GENEVIÈVE

Forrige   Neste

I vår kalender er det i dag det den tredje dagen i måneden januar. I artikkelen om måneden rundt årsskiftet, nevnte jeg månedens språklige opphav, den romerske guden Janus med to ansikter, ett peker mot fremtiden, ett bakover mot det som har skjedd. Romerne nevnte Janus først når de påkalte gudene, for han hadde omsorg for all begynnelse.

Det kunne ha vært annerledes. For få år siden rundet vi med fyrverkeri, frykt og fest år 2000. Med Janus’ øyne ser vi at dette var år 2544 ifølge den buddhistiske tidsregningen, år 5119 i den nylit omtalte maya-sykelen og år 211 i den franske revolusjonens kalender.

Ja, den franske revolusjonen skapte sin egen kalender! Enkelte begivenheter virker så skjellsettende at det blir behov for nullstilling. Stormen på Bastillen i juli 1789 var en slik: Vi har tatt friheten, la oss starte tiden på ny! Man kom frem til tolv 30-dagers perioder tilsvarende våre måneder, med fem ekstra dager til ferie på slutten av året. Syvdagersuken ble erstattet av en tidagersuke kalt en dekade, en ordning lånt fra antikke greske kalendere. Mai, juni, juli og august ble hetende Vind, Såtid, Varme og Frukter. I dag er vi ifølge den franske revolusjonære kalender inne i den fjerde dag i andre dekade i Snø år 224 e.s.p.b. (etter stormen på Bastillen).

Den langt mer tradisjonelle katolske helgenkalenderen feirer i dag den hellige Geneviève. Hun skal ha vært en gjeterpike, og så klok og vakker at biskop Germanus i Auxerres la merke til henne, spådde henne en lysende, åndelig fremtid, velsignet henne, ga henne en gullmynt og ba henne ta vare på den som et minne om Gud. Det ble sagt at selv om Geneviève i senere tider sultet, skilte hun seg aldri av med denne mynten.

Da hun var femten år, døde foreldrene. Hun dro til Paris for å bli nonne. Med tiden ble hun kjent for sin strenge livsførsel. Hun spiste en liten porsjon byggbrød og noen bønner to ganger i uken til hun ble 50 år, da hun av hensyn til helsen ble beordret av en kirkeleder til å normalisere dietten. Hun satt gjerne i kirken alene om natten og ba. En gang blåste et vindpust ut lyset hennes, og hun ble ensom i mørket. Det var djevelen, forklarte hun. Hendelsen ble gjenfortalt, derfor er hun gjerne avbildet mens hun holder et lys og med en irritert djevel ved siden.

I 451 marsjerte huneren Attila med sin hær mot Paris. Borgerne ville evakuere. Det fortelles at Geneviève overtalte dem til å bli og samlet kvinnene til bønn. Hennes mot var basert på tillit til Gud alene. Mange tilbrakte hele dager med bønn sammen med henne, hun forsikret om at de hadde himmelens beskyttelse, tok vare på de syke, ga mat til de fattige og inspirerte til tro og tillit. Da krisen var på høyden, fikk mange panikk og vendte seg mot henne. Noen sa at hun var en falsk profet som ville føre dem inn i ødeleggelsen og truet henne med steining. Hun samlet kvinnene rundt seg og førte dem ut til bymurene, der de i morgenlyset ansikt til ansikt med fiendens spyd rolig fortsatte å be til Gud om frelse. Samtidig, noen vil sikkert si tilfeldigvis, snudde invasjonsstyrkene seg sørover mot Orléans. Geneviève ble nå erklært som redningskvinne og heltinne.

25 år senere var Paris igjen beleiret, og innbyggerne sultet. En natt med blokade og matmangel rodde Geneviève alene ut på elven i mørket, gled stille i skjul bak fiendens linjer, kom til ut av byen ved daggry, gikk fra landsby til landsby og tryglet om hjelp, samlet mat, og kom tilbake til Paris – igjen ved å unnslippe fienden – med elleve båtlaster verdifullt korn.

Geneviève fikk også igangsatt kirkebygging til ære for Sankt Denis, den aller første biskop av Paris. Han var 200 før hennes tid blitt torturert og drept for sin tros skyld på stedet i byen som siden ble kalt Martyrhøyden, Montmartre. Det fortelles for øvrig at den hellige Denis reiste seg etter døden, tok sitt avhogde hode til Seinen og fikk det vasket! Og akkurat der skal arbeidet med kirken ha blitt påbegynt på Genevièves initiativ, i 475.

Ryktet om hennes hellighet nådde Sankt Simeon i Syria, den første stylitt (se Mytekalender 26. November). Historien om Geneviève må ha gjort inntrykk, for han sendte bud til det fjerne Paris og ba om å bli husket i hennes bønner. Større verdslig anerkjennelse kunne ikke noen hellig person på 400-tallet få.

Genevieve døde 3. januar, som dermed er blitt hennes minnedag. I middelalderen ble hennes helgenskrin båret i prosesjon under katastrofer. Og lenge så det ut som om hun skulle overleve revolusjonen. Etter at Bastillen var tatt, kom folk for å takke henne. Men i 1793 ble hennes legeme tatt opp av helligskrinet og offentlig brent på Place de Gréve, kirken ble sekularisert og gjort til et gravsted for berømtheter. Men tilsidesettingen av Paris’ skytshelgen ble like kortvarig som den franske kalenderen. Under Pariserkommunen i 1871 gikk man til messe for at Geneviève skulle beskytte byen og befolkningen mot tyskerne og de konservative. Den gang kom hun riktignok ikke til unnsetning. Kommunen ble knust og 21 000 mennesker massakrert.

Geneviève er blitt en like selvfølgelig del av Paris som Notre Dame og Eiffeltårnet. Hun har overlevd Robespierre og Napoleon med god margin. Man brant hennes legeme, men det hjalp ikke. Stormen på Bastillen var viktig nok, men ikke mer enn en historisk begivenhet, og den revolusjonære kalenderen ble en parentes, et kuriosum. Geneviève, derimot, har overlevd i 1500 år som legende, og trolig feires hun i dag 3. januar i 1500 til.

Janus har ansiktet vendt både forover og bakover og kan derfor oppdage lange linjer i historien. Den franske revolusjonens ansikt kunne bare se fremover, og den veien er det aldri noe særlig å se.

LastUpdated:20160213