Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. okt ANNIE BESANT – RADIKAL SOSIALIST OG HENGIVEN MYSTIKER
2. okt KONG RICHARD III’S LIV OG DØD
3. okt KJØNNSMAKT OG PARDANS I BYSTATEN ATHEN
4. okt FRANS AV ASSISI
5. okt DIDEROT – OPPLYSNINGENS HELT
6. okt MISTELTEINEN OG BALDERS DØD
7. okt VÅR FRUE AV ROSENKRANSEN
8. okt DØDEN I VENEDIG
9. okt LEIF ERIKSON DAY
10. okt NANSEN – HELTEDYRKELSE UTEN IRONI
11. okt ONDSKAPENS KJØTT OG BLOD HOS FRANÇOIS MAURIAC
12. okt VENEZUELAS NASJONALGUDINNE
13. okt LIVSKILDE OG HELLIG GRAL
14. okt EICHMANN I JERUSALEM (HANNA ARENDT)
15. okt TERESA AV ÁVILA
16. okt BILDET AV DORIAN GRAY
17. okt EN HANDELSREISENDES DØD
18. okt EVANGELISTEN LUKAS
19. okt PROFETEN JOEL OG DEN APOKALYPTISKE MIKROBE
20. okt RIMBAUD OG DET HELLIGE UKJENTE
21. okt GUDRUN, URSULA OG HUNERNE
22. okt IRONI I DET GAMLE TESTAMENTET
23. okt I SKORPIONENS TEGN
24. okt LILIT SOM FORSVANT TIL DEMONENE
25. okt BRODERKJÆRLIGHETENS MYTER
26. okt MEGET MØRK OG MED STORE ØYNE
27. okt UIDENTIFISERBARE FLYGENDE OBJEKTER
28. okt VARULVENS HEMMELIGHET
29. okt HIAWATHA I TRE VERSJONER
30. okt DJEVELEN OG DETROIT CITY
31. okt HALLOWEEN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
NANSEN – HELTEDYRKELSE UTEN IRONI
Fritjof Nansens liv, innsats som oppdager og vitenskapelige, politiske og humanistiske bragder. Vår dyrkelse av Nansen som klassisk helt.
”Da jeg så denne store, lyse skikkelse med det dype blikk fra de blå, viljesterke øyne stige ut av kupeen, var det som jeg opplevde selve mannen fra fjordene. Aldri noensinne har noe menneske gitt meg den betagende følelse av den magnetisme og karisma som skulle åpne så mange dører i årene som kom.”

En slik type hengivenhet plasserer vi i vår tid som persondyrkelse eller det som verre er, noe sykelig. Når det gjelder personen som her dyrkes, gjør vi imidlertid et unntak. Dyrkeren var doktor Charles Rabot, den dyrkede var Fridtjof Nansen under hans inntog i Paris våren 1897.

Helten, eller heroen, ble i Hellas oppfattet som halvt guddommelig, og dyrket helt konkret pået ved gravstedet der man holdt felles måltider og ofret. Heltemytens oppgave er å utvikle individets jeg-bevissthet, inspirere oss til å bryte igjennom innbilte begrensninger. Men ”helt” klinger dårlig nå, blir tatt frem bare i kriser og krig, under naturkatastrofer eller hvis noen nesten drukner. Da vanker det medaljer. Ellers forbindes det med naivitet eller farlig forenklede politiske trosoppfatninger. Men under overflaten lever heltene i beste velgående – i dataspill, på fotballbanen, rockekonserter og i alskens krim. Og noen få ganger dukker de opp i virkeligheten også.

Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen ble født 10. oktober 1861 på Store Frøen gård i Oslo i en familie med aristokratiske aner. Moren var baronesse. Fridtjof dyrket friluftslivet, studerte zoologi, reiste 20 år gammel med en selfangstskute for å studere dyrelivet i ishavet og ble konservator ved Bergens Museum. Han skrev avhandling om slimålens nervesystem og krysset Grønland på ski på tross av advarsler og latterliggjøring. Ekspedisjonen på syv mann ble sittende fast i isen, drev sørover og holdt på å omkomme, men tok seg i land, snørte sekken, bandt skiene og nådde vestkysten seks uker senere. Da hadde siste skip gått for vinteren, så de måtte bli i Godthåb i åtte måneder, men pytt. Nansen ga ut bok. Dermed visste verden det verden hadde ant, nemlig at Grønland var fullt av is. Nansen ble berømt, og som premie fikk han Eva, datteren til zoologen Michael Sars, og ble konservator ved universitetet i Oslo. Hans neste prosjekt var å kombinere en undersøkelse av havstrømmer rundt med å komme seg til Nordpolen. I 1883 dro en 13 mann sterk ekspedisjon. De kom lenger nord enn noen før dem. Nå ble Nansen hyllet som en nasjonalhelt, turnerte med foredrag i Europa og USA og ble overøst med æresbevisninger. Han skrev ”Fram over Polhavet”, som ble oversatt til mange språk, og ble professor ved universitetet i Oslo. Han tok et banebrytende initiativ til en internasjonal kommisjon for havforskning med hovedsete i København, og bestyrte den selv. Boken ”Nord i tåkeheimen” fra 1911 er en kritisk gjennomgang av hva forskjellige kulturer tror de vet om Jordens nordlige strøk. Senere skrev han om klimavekslinger i historien, likevekten i jordskorpen og vitenskap og moral. Nansen fikk avgjørende politisk innflytelse, deltok i forhandlingene om union eller selvstendighet rundt 1905, var sendemann i London, president for Norges forsvarsforening, og fra 1920 til sin død medlem av den norske delegasjonen til Folkeforbundet. Det var rett etter verdenskrigen, og Nansen tok på seg den enorme oppgaven å få tilbakesendt krigsfanger til sine hjemland. 450 000 soldater kom seg hjem. Da begynte han arbeidet mot hungersnøden i Sovjetunionen. Senere hjalp han millioner fordrevne og flyktninger, først russere, så grekere og tyrkere. I 1922 fikk han Nobels Fredspris. Han brukte hele beløpet i Ukraina hvor han holdt på akkurat da. Senere kom turen til Armenia. Knapt noen nordmann har gjort menneskeheten større tjenester. Dessuten gikk han i ettersittende sportsdrakt og var uimotståelig for kvinner. Han ble begravet 17. mai 1930 på statens bekostning. Uten protester. Det skulle bare mangle.

Nansen kan uten ironi betraktes som helt og universalgeni, og hadde vi anerkjent betegnelsen overmenneske, ville han vært et. Og apropos, var han ikke litt brunstripet? Nei da. Han var med på å stifte Fedrelandslaget fordi han mente ungdommen trengte noe tverrpolitisk og ordentlig, men også dette var godt ment. Dessuten: Da Carl Emil Vogt forsvarte sin doktoravhandling 29. mai 2010, kom det frem at talen Nansen holdt ved lagets stiftelse i 1925, med sitt godt kjente sterke antikommunistiske innhold, i den versjon som er kjent for offentligheten ble sterkt sensurert av Nasjonal Samling. Det viser seg at Nansen i samme tale også eksplisitt advarte like sterkt mot fascistiske kupp og tysk militarisme!

Brøgger og Rolfsen skriver bok om ham der hans bakgrunn og oppvekst blir skildret etter mønster av fortellingene om Kristus i Bibelen, med hendelser som tilsynelatende er tilfeldige, men peker mot en helt usedvanlig skjebne. Nansen sa selv at det ved krisepunkter i livet hadde inntruffet merkverdigheter som hadde utpekt veien. I 1996 utga Norsk Folkemuseum et skrift der toneangivende nålevende kappes om å hylle ham, og hyllesten er like nesegrus. Helge Ingstad kaller ham den dristigste i polarhistorien og minnes en gang at hans far husket hans inntog i Tromsø da det brøt ut slik jubel i byen at selv fiender falt hverandre om halsen. Ikke en gang alle store helgener har hatt slik påvirkningskraft. Og Ingstad skriver: ”Nansen virket ganske fyldig, og det lar seg forstå, for i den lange mørketid hadde han og Hjalmar Johansen levet i en hytte av stein og menyen hadde vært bjørne og hvalrosskjøtt og rikelig med spekk”. Denne betraktningen ville vært banal og åpenbart meningsløs om den ikke hadde vært skrevet om en halvgud.

Filosofen Arne Næss omtaler han som ”min Nansen”, med en sterk personlig bekjennelse av at han selv ikke har strukket til, verken i krigen eller overfor den globale økologibevegelsen. Polfareren Monica Kristensen skriver om en støvet Nansen-bok hun fant i et skap hos sin mormor, leste noen linjer i og ble frelst av. Ikke ”frelst”, nei frelst. Det fins fullt av eksempler. Nansen ble og blir dyrket som tradisjonell hero i et mytisk spill vi på overflaten ikke anerkjenner, men som når det kommer til stykket behersker oss fullstendig. Og FOR en mann!
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no