Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. feb ZARATHUSTRA
2. feb KYNDELSMESSE
3. feb SHINTO
4. feb BØNNER FOR BUDDHA
5. feb DEN HELLIGE AGATHE AV CATANIA
6. feb SAMISKE MYTER
7. feb UTOPIA
8. feb GIORDANO BRUNO
9. feb REGNDANSERNES HEVN
10. feb ØDELEGGELSENS EVANGELIUM
11. feb SANGEN OM BERNADETTE
12. feb CHARLES DARWIN OG MENNESKETS AVSTAMNING
13. feb DIONYSOS
14. feb VALENTINSDAGEN
15. feb SOKRATES
16. feb ONESIMOS – SLAVENES HELGEN
17. feb GERONIMO
18. feb LUTHER OG BIBELEN
19. feb HAMSUN
20. feb DYLAN THOMAS
21. feb HORUS’ ØYE
22. feb ST. PETER
23. feb LYKTEFESTIVALEN
24. feb DEN TRETTENDE APOSTEL
25. feb NUT OG DØDEBOKEN
26. feb VICTOR HUGO
27. feb MIRABAI
28. feb KALEVALA
29. feb SKUDDÅRSDAGEN. EROS OG PSYKE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
NUT OG DØDEBOKEN
Egyptiske tanker om døden og oppskrifter på hvordan man bør te seg i det hinsidige.
I dag feiret de gamle egypterne Nut. Hun var himmelgudinne og også en personifikasjon av himmelen. Hennes foreldre var Shu og Tefnut, guddommer for vind og fuktighet, hennes bestefar selveste Ra. Hennes mann og bror var Geb, Jorden.

I kunsten er Nut fremstilt som en mørk, naken kvinne som står med kroppen i en bue og ser ned på jorden. Hele siden hennes er dekket av stjerner, mens armene og bena er himmelens søyler. Langt der nede ligger gemalen Geb og ser opp på sin søster og hustru. Himmel og jord er vanligvis ektefolk i de klassiske mytologiene. Det som gjør den egyptiske spesiell er at her er det feminine himmel, det pleier å være omvendt. Nut kan også være fremstilt som en oppreist kvinne med en krukke på hodet.

I en myte føder hun solguden hver dag. Han seiler da langsomt over henne til han når munnen. Hun svelger ham ved solnedgang, hvoretter han går gjennom kroppen hennes – og hun føder ham på ny neste morgen. På grunn av dette blir Nut knyttet til graven, underverdenen og gjenoppstandelsen. Hun ble sett på som den dødes venn, en moderlig beskytter for den som reiser gjennom de dødes land, og er derfor ofte avbildet på innsiden av kistelokket for å passe på den døde til oppstandelsens time kommer.
Dermed er vi inne på et område som emye omtalt og ikke sjelden misforstått – de gamle egypteres forhold til døden.

I vår tid omskriver vi døden til de grader at til og med i dødsannonser står det at han eller hun sovnet inn eller gikk bort, som om det var et temporært fenomen. Egypterne hadde det på samme måten! ”Å reise bort” eller ”forenes med jorden” var deres omskrivinger. De dødes land ble uttrykt som ”landet som elsker stillheten”. Egypterne dyrket ikke døden, de hatet den, så på den som en midlertidig tilstand, en del av den menneskelige forvandlingsprosessen.

Det var mange dødsritualer, først og fremst som hjelp til å opprettholde den avdødes identitet. Det gjaldt å huske dette livet og formidle budskapet om det videre til guddommene på den andre siden. Til dette bygde de evighetshus, der mumien skulle ligge sammen med ting som ble betraktet som nyttige i den store natten, for eksempel små statuetter som kunne gjøre det arbeidet den døde måtte få av arbeidsplikter på den andre siden. Den døde trengte også spesiell kunnskap, derfor ble religiøse tekster malt eller risset inn på gravenes vegger, senere skrevet på papyrus og plassert ved siden av legemet. Det var en samling av disse tekstene den tyske egyptologen Karl Richard Lepsius i 1842 ga navnet Dødeboken. Den består av bønner, hymner og besvergelser som skal beskytte i det hinsidige. Her er døden beskrevet som ”natten før livet”.

Livet etter døden skulle være en evig forlengelse av de beste øyeblikkene i dette livet, menneskets essens skulle bestå. Hvert individ var ansvarlig for sine gjerninger og måtte leve etter det ordnende prinsippet kalt Ma’at, som omfatter harmoni, rettferdighet, sannhet, etikk og skjønnhet . I mytene var Ma’at skaperens datter, oppstått samtidig med skapelsen, en kvinne med strutsefjær på hodet. Din mulighet for evig liv består i om du har levd i samsvar med Ma’at. Hvert individ inneholder en kropp og flere åndelige former. Det fysiske legemet skal ikke gjenoppstå, men være et sentrum der formene forenes. Derfor er mumifiseringen viktig.

Den franske egyptologen Paul Barguet delte Dødeboken i fire. Den første delen dreier seg om begravelsesritualene, fra mumifiseringen til gravkammeret. Her finner vi en hyllest til solguden Ra (sitatene er hentet fra DNBs utgave 2001):

”Den avdøde skal si: Vær hilset, Ra, når du står opp, Atum, når du går ned! Ra, eneste Gud, som ble til ved tidens begynnelse, som skapte jorden og formet menneskeheten. (…) Himmelen og jorden ærer deg med drikkoffer, verdensordenen Ma’at omfavner deg dag og natt. ”

Neste del av er knyttet til regenerasjons- og fornyelsesprosessen:

” Selv om jeg er begravd på vestsiden av himmelen, fortsetter jeg min tilstedeværelse på jorden, slik at jeg ikke dør i vest, men lever videre som et lysvesen til evig tid.”

I tredje del står ”uskyldighetserklæringen,” stilet til dødsrikets dommer Osiris:

”Jeg har ikke ødelagt offergavene i templene, aldri spist av gudenes brød eller stjålet de dødes kaker. Jeg har ikke drevet utukt med barn eller besudlet mitt gode navn og rykte. Jeg har tatt verken mer eller mindre enn det som var tiltenkt meg. Jeg har ikke trengt meg inn på andres eiendommer. Jeg har ikke forandret vektloddenes tyngde. Jeg har ikke tatt melken fra barnas munn. Jeg har ikke berøvet kveget sin beitemark. Jeg har ikke jaktet på fugler som lever i gudenes sivåkrer. Jeg har ikke fisket i gudenes dammer. Jeg har ikke demmet opp flytende elver og aldri slukket en nødvendig ild. Jeg har ikke forsømt å ofre kjøtt når tiden har vært inne for det. Jeg har ikke holdt annet kveg enn det som tilhører gudene. Jeg har ikke hindret noen gud i dens prosesjon. Jeg er ren. ”

Osiris er sjef for 42 dommere. Visdommsguden Thot er der med sin magiske kunnskap og hjelper den døde. Anubis har ansvaret for at vekten er nøyaktig. I den ene av de to skålene blir den dødes hjerte plassert, og i den andre sitter Ma’at i gudinneskikkelse. Under vekten står et monster med krokodillehode for å spise den avdødes hjerte hvis han eller hun blir funnet skyldig.

I siste del av Dødeboken spør den døde hvor lang hans levetid er, og Atum, skaperguden, svarer ”millioner av år”, og at urgudene en gang vil vende tilbake til jorden for å ødelegge alt det skapte slik at det kan vende tilbake til urtilstanden. Som en mor passet himmelgudinnen Nut på den døde mens han reiste gjennom den ukjente verden i virkeligheten bortenfor denne, et sted som bare kan nås ved mytisk fantasi.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160819

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no