Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. des POSEIDON
2. des OPPVÅKNINGENS HELLIGE TRE
3. des ROBERT LOUIS STEVENSON
4. des ATHENE
5. des SCHOLEM OG KABBALA
6. des ST. NIKOLAS – EN HELGENS VEKST OG FALL
7. des DEMETER OG HENNES GUDDOMMELIGE SORG
8. des MARIA HIMMELDRONNING
9. des JOHN MILTON OG DET TAPTE PARADIS
10. des NOBEL
11. des HALLELUJA
12. des JULESTJERNENS DAG
13. des LUCIA
14. des NOSTRADAMUS
15. des STILLHET, MUSIKK OG SITTING BULL
16. des LAS POSADAS
17. des LASARUS
18. des VÅR FRUE AV ENSOMHETEN
19. des ROBINSON CRUSOE
20. des SATURNALIA – TIL MINNE OM GULLALDEREN
21. des TOMASEVANGELIET
22. des SOLVERVSMYTER
23. des CHARLES DICKENS’ JULEEVANGELIUM
24. des JULAFTEN
25. des BAK JULEEVANGELIET
26. des STEFANUS – DEN FØRSTE MARTYR
27. des JOHANNESEVANGELIET
28. des DE USKYLDIGE BARN I BETLEHEM
29. des RA
30. des KIPLINGS BARNDOMSMYTE
31. des MYTISK TID

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
VÅR FRUE AV ENSOMHETEN
Legende om hvordan statuen av Vår Frue av Ensomheten, sjømennenes og de sørgendes beskytter, ble funnet i 1620.
I byen Oaxaca høyt over havet i det sørlige Mexico ligger den barokke kirken ”Basilica de la soledad”, ensomhetens kirke, som inneholder statuen av Vírgen de la Soledad, Vår frue av ensomheten, byens skytshelgen. Hun er kledd i sort sateng med gulltråder og liljer. Ansiktet skinner som sølvglinsende månelys i kontrast til de mørke klærne, hun bærer en gyllen krone med perler, og feires 18. desember.

Hun er skytshelgen for sjømenn, men først og fremst for de ensomme sørgende. I dag holdes til hennes ære prosesjoner der det bæres fakler, fuglefigurer, en båt og dekorasjoner som skal forestille solen og månen, laget av blomster, blader og farget papir. Nøtter og frukter blir lagt ved statuens føtter.

Ifølge legenden slo en pakkeselkaravane leir utenfor byen i år 1620. De oppdaget at de hadde et esel for mye. Det fremmede dyret beveget seg ikke av flekken, og da en dyttet borti det, falt det overende og døde. I pakken eselet hadde båret, fant de statuen av Vår frue av ensomheten. Beboerne på stedet tok det som en gave fra himmelen, bygde en helligdom rundt statuen og etter hvert en katedral som omfattet det hele. Det utviklet seg en tradisjon med at sjømennene kom barfotet for å oppsøke Fruen og hadde med en perle eller en edelsten som ble anbrakt i kronen hennes. I 1988 ble en del av verdisakene stjålet, tyveriet er aldri blitt oppklart. Men fortsatt er helligdommen et praktfullt, kostbart skue.

Medlidenhet med den lidende Maria er en del av det kristne påskeritualet. Sorg er et sentralt mytisk tema og ofte knyttet til tap av barn. Den greske korngudinnen Demeter går med fakler i himmel og på jord for å finne igjen sin datter. Verdens sterkeste menneske, Herakles, dreper i galskap sine egne sønner og deres kamerater. Gudene ordner det slik at Herakles arbeider i tolv år og befrir menneskeheten fra plager og ondskap, og slik kommer han seg igjennom sorgen. Ikke bare det – han blir guddommelig.

Knapt noen fortelling handler i den grad om den ensomme sorgen som denne:

En konge og en dronning fikk vite av Orakelet at deres fremtidige barn skulle drepe sin far og gifte seg med sin mor. Da dronningen fikk en sønn, gjennomboret kongen føttene hans, bandt dem sammen og forlot barnet i fjellet. En gjeter fant barnet og tok det med seg til Korint, der det ble adoptert av kongen. Gutten fikk navnet “Opphovnede føtter” – Oidipus. Langt senere dukket en fremmed opp, som hånet Oidipus fordi han ikke var sønn av de foreldrene han levde sammen med. Den plagete unggutten spurte Orakelet til råds. Det kom med det oppsiktsvekkende svaret at han skulle komme til å drepe sin far og ekte sin mor.
Oidipus trodde at de foreldrene han nå levde hos, var hans virkelige, og flyktet. Han dro i retning Theben, og på veien drepte han en mann som hadde fornærmet ham, uten å ane at den fremmede var hans egen far. På denne tiden var Theben plaget av Sfinxen, en skapning som tok livet av alle som ikke kunne løse følgende gåte: “Hva slags vesen finnes på jorden og går på to eller fire, men med bare én stemme? Det kan også ta seg frem på tre. Det lever i jord, luft og vann, men jo flere ben det bruker, desto svakere er styrken i lemmene.” “Det er mennesket”, svarte Oidipus, “som spedbarn krabber det på fire, som voksen går det oppreist og i alderdommen bruker det stokk.” Svaret var rett. Sfinxen styrtet seg i havet. Oidipus ble hyllet som byens redningsmann. Han ble bedt om å styre Theben og gifte seg med enkedronningen. Han fikk fire barn med henne. Riket blomstret under Oidipus’ styre. Mange år senere kom nedgangstider. Orakelet spådde at ulykkene ville opphøre når den som hadde drept kongen, ble drevet ut. Oidipus ledet selv undersøkelsene. Han fikk da vite sannheten av gjeteren som hadde reddet ham som barn. Oidipus roper ut at han er syndig i sitt ekteskap og i sine blodige gjerninger. Dronningen, hans hustru og mor, henger seg. Oidipus stikker ut øynene sine, så ber han de eldre lede seg ut i eksil. Han tar et siste farvel med barna. Alle avskyr ham. Bare hans datter Antigone byr ham vennlig hånden.


Da Jean-Paul Sartre skulle skrive et drama for fortvilede franskmenn under annen verdenskrig, brukte han Aiskylos’ ”Orestien,” som opprinnelig handler om gutten som blir vitne til sin mors drap på sin far og senere dreper sin mor i hevn – og etter mye drakamp blir frikjent av de greske gudene. I Sartres versjon, ”Fluene,” forsøker selveste Zevs å overtale Orestes til ikke å gjøre noe overilet. Men Orestes vet at drapet på moren kan frigjøre alle fra skyld, og innstilt på handling nekter han å la seg overtale. Zevs truer ham: ”Vet du til hvilken fortvilelse du går hvis du ikke vender om?” Svaret gir oss meningen med den mytiske sorgen i et nøtteskall: ”Menneskets liv begynner på den andre siden av fortvilelsen.”

Vår frue av Ensomheten legitimerer selve sorgen som en stille prøvelse hver eneste av oss må igjennom en og annen gang. Det går ikke å vike. Det finnes ingen trøst, bortsett fra det mytiske budskapet at livet begynner på den andre siden.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161231

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no