Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. des POSEIDON
2. des OPPVÅKNINGENS HELLIGE TRE
3. des ROBERT LOUIS STEVENSON
4. des ATHENE
5. des SCHOLEM OG KABBALA
6. des ST. NIKOLAS – EN HELGENS VEKST OG FALL
7. des DEMETER OG HENNES GUDDOMMELIGE SORG
8. des MARIA HIMMELDRONNING
9. des JOHN MILTON OG DET TAPTE PARADIS
10. des NOBEL
11. des HALLELUJA
12. des JULESTJERNENS DAG
13. des LUCIA
14. des NOSTRADAMUS
15. des STILLHET, MUSIKK OG SITTING BULL
16. des LAS POSADAS
17. des LASARUS
18. des VÅR FRUE AV ENSOMHETEN
19. des ROBINSON CRUSOE
20. des SATURNALIA – TIL MINNE OM GULLALDEREN
21. des TOMASEVANGELIET
22. des SOLVERVSMYTER
23. des CHARLES DICKENS’ JULEEVANGELIUM
24. des JULAFTEN
25. des BAK JULEEVANGELIET
26. des STEFANUS – DEN FØRSTE MARTYR
27. des JOHANNESEVANGELIET
28. des DE USKYLDIGE BARN I BETLEHEM
29. des RA
30. des KIPLINGS BARNDOMSMYTE
31. des MYTISK TID

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
MARIA HIMMELDRONNING
Mariafortellinger, moderne Mariaåpenbaringer og hvordan dogmet forandret bildet av henne.
Sent på høsten åpenbarte Maria seg igjen, som på et bilde. Hun sto på en jordklode med en slange under foten.

Hun som hadde denne visjonen forble anonym, men det hun så, skulle få avgjørende betydning for kirkens oppfatning av den hellige Jomfru.

21. november skrev jeg om Marias fremstilling i templet, og om at også hennes mor Anna var jomfru da hun fødte Maria, i følge Jakobs Protoevangelium. Også denne mirakuløse unnfangelsen har en egen festdag i den katolske kirken, nemlig i dag, 8. desember. Dogmet om Marias uplettede unnfangelse ble vedtatt etter langvarig kamp.

I Østkirken på 600-tallet ble Maria beskrevet som uskyldens blomst, renere enn englene, liljen, i kortversjon ”den uplettede” eller ”ubesmittede”, som står for ikke å være unnfanget på menneskelig vis med hva det innebærer av arvesynd. Katolikkene minnes Marias fødsel 8. september. Det henger sammen med at den Maria Fødselskirke som ble bygget på 400-tallet i Jerusalem der man mente hennes foreldres hus hadde stått, ble vigslet 8. september. Utifra dette igjen ble det lett å regne seg til at unnfangelsen må ha skjedd på dagens dato.

Fullt så greit er det selvsagt ikke å regne seg frem til at hun ble unnfanget på guddommelig vis. Ideen er gammel. Festdagen spredte seg på på 1100-tallet, men var fortsatt omstridt. Fransiskaneren Scotus fremholdt at Gud, som lever i evigheten og vet alt på forhånd, på forhånd også kunne befri Maria fra arvesyndens plett. Men det tar tid før såpass spesiell teologi slår igjennom. Først på 1400-tallet ble festen obligatorisk for kirken. I 1476 ble det sixtinske kapell viet til Marias unnfangelse. I 1708 ble dagen obligatorisk høytid. Men på den tiden hadde fornuftsdyrkerne begynt å få vind i seilene og motstanden blitt hard. Så, på 1800-tallet, grep meget overraskende Maria selv inn i striden.

ZOË LABOURÉ var en av åtte barn av en fattig bonde i Bordeaux. Hun mistet moren sin som 9-åring, og den eldre søsteren forlot hjemmet for å bli nonne. Zoë ble gående hjemme og stelle for familien og fikk derfor ikke gått på skole og lært seg å lese og skrive. Hun lengtet etter klostret hun også, og våren 1830 sluttet hun seg til samme Katarinaorden som søsteren. Om kvelden 18. juli, rundt klokken 23.30, ble hun vekket av ”et hvitkledd, lysende barn” som tok henne med ned til kapellet. Der var Jomfru Maria hos henne i to timer, advarte om kommende katastrofer og fortalte at hun måtte påta seg en vanskelig oppgave. Sent på høsten åpenbarte Maria seg igjen, som i et bilde. Hun sto på en jordklode med en slange under foten. Lys strømmet fra hennes hender, og rundt henne var bønnen ”O Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til deg”.

Zoë betrodde seg til en prest, men ba ham ikke røpe hvem hun var. Ryktet nådde erkebiskopen av Paris, som satte ned et tribunal for å undersøke visjonenes ekthet. Selv om ingen kjente den visjonæres identitet, endte det med at synene ble vedtatt som autentiske i 1836. Foruten bønnen med formuleringen ”unnfanget uten synd” inneholdt budskapene noen forutsigelser, for eksempel om at erkebiskopen av Paris skulle bli brutalt drept. Han ble myrdet i 1871. Fem år senere døde nonnen selv.

24 år etter Zoës visjon, 8. desember 1854, ble dogmet erklært av pave Pius 9. omgitt av 200 biskoper. ”Maria Guds mor er selv født av en jomfru”, sa paven, og året etter ble festens navn fastsatt til Immaculate Conception Beatae Mariae Virginis. Atskillige røster, også innenfor kirken, hevdet at det ikke gikk an å holde på med sånn overtro i det nittende århundret. Mange vaklet. Maria hadde ikke nådd helt igjennom, det trengtes flere åpenbaringer. Og hvem valgte hun som neste medium om ikke en annen fattigjente, også hun fra den franske landsbygda. Hun het Bernadette Soubirous, ble født i Lourdes, er blitt kjent gjennom Franz Werfels biografi og har i vår tid fått en poetisk også i Leonard Cohens ”Song of Bernadette”. Den 14 år gamle Bernadette har ikke forstand på teologi. I forbindelse med sitt syn av Damen, som hun ikke kjenner, men elsker, gjengir hun ordrett til sognepresten det Damen sier, ord Bernadette selv ikke forstår: ”Jeg er Immaculate Conception”. Mytekalenderen 11. februar handler om Bernsdette.

Om noen tror at kampen for den arvesyndfrie Maria ikke er av avgjørende mytologisk betydning, anbefaler jeg en titt inn i billedkunstens verden. Imaculatafremstillingene viser visjonens Maria. Her opptrer hun alene, uten barn eller ektemann, i lyseblå kjole, hvitt hodetørkle og tolv stjerner rundt hodet. Dette skyldes følgende passus i Johannes Åpenbaring:

”Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer.”

Dette er den bibelske forklaringen på symbolbruken i Zoës visjon. Zoë så også en slange. Maria som slangedreper var et motiv utviklet i høymiddelalderen. Johannes skriver en endetidstekst, en apokalyptisk åpenbaring. Med de tolv stjernene får vi assosiasjoner til tolv disipler, eller Israels tolv stammer, tolv guder på det greske parnasset, tolv måneder i året. 12 er et bilde på helheten, det fullkomne.

Det stiger en ny Maria opp av den merkverdige diskusjonen om hennes overnaturlige renhet, en gudinne med feminine, magiske, kosmiske krefter. Hun ser forlokkende og farlig ut, hun tilhører en del av et drømmenes eller mytenes landskap vi ikke er vant til å forbinde med kristendommen, hun kommer som et pust fra en annen mytologi, som et arketypisk bilde. Dette er en variant av den store gudinnen fra tusenvis av år tilbake, himmeldronningen, og er et av mange tegn på at mytene er sterkere enn religionene. De tvinger seg frem. Man kan begynne å tenke: Hva blir det neste? Maria Himmelfart? Nei. Den ble vedtatt allerede i 1950.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161231

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no