de lysende prikkene satt fast på himmelen. For det fantes ingen himmel de kunne sitte fast på.


I Middelalderen var den mest utbredte oppfatningen blant folk flest at jorda var flat, omgitt av et endeløst, kosmisk hav fullt av monstre livsfarlige for mennesker. Det bygget på et gammelt verdensbilde fra tidlig bronsealder og ligger for eksempel til grunn for troen på Midtgardsormen som kveiler seg rundt jordskiva, og skapelsesberetningene i bibelen der det står om verdenshjørnene. Den andre oppfatningen, som de fleste lærde trodde på, gikk ut på at Jorden var en slags kinesisk eske av gjennomsiktige sfærer. At Jorden var rund, var i og for seg gammelt nytt, ikke bare Pythagoras og andre grekere hadde visst det, men også fønikiske og egyptiske sjøfolk i tusenvis av år. Ikke lett å forestille seg for folk flest, men det var ikke umulig å tilpasse skriften til en kuleformet verden. Men at Jorden var verdens sentrum og sto stille, og at det var himmellegemene som beveget seg over eller rundt den, og at fiksstjernene satt fast på den samme himmelvelvingen, var noe alle kunne se. Det var dessuten grunnlaget for forestillingen om menneskets hjem her nede og Gud der oppe.

Da Columbus seilte ut på havet på 1400-tallet, trodde de fleste i hans samtid at nettopp det var det omslyngende verdenshavet. Fra hans egne journaler kan vi lese at da han kom nær Orinoco og merket at saltvannet var blandet med ferskvann, antok han at det kom fra de fire elvene fra Paradiset det står om i første Mosebok. Gud skapte først jorden og så himmelhvelvingen. Men 51 år etter Columbus publiserte Kopernikus et manuskript om det heliosentriske universet, altså med Solen i midten. DET var skummelt. For hvor var himmelen da? Og om kvelden 7. januar 1610 i Padova satt en matematikkprofessor med en kikkert han selv hadde konstruert og så at himmelen ikke var noe sted.

I 1613 erklærte Galileo offentlig at han sluttet seg til Kopernikus. Dermed fikk han ikke bare de kirkelige autoritetene som motstandere, men også hans kolleger vitenskapsmennene. De nektet å se i kikkerten, de trengte det ikke, for verden var beskrevet i bøker. Noen munker forsvarte Galilei, andre gjorde det ikke. I 1615 reiste han til Roma og forklarte seg. Paven overlot bedømmelsen til andre. Et kirkeråd uttalte året etter at teorien om Jordens bevegelse var absurd. Resten av sitt liv ble professoren overvåket av inkvisisjonen. Skriftene hans ble forbudt. Da han var 69 år ble han stevnet for Inkvisisjonen igjen. Prosessen tok et halvt år og mannen ble trolig utsatt for tortur. I 1633 knelte han i et dominikanerkloster i Roma for en forsamling av kirkeautoriteter og gikk offentlig tilbake på sin egen lære om at Jorden beveger seg. Han ble dømt til livsvarig fengsel med pålagte botssalmer, men avsvergingen hadde virkning. Han ble benådet og fikk flytte hjem. På sine eldre dager ble han blind og døv. Hans verker var fordømt av den katolske kirke. (Om den katolske kirkes ufattelig langsomme linje-endring i denne saken, se tillegget nedenfor: En oversikt laget av en journalist i New York Times.)

Bokstavtolkning av mytene var nødvendig, ikke for mytenes eller religionenes skyld, men for opprettholdelsen av totalitære regimer. En grunnleggende forutsetning for den friheten vi i dag tar som en selvfølge, friheten til uten å risikere å bli straffet å se tingene som de virkelig er, med eller uten kikkert, himmelen som slør og mytene som myter, ble gjort om kvelden 7. januar 1610, da Galileo Galilei oppdaget at himmelen ikke fantes.

TILLEGG:
Utdrag fra en artikkel av ALAN COWELL, New York Times, 31. oktober 1992:

By the end of his trial, Galileo was forced to recant his own scientific findings as "abjured, cursed and detested," a renunciation that caused him great personal anguish but which saved him from being burned at the stake.

Since then, the Church has taken various steps to reverse its opposition to Galileo's conclusions. In 1757, Galileo's "Dialogue Concerning the Two Chief World Systems" was removed from the Index, a former list of publications banned by the Church. When the latest investigation, conducted by a panel of scientists, theologians and historians, made a preliminary report in 1984, it said that Galileo had been wrongfully condemned. More recently, Pope John Paul II himself has said that the scientist was "imprudently opposed."
"We today know that Galileo was right in adopting the Copernican astronomical theory," Paul Cardinal Poupard, the head of the current investigation, said in an interview published this week.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160213

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no