Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. nov ALLEHELGENSDAG
2. nov ALLESJELERSDAG
3. nov ISIS – FRA DYNASTIENES EGYPT TIL REVOLUSJONENS PARIS
4. nov HELGEN FOR DE SMÅ, MEN VIRKNINGSFULLE MIRAKLER
5. nov GUY FAWKES – TERRORIST ANNO 1605
6. nov TIAMAT, GUDINNE AV KAOS
7. nov CAMUS OG MYTEN OM SISYFOS
8. nov DRACULA
9. nov DEN VITENSKAPELIGE SKAPELSESMYTEN
10. nov FRA MARIALEGENDER TIL SALMESANG
11. nov ST. MARTIN
12. nov ROLAND BARTHES’ MYTOLOGIER
13. nov ABSURDISTENES ROP ETTER MENING
14. nov JUPITERS DAG
15. nov KRØNIKE I TIDEN MELLOM TO REGNBYGER
16. nov EVANGELISTEN MATTEUS
17. nov JAKOB BÖHME OG DET STORE MYSTERIET
18. nov WILHELM TELL – EN EUROPEISK LEGENDE
19. nov ARBEIDERNES SVENSKAMERIKANSKE HELGEN
20. nov FRA DALARNA TIL JERUSALEM
21. nov MARIAS FREMSTILLING I TEMPLET
22. nov DEN HELLIGE CECILIA OG KIRKEMUSIKKEN
23. nov BILLY THE KID
24. nov PINOCCHIO OG HANS VAKRE GRESKE TANTE GALATEA
25. nov KATARINA OG HYPATIA AV ALEXANDRIA
26. nov Å SØKE GUD PÅ TOPPEN AV EN SØYLE
27. nov SOFIA VISDOMMEN – VAKRERE ENN ALLE DE ANDRE
28. nov JOHN BUNYAN – PILEGRIM I KRIGENS OG FORFENGELIGHETENS TID
29. nov HANUKKAH
30. nov GULLIVERS REISER

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
HELGEN FOR DE SMÅ, MEN VIRKNINGSFULLE MIRAKLER
Om helbrederens dobbeltkarakter og den hellige Carlo Borromeo som ga alt han hadde til de fattige og stanset pesten i Milano.
Det som etter hvert gjorde kristendommen overlegen, var dens fulle aksept av hele det sosiale spektret av mennesker. Fattige, syke og krøplinger ble ønsket velkommen, det uaksepterte ble akseptert, et brudd på eldre greske og romerske ideer om det skjønne og vakre som tilværelsens sanne mål. Og ikke bare godtok de kristne de dårligst stilte, de bidro til at livene deres forandret seg. Jesus hadde gått foran som eksempel, ved å omgi seg med lekfolk, ta avstand fra fordømmelsen av synderinnen, leve eiendomsløs og vie livet til å tjene Gud og medmennesker. Den hedenske samaritanen som hjelper er et bedre menneske enn den fornemme presten som ikke gjør det. Selg alt du har og gi det til de fattige!

Dessuten har Jesus det til felles med sjamanen at han utfører mirakler. Dermed oppfyller han de grunnleggende kravene til den arketypiske helbreder: På den ene siden er han oppofrende, hjelpsom, fornuftig og full av forståelse for alle sine medmennesker, på den annen side okkult, magisk, utilgjengelig og mystisk. Vi oppsøker den ennå eksisterende trollmann med varme hender men vi slutter ikke å gå til fastlegen av den grunn. Helgenhistoriene vrimler av ekstrem oppofrelse, visjoner og mirakler, samt rikfolk og andre som velger å leve som fattige for sin frelses skyld. Men hvor er den hverdagslige hjelpsomheten, det enkle kristne idealet som skulle få oss til å kvitte os med vårt jordiske gods og kompromissløst hjelpe våre medmennesker?

Den fins. Men fortellingene om dem som lever etter det idealet, er ikke alltid så spektakulære, og heller ikke så populære i alle kretser, at de i samme grad når opp og ut. Farlig kan det også være å leve slik, ja, livsfarlig, som vi skal se. For i dag feirer vi nettopp et slikt menneske.

Den hellige Carlo Borromeo ble født i 1538 i Piemonte i Nord-Italia. Sju år gammel fikk han et kloster av sin onkel i gave. Dette sikret ham en solid inntekt. Året etter ble en annen onkel av ham pave. Carlo fikk da embeter som bandt ham til Roma. I Vatikanet grunnla han et litterært akademi og var for øvrig beskytter av komponisten Palestrina. Carlo nøt en rekke privilegier som det å være pavens nevø innebar, bodde i et strålende palass, og uttrykte kvaler over dette, sa for eksempel til en geistlig venn at han noen ganger tenkte på å forlate alt verdslig og gå i kloster. Vennen svarte at Gud hadde gitt ham en oppgave i kirkens tjeneste.

27 år gammel ble han erkebiskop av Milano. Her fant han at bispedømmet var forfalt og kirkene vanskjøttet, prestene hadde forsømt seg, var late og viste dårlig fremferd. Folk gikk ikke til messe, korrupsjon hersket. Biskopen startet med å redusere husholdningen og solgte dekketøy og utstyr, og ga inntekten av dette til hjelpetrengende familier. Han reiste mye for å ordne opp i det kirkelige liv, avsatte uverdige prester, fikk orden på registre, opprettet søndagsskoler og startet et ”brorskap for kristen lære” for å avhjelpe den omfattende uvitenheten. Han utga en katekisme, grunnla skoler, hjem for falne jenter, fattigsykehus og innførte fri rettshjelp for ubemidlede. Han tok seg personlig av fattige og syke. Han gikk foran som et godt eksempel på alle tenkelige områder, og dette gjorde etter hvert inntrykk på omgivelsene. Men hans kompromissløshet i korrupsjonssaker møtte motstand, mange forsøkte å få ham avsatt. Bedre ble det ikke da han på det skarpeste tok avstand fra den spanske inkvisisjonen.

I 1569 ble han forsøkt myrdet i kapellet, men overlevde. Året etter brøt det ut hungersnød. Da brukte Carlo av sine midler så det monnet. Hver dag bespiste han 3000 fattige og fikk adelen og de rike med seg på enorme hjelpeaksjoner. Noen år senere brøt det ut pest. Den fikk også handelen til å bryte sammen, og det måtte skaffes mat til opp til 70 000 mennesker daglig. Carlo brukte nå hele sin formue og solgte sin store eiendom i Napoli for å skaffe penger til å lindre lidelsene. Så tok han opp lån. Han fikk laget klær av flaggene som var brukt til prosesjoner. Altere ble satt opp i gatene så de syke kunne delta i offentlige gudstjenester fra sine vinduer. Så fortelles det, at da pesten var på det verste, gikk Carlo i botsgang gjennom byen, barføtt og med et kors i hånden som tegn på at all verdighet var skrellet av. Et år senere var pesten over. Folk sa: Gud hørte Borromeos bønner.

Carlo var utrettelig energisk, men slet seg til slutt fullstendig ut. 46 år gammel døde han fredelig i armene på sin walisiske skriftefar. Det blir sagt at særlig de fattige som hadde opplevd ham som en beskyttende far, var utrøstelige, og det oppsto en spontan kult av den døde. Han ble helligkåret i 1610 og siden 1652 har hans minnedag vært 4. november. Carlo Borromeo er helgen for de små, men virkningsfulle mirakler, som oppstår når vi gir av oss selv og gjør alt som står i vår makt.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161201

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no