Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. des POSEIDON
2. des OPPVÅKNINGENS HELLIGE TRE
3. des ROBERT LOUIS STEVENSON
4. des ATHENE
5. des SCHOLEM OG KABBALA
6. des ST. NIKOLAS – EN HELGENS VEKST OG FALL
7. des DEMETER OG HENNES GUDDOMMELIGE SORG
8. des MARIA HIMMELDRONNING
9. des JOHN MILTON OG DET TAPTE PARADIS
10. des NOBEL
11. des HALLELUJA
12. des JULESTJERNENS DAG
13. des LUCIA
14. des NOSTRADAMUS
15. des STILLHET, MUSIKK OG SITTING BULL
16. des LAS POSADAS
17. des LASARUS
18. des VÅR FRUE AV ENSOMHETEN
19. des ROBINSON CRUSOE
20. des SATURNALIA – TIL MINNE OM GULLALDEREN
21. des TOMASEVANGELIET
22. des SOLVERVSMYTER
23. des CHARLES DICKENS’ JULEEVANGELIUM
24. des JULAFTEN
25. des BAK JULEEVANGELIET
26. des STEFANUS – DEN FØRSTE MARTYR
27. des JOHANNESEVANGELIET
28. des DE USKYLDIGE BARN I BETLEHEM
29. des RA
30. des KIPLINGS BARNDOMSMYTE
31. des MYTISK TID

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
STEFANUS – DEN FØRSTE MARTYR
Legenden bak Staffansdagen. Fattigforstanderen Stefanus. Om martyriets opprinnelse og utvikling.
Stefanus æres som Kirkens første martyr og regnes som forbilde for alle senere. I Apostlenes gjerninger står det at han var en av de syv fattigforstanderne i den kristne urmenigheten i Jerusalem og en predikant som trakk mange tilhørere til seg og gjorde undere og mirakler. Han ble brakt for det jødiske rådet. Der gjenfortalte han Israels historie med et frelseshistorisk perspektiv. Han endte med å anklage tilhørerne for å stå imot Den hellige ånd, slik deres fedre hadde gjort ved å forfølge profetene. Nå hadde de selv drept den Helligste av alle profeter.

”Da sa han: ”Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.” Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som én stormet de mot ham. De drev ham foran seg utenfor byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus. Mens de steinet Stefanus, bad han og sa: ”Herre Jesus, ta imot min ånd.” Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: ”Herre, tilregn dem ikke denne synd.” Med disse ord sovnet han inn i døden.”

Stefanus grav skal ifølge en legende ha blitt funnet igjen i år 415, fordi en prest fikk en åpenbaring om en hellig skriftlærd som skal ha fortalt hvor graven lå, nemlig i Kafr Gamala, 30 km vest for Jerusalem. Her skal det så ha blitt funnet tre kister, derav en med påskriften ”Stefan.” Levningene skal så ha blitt ført til Jerusalem og skrinlagt i Sionskirken 26. desember 415. Dagen kalles også ”Staffansdagen.” Og en middelalderlegende (advarer mot sterke scener!) gikk ut på at Stefan eller Staffan skal ha vært stallgutt for kong Herodes og den første av Herodes’ menn som så Betlehemsstjernen og varslet om at det nå var født en som var større enn andre mennesker. Herodes, som da satt ved bordet, svarte at det var like umulig som at den stekte hanen på fatet skulle fly opp og gale. Da er det at det hanen blir hel og levende igjen, bakser med vingene, reiser seg og galer: ”Kristus er født!”

Denne beretningen ligger til grunn for Staffansvisen, som ble sunget allerede på 1400-tallet i England, med middelalderens monotone repetisjonsmystikk og i en suggererende rytme: Staffan var en stallgutt, vi takker Herren, han vannet sine fem foler, alt for den lyse stjernen, intet daggry kan ennå ses. Stjernene blinker på himmelen. To av dem var røde, vi takker Herren.

I Sverige utviklet det seg et ritual for dagen: De unge guttene på gården sto tidlig opp. Den som forsov seg, ble Staffansnarr. Så red de om kapp til en kilde for å vanne hestene. Vannet ga krefter til den som red og den som drakk, særlig til den som kom først. Da de kom tilbake til gården, fikk de vin eller brennevin.

Ordet martyr betyr vitne, og betegner en som lider døden for sin tro. Begrepet blir brukt mest innen kristendommen, jødedommen og islam. Ettersom Gud hadde inkarnert seg i Jesus, som hadde fullendt sin guddommelighet i kraft av sin død, ble enhver martyr som led for Herren, helliggjort. Martyrens legeme ble hellig.

Martyrkulten ble praktisert og akseptert av kirken fra slutten av 100-tallet. Man holdt et hellig måltid ved graven på begravelsesdagen og siden hver årsdag. For de kristne var begravelsesmåltidet en forsmak på det himmelske måltidet. Martyrens legeme ville bringe velsignelse over stedet. Det var nærliggende å tro at fliker av hans klær, og etter hvert deler av hans kropp, kunne ha overjordisk kraft. Ved martyrgraven trer himmelen i forbindelse med jorden.

På 300-tallet i Syria fantes det egne martyrkirker med relikvier av helgenen den var viet til. Biskoper var mistenksomme, for denne kulten utviklet seg nokså spontant og omfattet lange, nattlige seremonier. Man ventet på mirakler til morgengry. Kirken ga etter for presset, og skaffet seg i løpet av 400- og 500-tallet egne relikvier, noen steder med et eget rom til dem i kirkens indre. Denne dyrkelsen utvidet seg raskt til hele det vestromerske riket. Martyrgravene ble det mest imponerende på kirkegårdene. Det ble holdt store og tallrike seremonier ved gravene, som ble mål for valfarter og prosesjoner, der alle deltok, også kvinner og fattige, som en manifestasjon av den nye religionens inkluderende holdning.

Den voldsomme spredningen av relikviene bidro sterkt til kristendommens utbredelse. Misbruk, falsknerier og kirkepolitiske rivaliseringer tok til. I Gallia og Germania, der relikvier var en sjeldenhet, ble de importert fra Rom. Mot slutten av 800-tallet var relikvier av en eller annen sort nærmest en nødvendighet for hver eneste kirke.

Ved graven leste man opp helgenens lidelseshistorie. Skildringer av martyrers død kalles ”martyr-akter.” De utviklet seg til ”passiones”, episke skildringer, sagnaktig overdrevne, med forfølger og forfulgt, pinsler og mirakler. Det var disse som utviklet seg til helgenlegender.

Stefan ble dyrket som den første martyr, hans skjebne sto innprentet bibelen, ingen stilte spørsmål ved hans martyrium. Men var alle martyrer like hellige? Romerske myndigheter forfulgte de kristne, tidvis brutalt. Men graden av forfølgelse varierte, og undertrykkelsen gikk ut over noen mer enn andre. Det ble uenigheter – var de som ble forfulgt, mer ekte kristne enn de som ikke ble det? Stattholderen kunne kreve Bibelen og salmeboken utlevert for å brenne dem. Var det riktig å gi dem fra seg? Noen masochister og sinnsforvirrede søkte martyriet. Noen kristne oppfattet den som søkte døden for sin tros skyld som en selvmorder. De ledende autoritetene innen kirken hadde en slags makt, martyrene en annen. Men på tross av konfliktene erobret kristendommen verden. Martyrenes blod var en viktig årsak, kanskje den viktigste.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161231

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no