Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. nov ALLEHELGENSDAG
2. nov ALLESJELERSDAG
3. nov ISIS – FRA DYNASTIENES EGYPT TIL REVOLUSJONENS PARIS
4. nov HELGEN FOR DE SMÅ, MEN VIRKNINGSFULLE MIRAKLER
5. nov GUY FAWKES – TERRORIST ANNO 1605
6. nov TIAMAT, GUDINNE AV KAOS
7. nov CAMUS OG MYTEN OM SISYFOS
8. nov DRACULA
9. nov DEN VITENSKAPELIGE SKAPELSESMYTEN
10. nov FRA MARIALEGENDER TIL SALMESANG
11. nov ST. MARTIN
12. nov ROLAND BARTHES’ MYTOLOGIER
13. nov ABSURDISTENES ROP ETTER MENING
14. nov JUPITERS DAG
15. nov KRØNIKE I TIDEN MELLOM TO REGNBYGER
16. nov EVANGELISTEN MATTEUS
17. nov JAKOB BÖHME OG DET STORE MYSTERIET
18. nov WILHELM TELL – EN EUROPEISK LEGENDE
19. nov ARBEIDERNES SVENSKAMERIKANSKE HELGEN
20. nov FRA DALARNA TIL JERUSALEM
21. nov MARIAS FREMSTILLING I TEMPLET
22. nov DEN HELLIGE CECILIA OG KIRKEMUSIKKEN
23. nov BILLY THE KID
24. nov PINOCCHIO OG HANS VAKRE GRESKE TANTE GALATEA
25. nov KATARINA OG HYPATIA AV ALEXANDRIA
26. nov Å SØKE GUD PÅ TOPPEN AV EN SØYLE
27. nov SOFIA VISDOMMEN – VAKRERE ENN ALLE DE ANDRE
28. nov JOHN BUNYAN – PILEGRIM I KRIGENS OG FORFENGELIGHETENS TID
29. nov HANUKKAH
30. nov GULLIVERS REISER

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
CAMUS OG MYTEN OM SISYFOS
Albert Camus liv og litteratur. Originalmyten om Sisyfos. Camus forhold til myten og hans forsoning med det absurde i tilværelsen.
”I dag døde mor. Eller kanskje det var i går, det er jeg ikke riktig sikker på. Jeg fikk et telegram fra gamlehjemmet: ”Mor er død. Begraves i morgen. Ærbødigst”. Hva for rolle spiller nå det. Det var kanskje i går.”

Slik åpner Albert Camus’ roman ”Den Fremmede”. Hovedpersonen Meursault går i sin mors begravelse, innleder et kjærlighetsforhold, skyter en araber, uklart hvorfor, og blir dømt til døden, uten at noe av dette går nevneverdig inn på ham, ikke fordi han er umenneskelig, men hans liv mangler sammenheng, han lever i øyeblikket, med solen i øynene, han er en fremmed.

Camus ble født 7. november 1913 i et arbeiderhjem i Alger, kom til Paris i 1940, spilte en betydelig rolle i motstandsbevegelsen på venstrefløyen, var en stund medlem av kommunistpartiet og nevnes ofte i sammenheng med Sartre, men de to delte seg i synet på humanisme, Camus ble kritisert for å være en borgerlig individualist og brøt med Sartre i 1952. Fem år senere fikk han nobelprisen i litteratur, tre år etter det igjen omkom han i en bilulykke, 47 år gammel.

Camus fikk tuberkulose som ung, og hans tenkning og forfatterskap er preget av dødsbevissthet. Mennesket har trang til klarhet, forståelse og sammenheng, men finner det ikke. Slik oppstår tanken om det absurde, som for Camus ikke var en filosofi, men en opplevelse, et utgangspunkt, som han selv beskriver det. Dette kommer konsentrert til uttrykk i essayet Myten om Sisyfos. En av 1900-tallets mest originale forfattere hadde en sagnkonge fra en bisarr gresk myte som helt. De fleste har hørt om ham som rullet denne steinen opp bakken om og om igjen, men hvem var han?

Sisyfos var en thessalisk prins. Han grunla Korint. Men for sine samtidige var han kjent som den verste slyngelen på jorden, en som svindlet og bedro.

Da Sisyfos’ far døde, ranet broren Salmoneus til seg den thessaliske tronen som Sisyfos var rettmessig arving til. ”Sett barn på din niese, de vil hevne deg!” sa oraklet. Dermed gjorde han brorens datter gravid. Men da hun oppdaget at motivet ikke var kjærlighet, men hevntanker, tok hun livet av de to barna hun hadde fått med Sisyfos. Sisyfos anklaget da Salmoneus offentlig falskt for incest og mord og fikk ham utvist fra riket.

Zevs hadde forført nymfen Aegina. Hennes far elveguden Asopus lette etter henne i Korint. Sisyfos visste hva som hadde hendt, og sa at han ville fortelle det til elveguden om denne forsynte Korint med en kilde som aldri tørket inn. Det gjorde Asopus, og Sisyfos fortalte. Zevs unnslapp Asopus’ hevn, men var ydmyket over at noen hadde våget å sladre på ham, og beordret sin bror Hades til å gripe Sisyfos ned til underverdenen og gi ham en evig straff for å ha røpet guddommelige hemmeligheter. Da Hades kom til Sisyfos’ hus, fikk denne overtalt ham til først å få demonstrert hva håndjern var, og vips, låste han Hades armer og beholdt ham som fange. Situasjonen ble uutholdelig, nå kunne ingen dø, selv ikke halshugde og lemlestede, men krigsguden Ares kom til slutt og befridde Hades.

Før nedstigningen til dødsriket ba Sisyfos sin kone om ikke å begrave ham. Og der nede sa han til dødsrikets dronning Persefone at han som ubegravd burde bringes opp igjen for å ordne med jordfestingen. Han lovte å komme tilbake innen tre dager. Persefone ga ham tillatelse. Men da det viste seg at han slett ikke hadde tenkt å holde løftet, fikk hun guden Hermes til å dra ham tilbake med makt.

Synderegistret var dermed stort og grovt. Han ble dømt til å rulle en stor steinblokk til en bakketopp. Det innebærer et evig strev, for da han nesten er oppe, overmanner steinens tyngde ham, så han må slippe den, hvorpå den raser nedover og Sisyfos må hente den i bunnen, rulle den oppover på nytt, og sånn fortsetter det.

Camus fremstiller Sisyfos noe uriktig som en foregangsmann for sivil ulydighet, og at han var lat, men ”pleide omgang med røveryrket”. Han skriver også noe bemerkelsesverdig at hans hustru faktisk glemte å gravlegge ham, og unnlater å nevne at det hele var iscenesatt. For Camus er Sisyfos en som foraktet gudene, hatet døden og hadde lidenskap for livet. Camus beskriver operasjon Sisyfos er satt til å gjennomføre. Sisyfos ser steinen fare nedover igjen, snur, og så (oversettelse: Johannes Skancke Martens):

”Det er under denne tilbaketuren, denne pausen, at Sisyfos interesserer meg. Ansiktet til den som strener blant stener, blir selv til sten. Jeg ser denne mannen gå nedover med jevne, tunge skritt, mot torturen han ikke ser noen slutt på. Dette er bevissthetens stund som kommer igjen, like regelmessig som Sisyfos’ åndedrag er hans ulykke. Hver gang han forlater høydene og stiger lenger og lenger ned mot gudenes reder, viser Sisyfos seg som sin skjebnes overmann. Han er sterkere enn sin sten.”

Hvis denne forellingen er tragisk, skriver Camus, beror det på at dens helt er bevisst. Hadde han bare hatt håp om å lykkes neste gang, slik moderne arbeidere har, ville det vært greit. Men han går der og kjenner hele rekkevidden av sin skjebne og smertes. Den endeløse ulykken er for tung å bære, dette symboliserer ”våre netter i Getsemane”. Men etter hvert finner han at det absurde er eksistensens innerste kjerne, og da skjer en forandring: ”De nedbrytende sannheter blekner når de tas opp i bevisstheten.” Når man oppdager det absurde, blir man fristet til å skrive en håndbok i lykke, skriver Camus. Sisyfos’ skjebne er hans egen, steinen er hans. Når vi innser at vi er alene, fremmede, oppstår det overraskende en ny mening i mangelen på mening.

En intellektuell arbeidersønn fra Algerie oppdaget at meningsløs og repeterende steinbæring, en straff idømt det slueste mennesket på jorden, opprinnelig en tilsynelatende ubetydelig passus i et utall fargerike greske myter om mennesker og guder, det kunne det 20. århundrets menneske kjenne seg igjen i.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161201

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no