Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. nov ALLEHELGENSDAG
2. nov ALLESJELERSDAG
3. nov ISIS – FRA DYNASTIENES EGYPT TIL REVOLUSJONENS PARIS
4. nov HELGEN FOR DE SMÅ, MEN VIRKNINGSFULLE MIRAKLER
5. nov GUY FAWKES – TERRORIST ANNO 1605
6. nov TIAMAT, GUDINNE AV KAOS
7. nov CAMUS OG MYTEN OM SISYFOS
8. nov DRACULA
9. nov DEN VITENSKAPELIGE SKAPELSESMYTEN
10. nov FRA MARIALEGENDER TIL SALMESANG
11. nov ST. MARTIN
12. nov ROLAND BARTHES’ MYTOLOGIER
13. nov ABSURDISTENES ROP ETTER MENING
14. nov JUPITERS DAG
15. nov KRØNIKE I TIDEN MELLOM TO REGNBYGER
16. nov EVANGELISTEN MATTEUS
17. nov JAKOB BÖHME OG DET STORE MYSTERIET
18. nov WILHELM TELL – EN EUROPEISK LEGENDE
19. nov ARBEIDERNES SVENSKAMERIKANSKE HELGEN
20. nov FRA DALARNA TIL JERUSALEM
21. nov MARIAS FREMSTILLING I TEMPLET
22. nov DEN HELLIGE CECILIA OG KIRKEMUSIKKEN
23. nov BILLY THE KID
24. nov PINOCCHIO OG HANS VAKRE GRESKE TANTE GALATEA
25. nov KATARINA OG HYPATIA AV ALEXANDRIA
26. nov Å SØKE GUD PÅ TOPPEN AV EN SØYLE
27. nov SOFIA VISDOMMEN – VAKRERE ENN ALLE DE ANDRE
28. nov JOHN BUNYAN – PILEGRIM I KRIGENS OG FORFENGELIGHETENS TID
29. nov HANUKKAH
30. nov GULLIVERS REISER

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
ABSURDISTENES ROP ETTER MENING
Om Becketts *Mens vi venter på Godot* og Ionescos *Den skallede sangerinne* som uttrykk for absurdistene.
”Meget samvittighetsfullt skrev jeg av setninger fra min lærebok for å lære dem utenat. Når jeg så meget omhyggelig leste dem om igjen, lærte jeg, ikke engelsk, men en del forbausende sannheter: for eksempel at det er syv dager i en uke, hvilket jeg visste fra før, men som jeg aldri hadde tenkt alvorlig over eller hadde glemt. Det var da det gikk et lys opp for meg.”

Slik forteller dramatikeren Eugene Ionesco hvordan han fikk ideen til sitt teaterstykke Den skallede sangerinne.

Da Samuel Becketts ”Mens vi venter på Godot” ble uroppført i 1953, ble det kalt et gjennombrudd for det absurde teater. Absurd betyr meningsløs, uten sammenheng. Et normalt stykke drama har en utvikling, slik enhver fortelling har det, men det er tydeligere i et drama, for vi ser det fremfor oss der og da. Det er utviklingen vi er kommet for å se. Ett handler om Kong Agamemnon som kommer hjem til sin borg som seierherre men har ofret sin datter i krigen og derfor blir myrdet av sin hustru i badet. Et annet om Peer Gynt, som lyver og flykter fra alt og alle til personligheten hans går i oppløsning. Men de to uteliggerne som venter på Godot, de bare venter. De venter i hele første akt, og de venter i hele annen akt. Vi får aldri vite hvem eller hva Godot er. Det skjer ingen utvikling. Det er nettopp det som er poenget. Denne løsrivelsen fra sammenheng og mening kalles absurd. Rundt 1950 ble det absurde for en del intellektuelle opphøyet til en menneskelig grunnstemning: ”Meningen” var bare noe vi innbilte oss, spilte, lekte.

Eugene Ionesco ble født 13. november 1909 i Romania. Han vokste opp i Frankrike og bodde til sin død i 1994 i Paris. Tre år før Godot, i 1950, var det premiere på hans stykke ”Den skallede sangerinne:”

Et middelklasseengelsk interiør, med engelske lenestoler. En engelsk aften. Mister Smith, en engelskmann sitter i den engelske lenestolen med engelske tøfler på seg, røker engelsk pipe og leser en engelsk avis. Ved siden av ham, i en annen engelsk lenestol, strikker Mrs. Smith noen engelske sokker og sier: ”Sånn, nå er den ni. Vi har spist suppe og spist fisk og chips og engelsk salat. Vi har spist godt i kveld. Det er fordi vi bor i Londons forsteder og heter Smith.”

Han leser videre og klikker med tungen og hun skravler om potetene og hvilken kolonialhandler som har den beste oljen. Fisken var også fin, hun forsynte seg to ganger før hun måtte på toalettet, mens det vanligvis er han som spiser mest. Herr Smith snakker også. En felles bekjent, Bobby Watson, er død, men det var for to år siden, hans kone, som også heter Bobby Watson, har regelmessige trekk men er likevel ikke pen, og, hun har ikke regelmessige trekk, likevel er hun pen. Det blir imidlertid umulig å holde rede på denne Bobby Watson, for tre fjerdedeler av byens innbyggere heter det.

Mary dukker opp og sier: ”Jeg er hushjelpen. Jeg har hatt en veldig hyggelig kveld. Jeg har vært på kino med en mann, og jeg har sett en film med noen kvinner. Etter kinoen gikk vi for å drikke litt brandy og melk og lese avisen.” Fru Smith sier da at hun håper at Mary har hatt en hyggelig kveld og vært på kino med en mann og så videre. Nå kommer herr og fru Martin som snakker med hverandre. ”Unnskyld meg, frue, om jeg ikke tar feil, har jeg sett deg før”. Det viser seg at de begge er fra Manchester, forlot byen nøyaktig samtidig for fem uker siden, har en rekke andre felles trekk og egenskaper, merkelig, til og med samme adresse, de finner ut at de bor i samme hus og sover i samme seng. Han konkluderer med at hun må være hans kone, det fins ikke tvil. En brannmann kommer og forteller om brann som skal bryte ut på den andre siden av byen nå. Han har notert den i boken sin, derfor må han gå.

Vi kjenner igjen de små spilte overraskelsene i hverdagen, nei så hyggelig å se deg, jeg har det veldig bra, for en pen frisyre, men her koker sjablongene over, overtar for virkeligheten, det begynner snikende å ligne en psykose. Den skallede sangerinnen forekommer kun i en bisetning.

Året etter skriver Ionesco ”Privattimen”, om en lærer som snakker og snakker og begår seksualmord. ”Stolene” handler om en gammel mann og en gammel kvinne som setter ut stoler for innbilte gjester. Den gamle mannen skal snart avsløre livets innerste mening. Det ender med at de to hopper ut av vinduet. I ”Neshornet” blir hovedpersonens venner neshorn, men selv holder han stand, og sluttreplikken er: ”Jeg skal forsvare meg mot hele verden. Jeg er det siste mennesket, og det skal jeg fortsatt være til siste slutt. Jeg overgir meg ikke”.

Ionesco forteller om sitt første stykke:

”Det inntraff et underlig fenomen, jeg vet ikke hvordan det gikk for seg: Teksten forvandlet seg midt for øynene på meg, mot min vilje. Replikkene fra læreboken kom i uorden. Min helt, Smith, lærte fra seg at uken besto av tre dager, og det var tirsdag, torsdag og tirsdag.”

Da Ionesco overvar premieren, opplevde han til sitt ubehag at folk lo. Selv var han kvalm. Rensket for de språklige begreper som vi tror binder oss sammen til hverandre, oppleves verden som fremmed og fiendtlig. Og absurdistene SÅ verden på denne måten, ikke tilfeldig rett etter annen verdenskrig: De historiske linjene var brutt, bakover lå ruinene av Hiroshima og konsentrasjonsleire og moskvaprosesser så lang øyet rakk. I en slik atmosfære kjennes det som om mytene ikke lenger fungerer, så vi tar et kurs i stedet. For å lære å kommunisere på et annet språk. Da skjer det noe underlig. En fortelling sprenger seg frem midt i konversasjonen, en underlig, fremmed fortelling tar overhånd og lever sitt eget liv midt mellom latter og ubehag.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161201

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no