Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. okt ANNIE BESANT – RADIKAL SOSIALIST OG HENGIVEN MYSTIKER
2. okt KONG RICHARD III’S LIV OG DØD
3. okt KJØNNSMAKT OG PARDANS I BYSTATEN ATHEN
4. okt FRANS AV ASSISI
5. okt DIDEROT – OPPLYSNINGENS HELT
6. okt MISTELTEINEN OG BALDERS DØD
7. okt VÅR FRUE AV ROSENKRANSEN
8. okt DØDEN I VENEDIG
9. okt LEIF ERIKSON DAY
10. okt NANSEN – HELTEDYRKELSE UTEN IRONI
11. okt ONDSKAPENS KJØTT OG BLOD HOS FRANÇOIS MAURIAC
12. okt VENEZUELAS NASJONALGUDINNE
13. okt LIVSKILDE OG HELLIG GRAL
14. okt EICHMANN I JERUSALEM (HANNA ARENDT)
15. okt TERESA AV ÁVILA
16. okt BILDET AV DORIAN GRAY
17. okt EN HANDELSREISENDES DØD
18. okt EVANGELISTEN LUKAS
19. okt PROFETEN JOEL OG DEN APOKALYPTISKE MIKROBE
20. okt RIMBAUD OG DET HELLIGE UKJENTE
21. okt GUDRUN, URSULA OG HUNERNE
22. okt IRONI I DET GAMLE TESTAMENTET
23. okt I SKORPIONENS TEGN
24. okt LILIT SOM FORSVANT TIL DEMONENE
25. okt BRODERKJÆRLIGHETENS MYTER
26. okt MEGET MØRK OG MED STORE ØYNE
27. okt UIDENTIFISERBARE FLYGENDE OBJEKTER
28. okt VARULVENS HEMMELIGHET
29. okt HIAWATHA I TRE VERSJONER
30. okt DJEVELEN OG DETROIT CITY
31. okt HALLOWEEN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
DØDEN I VENEDIG
Mest om Thomas Manns novelle Døden i Venedig, der den aldrende forfatter Gustav Aschenbach forelsker seg i en ung gutt og dør.
Venezias historie går tilbake til folkevandringstiden, de første århundrene etter Kristus, da folk fra Padova og området rundt søkte beskyttelse på øyene i lagunen der de dannet et forbund. Den første lederen av den nye statsdannelsen ble valgt i år 697 og ble kalt doge, en lokal variant av ordet duce, av dux, fører. Ved å bygge opp en sterk flåte for å verne seg mot sjørøvere og fremmede hærer ble byen en betydelig sjømakt, og lå som et strategisk bindeledd mellom Vesten og det bysantinske riket. Korstogene brukte Venezia som utgangspunkt, og da trafikken til Orienten økte, ble byen en gigantisk markedsplass, Middelhavets mektigste handelsby og i renessansen sentrum for kunst og fornøyelser. Marco Polo, Vivaldi og dramatikeren Carlo Goldoni er alle venetianere.

På grunn av byens uforanderlige plassering på øyene i havet har den en unik posisjon i romantikkens og legendenes verden. Sentrum er Markusplassen med Dogepalasset, klokketårnet og først og fremst Markuskirken, bygget for å huse evangelisten Markus’ levninger, som venetianerne røvet fra Alexandria på 800-tallet (Mytekalender 25. april). Levningene gikk tapt i en brann i 976, men dukket på mirakuløst vis opp igjen. 8. oktober 1085 ble Markuskirken innviet. Det var av avgjørende betydning for dogeveldet å ha en død evangelist som legitimering for makt. Dette er altså dagen for feiringen av selve den venetianske statsmyten.

Det er skapt mye billedkunst, musikk og litteratur med Venezia som bakgrunn. En fortelling som fortsatt lever, ble skrevet i 1912, to år før første verdenskrigs utbrudd. Den tyske forfatteren Thomas Mann satte komponisten Gustav Mahler høyt, og lånte fornavnet hans til hovedpersonen i novellen som mange regner som hans mesterstykke, Døden i Venedig (sitater: fra norsk utgave 2002, oversetter: Kaare Lervik).

Den aldrende forfatter Gustav von Aschenbach har skrevet romaner og åndfulle essays, er middels høy, brunhåret, glattbarbert, har tynt hår, bærer gullbriller – og reiser som en sjelden avkobling på sine eldre dager til Venezia som han selv kaller ”den usannsynligste av byer”, med eventyrpalass og søyler med løve ved kaien. Han ankommer i gondol, og krangler med gondolieren som stikker av fordi han mangler konsesjon. Leseren tenker på Karon som frakter sjeler til dødsriket. Aschenbach drikker te, går tur og kler seg om til aftens. Da får han se en fjorten år gammel gutt. ”Og skjønt ansiktet frembød den reneste fullkommenhet i form, hadde det en så absolutt personlig tiltrekningskraft at tilskueren var overbevist om at han aldri tidligere hadde truffet noe tilsvarende mesterstykke verken i naturen eller kunsten.”

Gutten, Tadzio, er i følge med tre søstre, en korpulent guvernante og en elegant mor og tilhører en polsk adelsfamilie. Aschenbach grubler over skjønnheten som begrep. Morgenen etter er gutten kledd i en lett bluse av blå og hvitstripet kadettstoff med en rød silkesløyfe på brystet. Forfatteren ser ham igjen fra liggestolen på stranden mens han leker med søstrene, så med en annen gutt som kysser ham. Aschenbach tar fergebåten til Markusplassen, drikker te, spaserer, kjenner seg dårlig, bestemmer seg for å reise men blir likevel.

”Han traff ham overalt i hotellets første etasje, på de svale gondolturene til byen og tilbake igjen, selv på Piazzaen med all dens praktutfoldelse, og ofte nå og da på gater og streder, når tilfellet ville det. (…) Øynene favnet om den edle skikkelsen der borte ved randen av det blå, og i svermerisk henrykkelse trodde han selv med dette blikk å begripe det skjønne, formen som gudstanke, den ene og rene fullkommenhet som lever i ånden, og av hvilken det her var reist en avstøpning, en støtte, fin og skjær, til from tilbedelse. Det var beruselsen. Og uten nølen, ja med iver bød den aldrende kunstner den velkommen. Hans ånd fikk fødselsveer, hans indre opprørtes som et hav.”

Forfatteren begynner å forme et essay i Tadzios nærvær. Han følger gutten på avstand i ballspill og de får øyenkontakt, Gutten vet at han blir sett, og er ikke helt avvisende. En kveld smiler han til ham. ”Han var så rystet at han måtte bort fra terrassens og forhavens lys, og med hastige skritt søkte han mørket i bakhaven. Forunderlig oppbrakte og ømme formaninger kjempet seg frem i ham: - Du må ikke smile slik! Hører du, man må ikke smile på den måten til noen!”

For seg selv fremsier han sitt kjærlighetsforhold til gutten. Gjester flytter ut av hotellet uten at tilsvarende nye flytter inn. Det viser seg at det er pest i byen, noe alle forsøker å holde skjult. Aschenbach forsøker å finne ut om sykdommen, men møter taushet og hemmeligholdelse. Hvorfor har man desinfisert alt? Ren rutine, er svaret. Alle er avhengige av turistene, ingen snakker om døden i Venedig. Noen forteller sannheten: Den indiske kolera har nådd byen. Matvarer infisert. Pesten har ført til demoralisering, korrupsjon og kriminalitet. Aschenbach har en marerittaktig opplevelse av angst, fryd og musikk som skamløst fortryller hjertet, en visjon av en dionysisk orgie med dyrisk seksualitet i skogen og en forlokkende tiltrekning til ”den fremmede guden”. Han nyter utukten og villskapen. Han våkner og er ikke lenger bekymret. Hotellet er nesten tomt. Han går til frisøren og farger håret, kjenner seg syk, og på stranden ser han Tadzio vinke, som i en drøm. Så synker han sammen i fluktstolen og dør.

Det apollinske i vår kultur, som betegner det utviklingsrettede, analytiske og ordnede, møter den dionysiske undergrunn, den sanselige urkraft, de kreftene som bærer både det tøylesløse begjæret og dødsdriften i seg, her i en forfatters sinn, et åndsmenneske som dras mot døden og det forbudt sanselige på samme tid. Åstedet for konflikten er den tidløse byen i lagunen, den som huser evangelisten Markus’ legeme, han som refererte at Jesus sa: Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no