Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. feb ZARATHUSTRA
2. feb KYNDELSMESSE
3. feb SHINTO
4. feb BØNNER FOR BUDDHA
5. feb DEN HELLIGE AGATHE AV CATANIA
6. feb SAMISKE MYTER
7. feb UTOPIA
8. feb GIORDANO BRUNO
9. feb REGNDANSERNES HEVN
10. feb ØDELEGGELSENS EVANGELIUM
11. feb SANGEN OM BERNADETTE
12. feb CHARLES DARWIN OG MENNESKETS AVSTAMNING
13. feb DIONYSOS
14. feb VALENTINSDAGEN
15. feb SOKRATES
16. feb ONESIMOS – SLAVENES HELGEN
17. feb GERONIMO
18. feb LUTHER OG BIBELEN
19. feb HAMSUN
20. feb DYLAN THOMAS
21. feb HORUS’ ØYE
22. feb ST. PETER
23. feb LYKTEFESTIVALEN
24. feb DEN TRETTENDE APOSTEL
25. feb NUT OG DØDEBOKEN
26. feb VICTOR HUGO
27. feb MIRABAI
28. feb KALEVALA
29. feb SKUDDÅRSDAGEN. EROS OG PSYKE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
GERONIMO
Geronimos liv og død og Apachelegenden om hvordan folk begynte å spise dyr.
(Vinklinger og gjenfortelling basert mest på ”Jorden – Vår Mor” v/Tor Åge Bringsværd, Verdens Hellige Skrifter, DNB 2002. )

Goyahkla var den siste store apachekriger. I 18 år holdt han stand mot den amerikanske og den mexikanske hær, ikke minst takket være godt kjennskap til fjellene i grensetraktene mellom USA og Mexico. Det ble sagt at ingenting kunne overraske apachene i Sierra Madre. Som en av de siste frie indianere overga han seg til General Nelson Miles i 1886. Han døde 80 år gammel, allerede da verdenskjent under sitt spanske navn Geronimo. Han var en forgrunnsfigur i de siste indianerkrigene utkjempet på det amerikanske kontinent.

Da spanjolene møtte apachene, trodde de at de kunne gjøre som med puebloene, overtale dem til å gi fra seg landet. Men nei. Disse indianerne kjempet. Det var dessuten vanskelig å bruke dem som slaver. De få som ble tatt – som oftest gamle, kvinner og barn – stakk av eller sloss til de døde. Apachene gikk til motangrep, ikke med passiv motstand, men med samme mynt. Da Geronimo fant sin familie drept, sverget han på å drepe alle hvite han kunne klare å drepe. Det ble mange. Apachene opererte i små grupper med lynraske angrep.

Apachenes navn var på seg selv var dineh – de levende menneskene. I generasjon etter generasjon æret dineh-folket fortellingen om sitt forhold til dyrene.


Foreldrene gikk for å finne frø. Barna ble igjen for å passe ilden. Da kom en ravn med bue og piler på ryggen og spurte om å få komme inn. Ravnen hengte koggeret opp på teltstengene og gikk igjen. Da oppdaget barna en fettklump i kobberet. Den eldste gutten trakk opp fettklumpen. Det var kjøtt på den også. De spiste. Foreldrene kom tilbake og fant barna tykke og glade. Moren smakte også på fettklumpen, også hun ble tykk og sunn. Nå kom også mannen hennes og de andre i leiren for å se på de sunne barna.

Flaggermusen hadde sett at ravnen hadde fløyet østover mot et fjell langt borte, og nå ledet den folket på vandring om for å lete etter denne makeløse maten. Etter fire dager kom de til et sted der ravner fløy i sirkler og skrek, men folket forsto ikke hva de sa. Trestammer lå på marken. Noen fant en sirkel av aske. Ravnene hadde laget mat og stekt den på bål. Hvor hadde de funnet maten?

Medisinmannen spurte hvem som var den første som smakte maten. En gutt kom frem og medisinmannen forvandlet ham til en valp. Medisinmannen instruerte og valpen logret for å vise at den skjønte. Om morgenen så ravnene at folket var borte, og snuste rundt den tomme leiren slik ravner pleier for å se hva som kunne være igjen. En liten ravnegutt fant valpen. ”Vi vet ikke hva slags hund det er,” sa foreldrene, ”kanskje bærer den på en sykdom.” ”Den snakker med øynene,” svarte gutten og gråt. Han ville beholde den. Faren sa: ” Jeg fører en brennende gren foran øynene på den. Hvis den ikke bjeffer da, kan du beholde den. Men kommer det så mye som et klynk fra valpen, er det slutt.” Faren grep en brennende kvist fra bålet og førte den foran øynene til valpen. Den stirret på flammene uten en lyd.

Gutten og valpen lekte hele dagen, så dro de tilbake til ravnenes tipi.
Ravnefaren børstet aske bort fra ildstedet. Der lå det en stor, flat stein han løftet bort, før han forsvant i et hull under den. Etter en stund kom han tilbake med en bøffel han drepte med steinkniven. Alle ravnene samlet seg til måltidet. Dette gjentok seg i tre dager. Den fjerde morgenen, da solen sto høyt og ravnene var opptatt utenfor tipiene, forvandlet han seg tilbake til en gutt og tok en hvit ørnefjær i høyre hånd. Med den magiske fjæren skjøv gutten steinen under ildstedet til side og klatret ned i hullet. Der nede var en verden med gress og innsjøer, mange slags dyr og bølinger med bøfler i ulike farger. Gutten gikk bort til en hvit bøffel som så ut til å være leder, og stakk fjæren i munnen på den, men den ristet på hodet og sa: ”Ta den med til broren min.” Det var lederen for de svarte bøflene og han sa: ”Gå tilbake til broren min. Han er det mektigste av alle dyrene. Gutten gikk tilbake til den hvite bøffelen og sa: ”Nå kjenner jeg din makt, du er det helligste av dyr.”

Bøffelen beholdt fjæren og ble med gutten opp til overflaten. De andre dyrene fulgte dem. Slik ble den hvite bøffelhuden ble hellig. Det var natt og ravnene sov. En våknet av at dyrene dro forbi og forsøkte å skyve hellen tilbake over hullet, men for sent. Slik hendte det seg at dyrene kom til å tilhøre folket, men hver gang noen dreper et vilt dyr, lar han i takknemlighet øynene bli tilbake som mat til ravnene, i takknemlighet.

Gutten kom til folket med dyrene. En hjort begynte å tygge på gresset på taket av en gammel kones hytte. Hun tok en kvist fra bålet og brente hjorten over nesen. Den hvite asken ble sittende igjen, derfor har hjortene et hvitt merke over snuten. Hjorten forlot leiren. De andre dyrene fulgte den, for de ville ikke være der en av deres var blitt mishandlet. Fra den dagen kommer ikke dyrene nær en leirplass om natten, og mennesker og dyr er ikke lenger venner.

Indianerne mente at det talte og sungne ord hadde hellig kraft til å forandre. I deres verden var mennesker og dyr var Moder Jords barn, og alt var hellig. Moder jord er for lengst inngjerdet, erobret og solgt, og indianernes siste store leder og medisinmann Geronimo døde 17. februar 1909. Men hans navn lever, som de hellige fortellingene.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160819

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no