Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. mar MARS
2. mar BAHÁ’I
3. mar RHIANNON
4. mar GERASIMOS OG LØVEN
5. mar ISIS’ SKIP
6. mar FØRSTE JORDOMSEILING
7. mar PERPETUA OG FELICITAS
8. mar DRØMMEN OM MODERGUDINNEN
9. mar AMERIKA
10. mar TAO
11. mar FRANKENSTEINS MONSTER
12. mar GREGOR DEN STORE
13. mar ØRNEN, SLANGEN OG MEXICO BY
14. mar DAIDALOS, IKAROS OG EINSTEIN
15. mar MORDET PÅ JULIUS CÆSAR
16. mar GUDMUND ARASON OG SJØORMEN I HJØRUNGAVÅG
17. mar ST. PATRICK
18. mar TIGGERMUNKENE
19. mar ISLAMS BEFRIELSE
20. mar TANIT (ASTARTE) OG FØNIKERNE
21. mar BENEDIKTS REGEL
22. mar KYBELE
23. mar MAHAVIRA
24. mar ENGELEN GABRIEL
25. mar HILARIA
26. mar JOSEPH CAMPBELL
27. mar AL-HALLAJ
28. mar KUAN-YIN, MEDLIDENHETENS GUDINNE
29. mar HANS NIELSEN HAUGE
30. mar MAIMONIDES OG MESSIAS
31. mar DEN MYTISKE MÅNEN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
DRØMMEN OM MODERGUDINNEN
Kjønnskampen i mytehistorien. Feminine guddommer før og nå - ønsketenkning og virkelighet.
Finner vi blant gudinner aksjoner, streiker eller andre organiserte aktiviteter som tilsvarer kvinnenes frigjøringsprossess? Kan det spores en maktkamp mellom maskuline og feminine guder? Går det an å snakke om en forskyvning av maktforholdene kjønnene imellom i den mytiske verden?

Svaret på alle disse spørsmålene er ja. Det eksisterer riktig nok ingen internasjonal gudinnedag, og solidariteten feminine vesener imellom, for eksempel blant de greske gudinnene, er varierende. Men når det er sagt: Kjønnskampen gjennomsyrer en rekke mytiske grunnfortellinger. Dagens Mytekalender skal handle om mytologiens feminine fortid.

I 1980-årene begynte særlig amerikanske feministiske forskere å interessere seg for mytehistorie. Deres synspunkt var at kvinnelige guddommer ble dyrket før de maskuline, og at dette pekte tilbake på en tid da også den jordiske kvinnen hadde makt, arverett og privilegier, og styrte samfunnet med mild hånd og naturlig visdom. Forestillingen om den feminine guddom i fortiden går under betegnelsen Store Gudinne, Store Mor eller Moder Jord.

Arkeologen Josef Szombathy fant i 1908 en 11,1 cm. høy statue av en svulmende kvinne med former, uten ansikt. Hun er gravid og ser ut til å være i slekt med selve materien. Statuen, opp til 24000 år gammel, ble funnet i nærheten av Willendorf i Østerrike og har fått navnet ”Venus av Willendorf”. En annen arkeolog, Marija Gimbutas, har stått for funn av atskillige kvinnestatuer, de aller fleste av dem fra neolittisk tid, altså epoken som fulgte da åkerbruket forandret verden, fra 10 000 til omtrent 3500 f.Kr. Det sentrale området for hennes utgravinger går under betegnelsen “Gamle Europa” og kan tegnes som en skjev firkant med Kreta i nederste høyre hjørne, Malta i nederste venstre, Budapest i nordvest og elva Dnjestr i nordøst. Området inkluderer mesteparten av Italia, Bulgaria og Tyrkias vestkyst foruten hele det greske fastland og noen av øyene. Her er det funnet 30 000 små skulpturer laget av leire, marmor, bein, kobber og gull – på mer enn 3000 steder. Det er nesten bare avbildninger av kvinner eller kvinnelige vesener. Gimbutas selv var aldri i tvil om at dette pekte mot dyrkelsen av en stor Gudinne som rådde for nær sagt alt. Hun hevdet også mannen sosialt sett ikke var overordnet kvinnen i disse sivilisasjonene, at eiendomsretten ble arvet gjennom moren og at kvinnene spilte hovedrollen i de religiøse ritualene.

Noen av disse påstandene er omstridte, men det feminine innslaget i materialet er nok til å ta pusten fra de som tviler på at Store Mor regjerte. Gudinnestatuene kan ha to hoder; mor og datter i en figur, hun som har født liv og hun som skal føde det neste. Her er kvinner i fugleforkledninger, tvillinggudinner i hvit marmor og en stor, fet, trygg, sovende kvinne i brun leire med spor av rød oker. I sin kolossale moderlighet ser hun ut som om hun sover så trygt at vi andre også kan være rolige. Vi blir beskyttet. Mor passer på.

Gudinnen har eksistert som en mytisk realitet. Menneskehetens første bevarte bilde av livet var Moren. Vi, menneskene, var barn, barn av naturen og mysteriet. I tusener av år dyrket man myten om Moren som altets skaper og beskytter, den som gir liv. Og hun døde ikke helt ut, men manifesterte seg i andre skikkelser; som modergudinne i den minoiske sivilisasjonen på Kreta; som Inanna/Ishtar i Babylon, Isis i Egypt og Gaia, Athene, Afrodite med flere i Hellas og Eva og Maria i kristen tradisjon. Noen av de mest praktfulle byggverk i vår tid er katedraler bygget til ære for Jesu mor. Eller som hun gjerne heter – vår frue – Notre Dame.


Overgangen til åkerbrukssamfunnet nedfelte seg i fortellinger og ritualer med bisarre fellestrekk, med død og drap som nærværende realiteter. Dette er også menneskeofringenes epoke. Det forekommer detaljerte oppskrifter på hvordan jomfruer og unge menn skulle bli utkledd og innsmurt med oljer før de ble rituelt drept. Jordbruket innebar et nytt forhold til liv; kontroll over såing, høsting og beskjæring av vekst, og førte med seg en bevissthet om at død skaper liv. Ikke bare ga Gudinnen liv, hun tok også. I India har feminine makter overlevd lenger enn i vesten. Den indiske naturgudinnen Kali, en nær slektning av den samme Moder Jord, kutter hoder med ene hånden og gir livgivende bein med den andre. Hun blir fremdeles dyrket, spesielt i Bengal. Hun fremstilles gjerne med avhugde hoder som smykker. Hymnene til henne lyder: “Jeg hyller deg og elsker deg grenseløst, du nakne, grusomme kvinne og mor!” Hun har fortsatt sine egne templer der hun skjenkes blodige ofre av dyr. Menneskeofringene til Kali ble stanset med lov midt på 1800-tallet.

At Gudinnens epoke skulle ha vært fredfylt og idyllisk med sosial rettferdighet, harmoni med naturen og likeverdighet mellom kjønnene, finnes det ingen beviser for. Det er en del av fortidsnostalgien, som dukker opp i forskjellige varianter av ideen om at gamle dager var en gyllen tid. Problemet er at det vi vil tilbake til, neppe har eksistert. Fortiden består stort sett av dårlig helse, fattigdom og tidlig død. Men vi vil at alt skal ha vært bedre før, slik at vi bedre kan bevare håpet om at alt kan bli bra igjen. Drømmen om den store, vennlige, varme modergudinnen inngår i gullalderromantikken. Men en naturgudinne er utenfor moral, likesom naturen er det.

Krigens virkelighet forandret mytologien. Gudinnens epoke tok slutt og mannegudene tok over. Det skjedde ikke uten kamp. I den bibelske verden er overgangen tydelig beskrevet i en myte; slangen, et sentralt dyr for Jordgudinnen, fordømmes; kvinnen underordnes mannen og menneskene drives ut av Gullalderparadiset. I Hellas skjedde det samme maktskiftet langsomt. Zevs drev ikke ut sine kvinnelige rivaler, han forførte dem. De fleste greske kvinnelige gudinner har et eldgammelt opphav. Men da mytene ble skrevet om, ble de underordnet Zevs, og flere av dem involvert i en kjærlighetsaffære til ham. Den maskuline Apollon overtok oraklet i Delfi, tidligere styrt av kretiske prestinner. Gudinnene taper, men gjør sprelsk motstand. Olympen skjelver da åkerbruksgudinnen Demeter forlater sin trone, regelrett streiker, til hun får tilbake sin datter bortført av Hades, Zevs’ bror og bestyrer av dødsriket. Jaktgudinnen Artemis stanser en hel krig fordi general Agamemnon en gang i sin ungdom drepte en hjort på hennes hellige mark. Og alle de greske mannlige gudene, også Zevs, ligger under for kjærlighetsgudinnen Afrodite. Gudinnen lar seg ikke undertrykke lenge av gangen, for hun har, med alle sine egenskaper, en sentral plass i menneskesinnet, og vil alltid oppstå i nye skikkelser.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no