Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. des POSEIDON
2. des OPPVÅKNINGENS HELLIGE TRE
3. des ROBERT LOUIS STEVENSON
4. des ATHENE
5. des SCHOLEM OG KABBALA
6. des ST. NIKOLAS – EN HELGENS VEKST OG FALL
7. des DEMETER OG HENNES GUDDOMMELIGE SORG
8. des MARIA HIMMELDRONNING
9. des JOHN MILTON OG DET TAPTE PARADIS
10. des NOBEL
11. des HALLELUJA
12. des JULESTJERNENS DAG
13. des LUCIA
14. des NOSTRADAMUS
15. des STILLHET, MUSIKK OG SITTING BULL
16. des LAS POSADAS
17. des LASARUS
18. des VÅR FRUE AV ENSOMHETEN
19. des ROBINSON CRUSOE
20. des SATURNALIA – TIL MINNE OM GULLALDEREN
21. des TOMASEVANGELIET
22. des SOLVERVSMYTER
23. des CHARLES DICKENS’ JULEEVANGELIUM
24. des JULAFTEN
25. des BAK JULEEVANGELIET
26. des STEFANUS – DEN FØRSTE MARTYR
27. des JOHANNESEVANGELIET
28. des DE USKYLDIGE BARN I BETLEHEM
29. des RA
30. des KIPLINGS BARNDOMSMYTE
31. des MYTISK TID

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
SATURNALIA – TIL MINNE OM GULLALDEREN
Om Saturn og den romerske nidagers feiringen av gleden som mange av våre juletradisjoner stammer fra.
Romerne fortalte at guden Saturn hadde oppstått på den italiske halvøy en gang i den gylne tid som ingen lenger kunne huske. Saturn ble æret så høyt fordi han lærte sitt folk å dyrke jorden. Etter hvert ble han identifisert med greske Kronos, som kastrerte sin far Uranos Himmelen for å ta makten, og senere selv mistet den til sin sønn Zevs. I Roma het de Saturn og Jupiter. Jupiter hadde lenket Saturn, men en gang i året ble lenkene løsnet.

Mange av våre juleskikker har sin rot i den romerske feiringen Saturnalia. Sagnkongen Numa, som ga Roma lover, skal ha innstiftet festen, og tiden under hans styre ble da også sammenlignet med gullalderens. Det var et poeng at festuken også omfattet vintersolverv. I 497 f.Kr. ble Saturns tempel reist ved foten av den kapitolinske klippe. Der var det et gudebilde av ham med bånd rundt føttene, under denne festen ble båndet løst. 20. desember var den midterste dagen og høydepunktet. Festen var populær i hele Romerriket. I hovedstaden var festen den mest storslåtte og utagerende av alle romerske feiringer, og det sier ikke lite. Templene ble åpnet for alle, også fattige og hjemløse. Høy og lav møttes på like premisser. Forbudet mot offentlig pengespill ble midlertidig opphevet.

I løpet av saturnaliene ble reglene satt til side eller snudd på hodet. Skolene ble stengt. Slavene og deres herrer ble likeverdige. Menneskelighet var grunntemaet – det å være snill og god avstraffing av forbrytere ble stanset. Folk ga hverandre gaver. Spesielle former for kaker og søtsaker ble gitt bort og spist. Vokslys og lekedukker ble utvekslet.

Den begynte med et stort offer i Saturntempelet. Så var det fest. Butikkene stengte og folk tok på seg uformelle klær, drev gjennom gatene med fakler og ropte O, Saturnalia! På norsk: Endelig er det jul! Gleden og levenet fortsatte dag og natt. Forfatteren Plinius den yngre skrev at han hadde fått bygd seg et isolert værelse for å ha et sted å trekke seg tilbake til under de voldsomme saturnaliadagene.

Samfunnsrollene ble byttet om. Herskapet skulle servere slavene de beste retter, mens de selv tok på seg slavenes hatter. Dette er opprinnelsen til vår tids papirhatter! Under større fester var det vanlig å velge en saturnaliakonge ved terningkast, en anfører for feiringen. Vår skikk med mandelen i grøten går tilbake til dette.

Herodot, historiens far, den første dikter på det europeiske fastlandet, skriver om gullalderen:

… og som guder levde de med lykkelige hjerter
urørt av arbeid og savn. Ond elde
kom aldri, men alltid med friske lemmer
fjernt fra all sykdom, festet de lykkelig.
Døden kom til dem som søvn, og alle gode ting
var deres

Det er i hans ”Verk og Dager” han kommer med gullalderskildringen som fortsatt står som den klassiske. De første mennesker kalles ”den gylne slekt.” Livet var da uten bekymring, strev og alderdom. Jorden bar av seg selv rikelig med grøde. Menneskene var guders like, og denne kvaliteten beholdt de også etter sin død, som skytsånder. De manglet aldri noe. I alle gullalderskildringer er urtiden en lykkelig tid. Man lever i fred, kjærlighet og uskyld. Det er evig vår.

Dette var altså Saturns tid, og når vi feirer guden, feirer vi samtidig den gylne fortiden, Da Jupiter kom med sølvalderen, ble det flere årstider. Dermed måtte menneskene bygge seg boliger og dyrke åkeren, kulturlivet tok til og det gikk nedover med alt. Den siste slekten, jernalderen, er full av laster og uærlighet. Ikke noen er trygg. Ikke noe er hellig. Lovløsheten brer seg. ”Tidene har forandret seg til det verre,” sa man i Roma, og dette har vi også arvet.

Da Saturn ble styrtet av sønnen Jupiter, ble han en tid forskjøvet til underverdenen, men senere kommer det til forsoning mellom dem: Jupiter overtar styret i verden, men Saturn blir hersker i Elysium, en slette ved jordelivets grenser, der gullalderen fortsetter, men bare for noen få utvalgte. Her er det aldri kaldt. Heltene lever her, og de har ingen bekymringer.

I vår tid har vi flere varianter av gullalderforestillingen. Det kristne paradiset er én. En annen er myten om Atlantis, det forhistoriske riket der alt var fullkomment til grådigheten tok overhånd, noe som førte til katastrofe. Men aller mest kommer forestillingene om gullalderen inn i den besynderlige, men svært utbredte ideen om at alt var mye bedre før sånn nesten uansett!

Saturn blir løst fra sine lenker en ukes tid. Siden året og himmellegemene skifter kurs, kan alle igjen leve i verdens uskyldige urtilstand. Dette er feiring av selve eksistensens glede, det er vinterfestens innhold: Å jul, med din glede.

Dadler, plommer, nøtter, fiken, kjeks, epler og pærer ble servert folket – og kaker i menneskeskikkelse. Bare kokker og konditorer skulle arbeide. Ingen skulle være sure eller gjøre opp regnskap, telle sitt sølv eller sine klær eller ta del i idrett eller holde foredrag. Unntaket var taler og vitser, hvis det kunne garanteres at de ble morsomme. Alle skulle drikke samme vin og spise samme mat, og det skulle skje på like vilkår. Ingen skulle tvinges til å drikke om han hadde en god grunn til å la være. Spøk skulle begrenses til en form som ikke var sårende.

Vi har arvet mye fra saturnaliafesten, også de lystige juleselskapene, julebukkene, hymnene og vandringen rundt juletreet, fattigmannen i kakeform, julebordene, julegratialet, julespillet og papirhatten skjult i kransekaken er tradisjoner. Og det aller viktigste: Innholdet i selve julefeiringen – minnet om at livsgleden en gang rådde, og at den fremdeles fins, gjemt et sted der inne i dypet av vintermørket.

Men: Romernes praksis viser at de på ett eller annet punkt visste at en gledesfest uten at alle er med, ikke er noen ordentlig gledesfest. Så mange ting vi har arvet fra den romerske saturnaliefesten kunne vi gjerne tilføye akkurat det.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161231

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no