Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. feb ZARATHUSTRA
2. feb KYNDELSMESSE
3. feb SHINTO
4. feb BØNNER FOR BUDDHA
5. feb DEN HELLIGE AGATHE AV CATANIA
6. feb SAMISKE MYTER
7. feb UTOPIA
8. feb GIORDANO BRUNO
9. feb REGNDANSERNES HEVN
10. feb ØDELEGGELSENS EVANGELIUM
11. feb SANGEN OM BERNADETTE
12. feb CHARLES DARWIN OG MENNESKETS AVSTAMNING
13. feb DIONYSOS
14. feb VALENTINSDAGEN
15. feb SOKRATES
16. feb ONESIMOS – SLAVENES HELGEN
17. feb GERONIMO
18. feb LUTHER OG BIBELEN
19. feb HAMSUN
20. feb DYLAN THOMAS
21. feb HORUS’ ØYE
22. feb ST. PETER
23. feb LYKTEFESTIVALEN
24. feb DEN TRETTENDE APOSTEL
25. feb NUT OG DØDEBOKEN
26. feb VICTOR HUGO
27. feb MIRABAI
28. feb KALEVALA
29. feb SKUDDÅRSDAGEN. EROS OG PSYKE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
REGNDANSERNES HEVN
Om hopienes ånder som de kalte kachinaer, og om utryddelsen av bøffelen.
En av min generasjons barndomshelter var cowboy og het Buffalo Bill. Han figurerte i spenningsbladet Texas, ”for gutter i alle aldre.”

Hopi betyr ”det fredelige folket.” Hopiindianerne produserte bønner, gresskar, solsikker, bomull og mais, bygde sine hus av soltørket leire og regnes derfor til puebloindianere. Puebloer er terrassebygninger arrangert rundt gater og plasser. Hver pueblo hadde en kiva, et rom under jorden til religiøst bruk. Puebloene fortalte at når man dør, vil sjelen vende tilbake til sin opprinnelse og forvandle seg til en sky. Når det regner, er det de døde som velsigner sine etterkommere. Dermed finnes det også en skare av naturånder kalt kachinaer – regndansere. Når de tre ganger i året danser gjennom landsbyene for å besørge regn, har de menneskelige kropper med store, surrealistiske hoder.

I kivaen vekkes åndene, og danserne låner dem kroppene sine. Når en i kachinabrorskapet trer masken over hodet, tilhører han ikke lenger denne verden. Hva som ellers foregår i rommet, er hemmelig. Kachinaene lever under jorden fra oktober til april, men 9. februar begynner Powamuseremonien, da kommer kachinaene til syne for å forberede verden på en ny årstid med vekst. Denne hopimyten, basert på gjenfortellingen i Jorden er vår Mor” (DNB 2002) handler om kachinaene .

Eototo Kachina sa til de andre kachinaene i Tokonave: ”I Pakabva vet de ikke om oss. De har problemer med maisen. La oss dra dit og gjøre livet deres lettere.” De andre kachinaene ville være med å få det til regne over åkrene til folket i Pakabva. De kom dit om natten og danset stille på torvet uten å synge for ikke å vekke noen. Men skilpadderanglene på bena deres ga lyd. Folk kom derfor ut likevel, så de merkelige skapningene, ble redde og sa: ”Hvem er disse spøkelsene? Hva vil de her?” Mennene fra Pakabva hentet våpen. Eototo sa til de andre regndanserne: ”De forstår ikke hvem vi er, la oss dra.” De dro fort, men mennene fra Pakabva kom etter med krigsrop og piler. Kachinaene flyktet over slettelandet til en dyp kløft der de presset seg stille sammen. Men forfølgerne oppdaget dem, skjøt piler og kastet brennende grener. Bare Eototo overlevde. Da han kom hjem, sang han:

Vi tilbød dem regn
De tilbød oss død
Bare Eototo er tilbake

Kachinaene sørget. Så sendte de bud. Andre kachinaer kom fra alle retninger, kledd på hver sin måte. De begynte å danse, lenge, uten å hvile. I Pakabva la noen merke til skyer, og ropte at det kanskje ville bli regn. Nye skyer kom drivende. Folk jublet og gledet seg. Det ble mørkt som om natten. Men i Tokonave fortsatte dansen. I Pakabva lynte det fra himmelen og husene skalv av torden. Skyene revnet. Vannet flommet over Pakabva, deretter store hagl. Folk søkte skjul. Noen ble slått i hjel før de kom seg i hus. Vannet skyllet over åkrene og gjennom landsbyen og fosset gjennom husene. Veggene raste sammen, takene brakk.

Det holdt opp, solen kom til syne og de overlevende krøp frem. Åkrene og hagene var ødelagt, maisen lå flat, dekket av sand fra høysletten. Gresskarplantene lå døde på marken. De gamle i Pakabva sa: ”Danserne vi jaget, var ikke folk, men kachinaer, hellige vesener som har evnen til å bringe regn. De ville oss vel, men vi behandlet dem som fiender og drepte dem. Fra nå av skal enhver kachina ønskes velkommen og respekteres.” Så tok hva de kunne bære og dro hver sin vei, noen østover, noen sørover, andre igjen vet man ikke hvor tok veien, for dem har ingen hørt noe fra.

Indianernes eldste bosetting er funnet i Virginia og er 17 000 år gammel. Før spanjolene kom, hadde indianerne like mange og forskjellige samfunn som landene i Europa. Byen Cahokia ved East St. Louis hadde på 1200-tallet 40 000 innbyggere, like mange som London.

Det siste store slaget sto i 1890 ved elven Wounded Knee. Her ble 350 våpenløse siouxindianere, de fleste kvinner og barn, meiet ned av tropper fra det 7. kavaleriregiment. Utryddelsen hadde vært systematisk. Indianerne var avhengig av bøffelen, som ga dem alt de trengte av mat, klær, telt, redskaper og brensel. Regjeringen gikk inn for å utrydde dyret, dermed ble de både kvitt den brysomme lokalbefolkningen og tjente penger på bøffelskinn. Hvite bøffeljegere startet masseslakt. William Cody ble nasjonalhelt da han i løpet av halvannet år drepte 4280 dyr. Da togene kom, ble det sport å skyte fra vinduene. Kadavrene lå i hauger og råtnet. I 1850 var det 60 millioner bøfler. 50 år senere var det 150 – de fleste i dyreparker.

I dag er det to millioner indianerne igjen i USA. Mer enn en tredjedel av dem lever under fattigdomsgrensen. Alkoholisme og sykdommer herjer. Gjennomsnittlig levealder er 47 år.

Buffalo Bill var ikke bare en tegneseriehelt, han eksisterte i virkeligheten også. Hans virkelige navn var William Cody. Ja, nettopp, han, bøffelutrydder nummer én.

Dyrkingen av ”western”-genren er på kraftig hell, og overtatt av forestillinger om indianere som romantiske, kloke og edle naturbarn. Løgnenes vrangsider er knapt bedre enn forsidene. Det er neppe noe spesielt edelt over en arbeidsløs og alkoholisert indianer. Men om bøfler og indianere blir utryddet, blir ikke mytene det, og kanskje ikke åndene heller. Kachinaenes hevn var grusom, og ekstremværet på kloden skyldes ikke bare tilfeldigheter.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160213

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no