Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. feb ZARATHUSTRA
2. feb KYNDELSMESSE
3. feb SHINTO
4. feb BØNNER FOR BUDDHA
5. feb DEN HELLIGE AGATHE AV CATANIA
6. feb SAMISKE MYTER
7. feb UTOPIA
8. feb GIORDANO BRUNO
9. feb REGNDANSERNES HEVN
10. feb ØDELEGGELSENS EVANGELIUM
11. feb SANGEN OM BERNADETTE
12. feb CHARLES DARWIN OG MENNESKETS AVSTAMNING
13. feb DIONYSOS
14. feb VALENTINSDAGEN
15. feb SOKRATES
16. feb ONESIMOS – SLAVENES HELGEN
17. feb GERONIMO
18. feb LUTHER OG BIBELEN
19. feb HAMSUN
20. feb DYLAN THOMAS
21. feb HORUS’ ØYE
22. feb ST. PETER
23. feb LYKTEFESTIVALEN
24. feb DEN TRETTENDE APOSTEL
25. feb NUT OG DØDEBOKEN
26. feb VICTOR HUGO
27. feb MIRABAI
28. feb KALEVALA
29. feb SKUDDÅRSDAGEN. EROS OG PSYKE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
ONESIMOS – SLAVENES HELGEN
Beskrivelsen av Onesimos i Paulus brev til Filemon. Om slaveriet gjennom historien.
I dag 16. februar er det minnedag for Onesimos, en ukjent helgen med en liten, men perspektivrik historie. Den eneste kilden til opplysninger om ham er Paulus’ brev til Filemon i Det nye testamentet, det korteste av alle Paulus’ brev.

” Som gammel mann og nå også som Kristi Jesu fange vil jeg, Paulus, be deg for Onesimus, den sønn jeg har fått her i mitt fangenskap. Når jeg nå sender ham tilbake til deg, er det som om jeg sender mitt eget hjerte. (…) Kanskje ble han tatt fra deg en stund for at du skal få beholde ham for evig, ikke lenger som slave, men som noe mye mer – som en elsket bror. Så sant du ser på meg som din bror i troen, så ta imot ham som meg selv.”

Filemon ser altså ut til å være en velstående eier av en bortkommet slave, Onesimos, som av ukjente grunner har kommet seg til Paulus, som har tatt vare på ham. Poenget med brevet er å lette slavens tilbakekomst til sin herre. Alle de tre involverte er kristne.

Det er slaveri når et menneske eier et annet og gjør hva det vil med det. Slaveriet var tungt til stede i det romerske imperiet. En tredjedel av befolkningen i de store byene ved Middelhavet var slaver, i selve Roma mange fler. Økonomien var avhengig av dette systemet. Opprinnelig ble slavene tatt fra beseirede fiender, men de fikk barn som også ble slaver. Det hendte at noen i en høyere klasse hadde så mye gjeld at han solgte seg selv som siste utvei, den opprinnelige gjeldsslave. Slavene i Roma arbeidet med alt fra gruvedrift til ansvarsfulle stillinger i administrasjonen. Enkelte var godt utdannede og hadde ansvaret for opplæring av barn.

Kritikken av slaveriet var ikke noe nytt. Filosofen Seneca var talsmann for menneskelig behandling av slaver. ”Nå kan man snart ikke tukte sine egne slaver en gang”, klager Strepsiades i Aristofanes’ komedie Skyene. Hos en annen gresk komedieforfatter, Menander, drøfter en slave med sin herre om slaven vil gjøre seg best som ostehandler eller gresk folkeforfører den dagen alle slaver skal frigis.

Hvis en slave rømte, kunne eieren etterlyse ham, men slaven hadde også muligheten til å bruke asylretten – og visse templer og helligsteder ga fristed. Onesimos har neppe flyktet til Paulus bare i håp om asyl, for den nærliggende byen Efesos hadde asylrett. Paulus ventet Jesu gjenkomst og dermed oppløsning av sosiale bånd og grenser, også slaveriet. Er det derfor han finner det uproblematisk å sende en rømt slave hjem til sin eier?

Uansett går det her frem at velstående kristne holdt slaver. Slaveriet ble sett på som en selvfølge. Det bemerkelsesverdige med Paulus’ brev til Filemon er at det går frem at en slave er medlem av menigheten på samme måte som sin herre er det. Nå fantes det i Romerriket mysteriereligioner som heller ikke tok hensyn til medlemmenes stand, men de kristne gjorde det konsekvent og økte stadig i antall. Så selv om slavenes frigivelse ikke var noen kampsak, var Paulus’ holdning av betydning på lengre sikt.

I løpet av det annet århundre var det fra så mange hold påpekt at slavene var mennesker som andre at det ble mer og mer humant behandlet. Deres levestandard lå ikke tilbake for frie mennesker og nye lover kom og sikret deres rettigheter. Historien var på de kristnes side.

Men historien om slaveriet sluttet ikke der. I begynnelsen av middelalderen ble det solgt slaver fra Afrika til Middelhavsområdet og den arabiske verden. Handelen økte betraktelig under portugisernes herjinger langs kysten av Vest-Afrika fra 1440-årene, men virkelig fart i sakene ble det først da europeerne erobret Amerika. Det er anslått at 12 millioner afrikanere ble fraktet over Atlanterhavet fra Afrika. I tillegg til disse kommer de som ble drept under opprør og de som begikk selvmord under overfarten. Aldri før eller senere har noe lignende skjedd.

Romernes slaver kunne være afrikanere, asiater eller europeere. De fleste ble tatt fra Kaukasus og Sør-Russland og etter hvert særlig fra Balkan, den slaviske befolkningen ga opphavet til navnet.

De europeiske amerikanerne forsynte seg vest i Afrika, araberne i øst. Derfor ble den moderne rasismen først rettet mot mørke. Enkelte fyrstefamilier i Europa kunne på 1500-tallet gi bort afrikanske småbarn som gaver til hverandre, betraktet som kjæledyr. Den skotske filosofen David Hume skrev at han aldri hadde støtt på noen afrikaner med intelligens.

Men historien slutter ikke her heller. Og heller ikke med vekkelsespredikanten Charles Finney, den første i USA som konsekvent kjempet mot slaveriet, eller med Martin Luther King jr.. For kirken har også velsignet slaveriet – ja, stått på begge sider i denne kampen. Derfor er den offisielle katolske versjonen av fortellingen om Onesimos slett ikke så merkverdig. Her står det at denne slaven i virkeligheten var lat, udugelig og uærlig, og at han etter å ha bestjålet sin herre var redd for straffen og flyktet, men at Paulus' innflytelse var stor, at slaven derfor bekjente sin synd og lovet å forbedre seg. Derfor døpte Paulus ham, slik han tidligere hadde døpt hans herre. Paulus hadde i Onesimos funnet en hengiven og nyttig tjener, som han gjerne hadde beholdt hos seg, men fordi han ikke ville gjøre urett mot Onesimos’ rettmessige eier, sendte tilbake. Så står det at flere og flere slaveeiere lyttet til Kirkens råd og friga sine slaver, til hele systemet på 600-tallet i praksis var avskaffet.

Men det vet vi ikke er sant. Det Paulus’ brev til Filemon koker ned til, er at Onesimos blir sett på som et menneske. Og at en som tidligere er blitt betraktet som en ting som kan kjøpes selges, brukes og misbrukes, blir sett på som et menneske, er en dramatisk nok fortelling og vel verdt å feire.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160819

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no