Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. feb ZARATHUSTRA
2. feb KYNDELSMESSE
3. feb SHINTO
4. feb BØNNER FOR BUDDHA
5. feb DEN HELLIGE AGATHE AV CATANIA
6. feb SAMISKE MYTER
7. feb UTOPIA
8. feb GIORDANO BRUNO
9. feb REGNDANSERNES HEVN
10. feb ØDELEGGELSENS EVANGELIUM
11. feb SANGEN OM BERNADETTE
12. feb CHARLES DARWIN OG MENNESKETS AVSTAMNING
13. feb DIONYSOS
14. feb VALENTINSDAGEN
15. feb SOKRATES
16. feb ONESIMOS – SLAVENES HELGEN
17. feb GERONIMO
18. feb LUTHER OG BIBELEN
19. feb HAMSUN
20. feb DYLAN THOMAS
21. feb HORUS’ ØYE
22. feb ST. PETER
23. feb LYKTEFESTIVALEN
24. feb DEN TRETTENDE APOSTEL
25. feb NUT OG DØDEBOKEN
26. feb VICTOR HUGO
27. feb MIRABAI
28. feb KALEVALA
29. feb SKUDDÅRSDAGEN. EROS OG PSYKE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
DYLAN THOMAS
Om Dylan Thomas barndomsskildringer, berømmelse, destruktive alkoholisme og livsbejaende dikting.
”Grisebingene var i den bortre enden av tunet. Vi trasket bortover mot dem. Gwilym i prestesvart til tross for at det var en vanlig hverdagsmorgen, og jeg i ulltøy som var stoppet i baken. Vi gikk forbi tre høner, som krasset over de sølete brosteinene, og en fårehund med ett øye som den sov med åpent.”

Dette er ingen hvilken som helst reportasje fra landsbygda, men en av 1900-tallets aller største diktere som gjenkaller en barndomsopplevelse.

20. februar 1950 kommer den walisiske poeten Dylan Thomas til New York. Først i juni vender han hjem til Storbritannia etter 40 opplesninger i USA og Canada. Det er den første av i alt tre USA-turneer. Det var Amerikabesøket som gjorde Dylan Thomas til myte, ga ham etterlengtede penger og berømmelse og forandret livet hans. Han bodde på Chelsea Hotel, der en minneplate med hans navn fremdeles pryder foajeen. Her traff han Greta Garbo og Marilyn Monroe, og hjemme hos Charlie Chaplin skal han ha blitt observert mens han pisset på en potteplante. På White Horse Inn på Hudson Street sa han: ”Nå har jeg drukket atten whisky. Det er visst rekord.” Så falt han om og døde, 39 år gammel.

I hørespillet ”Under Milk Wood” synger den prostituerte Polly om sitt natteliv (alle sitatene oversatt av Harald Sverdrup)

”Etter meg flyr de fra sør og nord,
Og de velter meg ned på den nakne jord.
Men hver gang jeg elsker et mannfolk igjen,
Gårdbruker-Johnny eller sjømann-Ben,
Så tenker jeg på dem som jeg en gang hadde kjær,
Tom, Dick og Harry, som var digre som trær.”

Presten lytter, og da hun er ferdig, sier han mildt: ”Lovet være Gud, vi er et musikalsk folk”.

”Musikalsk ”er en god karakteristikk av Dylan Thomas. Han tryller frem klangen i ordene, menneskeliggjør og varmer opp hvert bilde før han slipper det fra seg.

”Og den gang jeg var grønn og sorgløs, berømt blant løer
Grønn og gyllen var jeg, jeger og gjeter, kalvene
sang til mitt horn, revene i åsen bjeffet kaldt og klart
og sabbaten kimte sakte
blant rullesten i den hellige flod”

Han er romantiker og en mann av folket. Han kommer stadig tilbake til de små landsbyene i Wales. James Joyce, kalte sin oppvekstskildring ”Portrett av kunstneren som ung mann.” Thomas kaller sin ”Portrett av kunstneren som ung valp.” Mennesket er en del av naturen, livet, i biologisk forstand, vi varmer hverandre slik dyrene gjør det.

”Nå hang det en ung mann og en krøllet gutt over en mur og stirret på en purke som lå og ble pattet på midt i gjørma.
– Hvor mange griser er det?
– Fem. Den helvetes megga åt en av dem, sa Gwilym.
Vi telte dem mens de vrikket og vred på seg, rullet på ryggen og buken, dyttet og kløp og rykket og illskrek etter moren. Fire grisunger, fire nakne, lyserøde haler krøllet seg i været hver gang trynene slurpet i seg og purka gryntet av smerte og fryd.
– Hun må ha slukt en til, sa jeg – eller en rev har hoppet over muren.
– Det er verken purka eller reven, sa Gwilym, – det er far.
Jeg så for meg onkel, svær og slu og rød, hvordan han holdt den sprellende grisen i de to hårete nevene sine, satte tennene inn i låret og knuste labbene. Jeg kunne se hvordan han bøyde seg over muren inn til bingen med grisebena stikkende ut av kjeften.
– Var det onkel Jim som åt grisungen?
– Han solgte den for å gå på fylla, sa Gwylim med sin dypeste og mest foraktende hviskestemme og nistirret opp mot himmelen.
– Sist jul tok han en sau over skulderen og var drita full i ti dager.”

Dylan Thomas ble født i Swansea, droppet ut av skolen som 16-åring og ble journalist. Fire år etter fikk han utgitt sin første diktsamling. Som 21-åring flyttet han til London, der han møtte irske Caitlin Macnamara i en pub. Det ble et stormfylt ekteskap med tre barn. Thomas skrev også essays, noveller, et filmmanus og begynnelsen til en roman. Han var en kjent stemme, leste mange år i BBC. Fortellinger og erindringer kom helst i radio før de kom på trykk.

”Jul etter jul kom rullende nedover bakken mot havet som snakket walisisk, som snøballen som vokser seg hvitere og større og rundere som en kald og hodestups måne tumlende nedover himmelen som var vår gate; og stanser ved kanten av isfrosne bølger med fiskefrynser og jeg kjører neven inn i snøen og henter frem det første jeg finner. Inn går neven, inn i den ullhvite, klokketonende ballen av helligdager på bredden av en julesyngende snø, og ut kommer Mrs Prothero og brannmennene.”

T.S. Eliot skrev om den åndelige tørken symbolisert med det golde landet, om det mennesket som har mistet kontakten med sammenhengen, og brukte bilder som ”røde, tverre ansikter som snerrer og gneldrer fra dører i jordsprukne hus.” Thomas skrev ikke alltid om varme barndomsminner han heller, men selv i døden feiret han livet. Diktet ”Jeg nekter å sørge over et barn brent til døde i London” handler om en jente som omkom i et bombeangrep, men det er ikke riktig å sørge over henne, hun er gått tilbake til livet, som vil oppstå i nye generasjoner. Ingenting kan egentlig forsvinne! Eliot beskrev den åndelige døden, Dylan Thomas diktning var i seg selv et bevis på at det fremdeles sto til liv.

Erling Christie: ”Som dikter var Dylan Thomas besatt av skapelsens, tilblivelsens, fødselens mysterium – hele hans poesi er en fruktbarhetsmyte. Mot verdens sterilitet satte han den kunstnerisk skapende akt. Men kløften mellom det skapende og det destruktive ble uoverstigelig.”
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160819

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no