Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. okt ANNIE BESANT – RADIKAL SOSIALIST OG HENGIVEN MYSTIKER
2. okt KONG RICHARD III’S LIV OG DØD
3. okt KJØNNSMAKT OG PARDANS I BYSTATEN ATHEN
4. okt FRANS AV ASSISI
5. okt DIDEROT – OPPLYSNINGENS HELT
6. okt MISTELTEINEN OG BALDERS DØD
7. okt VÅR FRUE AV ROSENKRANSEN
8. okt DØDEN I VENEDIG
9. okt LEIF ERIKSON DAY
10. okt NANSEN – HELTEDYRKELSE UTEN IRONI
11. okt ONDSKAPENS KJØTT OG BLOD HOS FRANÇOIS MAURIAC
12. okt VENEZUELAS NASJONALGUDINNE
13. okt LIVSKILDE OG HELLIG GRAL
14. okt EICHMANN I JERUSALEM (HANNA ARENDT)
15. okt TERESA AV ÁVILA
16. okt BILDET AV DORIAN GRAY
17. okt EN HANDELSREISENDES DØD
18. okt EVANGELISTEN LUKAS
19. okt PROFETEN JOEL OG DEN APOKALYPTISKE MIKROBE
20. okt RIMBAUD OG DET HELLIGE UKJENTE
21. okt GUDRUN, URSULA OG HUNERNE
22. okt IRONI I DET GAMLE TESTAMENTET
23. okt I SKORPIONENS TEGN
24. okt LILIT SOM FORSVANT TIL DEMONENE
25. okt BRODERKJÆRLIGHETENS MYTER
26. okt MEGET MØRK OG MED STORE ØYNE
27. okt UIDENTIFISERBARE FLYGENDE OBJEKTER
28. okt VARULVENS HEMMELIGHET
29. okt HIAWATHA I TRE VERSJONER
30. okt DJEVELEN OG DETROIT CITY
31. okt HALLOWEEN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
DIDEROT – OPPLYSNINGENS HELT
Oppslagsverkenes historie. Diderot og den franske Encyklopedi - kampen for kunnskapsformidling og trykkefrihet.
Ordet ”encyklopedi” kommer av ”sirkelformet”, og står i denne sammenhengen for allsidig dannelse, sirkelen er her et symbol på at kunnskap alltid henger sammen med annen kunnskap til et hele.

Kunnskap er høyt æret i mytologien både den innvidde, hemmelige gnosis, volvens og vismannen Salomos hellige og mystiske kunnskap – og sivilisasjonens praktiske og utadrettede viten, forvaltet av gudinnene Athene og Minerva. I senmiddelalderen dukker det opp ideer om at kunnskap er farlig, representert ved myten om Faust, som begjærte den mest dyrebare kunnskap – teologiens og magiens hemmeligheter, og som for å oppnå den måtte selge sin sjel til djevelen. Christopher Marlowes Faustfortelling ender med at hovedpersonen roper: Brenn mine bøker!

I dag kalles de leksika (flertall av leksikon: gresk for ord), ordbøker, og informasjonsbaser – og finnes også elektronisk lagret med lyd, bilde og film. Det eldste som med en viss rett kan kalles et oppslagsverk er Plinius den eldres Historia Naturalis fra år 70. Han arbeidet med den hver ledige stund av sitt voksne liv. Verket har emner fra geografi, zoologi, botanikk, medisinske urter, mineraler og billedkunst – og består av 37 bøker. Middelalderens store oppslagsverk, ”Verdensboken” av dominikanermunken Vincent fra Beauvais, kom på 1200-tallet og inneholder 2000 tekster fra 450 greske, latinske og arabiske forfattere. Målsettingen var å samle all tilgjengelig viten, i formen en kommentar til skapelsen. Dette verket betydde mye i renessansen. På 1600-tallet begynte man å redigere kunnskapsverkene alfabetisk, og de ble skrevet på nasjonalspråkene. Det første leksikon på et moderne språk ble utgitt i Tyskland på 1700-tallet.

Men kulturhistorien levner ingen tvil. Det var i Frankrike det skjedde. I 1750 kom det i Paris ut et skrift om et påbegynt universalleksikon som skulle inneholde uttømmende kunnskap på alle områder, og, for første gang i historien, være et samarbeidsverk – der filosofer, geistlige, kjemikere, medisinere, filologer, billedkunstnere og forfattere av alle slag, blant dem tidens tre store franskmenn, Montesquieu, Voltaire og Rousseau, skulle delta, billedkunstnere arbeide med plansjer og grafikk og historikere klippe og lime i klassiske tekster. Tidens viten skulle samles og formidles. Og verket skulle redigeres av matematikeren Jean le Rond d’Alembert og dagens hovedperson Denis Diderot.

Diderot ble født 5. oktober 1713. Han skulle bli prest, men tiltalt av bohemlivet forlot han jesuittskolen. 28 år gammel giftet han seg, og måtte ha noe å leve av, så han ble altmuligmann i et forlag. Skrivingen ble hans håndverk og forfattere hans omgangskrets. Han ble venn av Rousseau, prøvde som bymenneske å ta fra ham illusjonene om den landlige naturens egenverdi samt slå ham i sjakk – men klarte ingen av delene.

I 1746 skriver han den religionskritiske ”Filosofiske tanker.” Den blir av myndighetene stemplet som farlig og brent. På oppfordring fra en elskerinne skriver han så en roman med ingredienser av erotikk, eventyr og østlig romantikk. Året etter gir han ut ”Brevet om de blinde til nytte for de som ser”, der han hevder at i en perfekt verden ville den blinde måtte ha kunnet føle Gud, men det kan han ikke. For denne fikk han seks måneder i fengsel. Han klarte å smugle inn en penn forkledd som tannpirker og blekk skjult i en vinflaske. Etter 100 dager slapp han ut. Det var da han begynte på sitt livsverk, Encyklopedien. Og det gjorde han grundig. Hans første biograf skriver at han tilbrakte hele dager i håndverkermestrenes verksteder.

”Diderot studerte først én maskin, spurte om dens navn, fikk forklart bruken av hver og én av dens deler, og dens mekanismers forskjellige virkemåter. Arbeideren arbeidet deretter foran ham, og han arbeidet selv under mesterens blikk. Etter flere forsøk av denne typen, hvor han utviste vel så mye tålmodighet og aktivitet som ferdighet og forståelse, demonterte og remonterte han hele maskinen.”

Bidragsyterne arbeidet med entusiasmen ved å være med på noe nytt og banebrytende. I redigeringen ble det bygget inn et henvisningssystem som gikk utover artiklenes fortløpende rekkefølge, kopiert i alle oppslagsverk siden, i prinsippet det samme som klikkesystemet på internett. Encyklopedien ble en kommersiell suksess allerede før den kom ut. Det strømmet inn abonnentstegninger enda det kostet en sum tilsvarende en gjennomsnittlig årslønn.

Etter at de to første bindene kom, ble de krevd ødelagt med begrunnelse at de ”tenderer mot å ødelegge den kongelige autoritet, og fremmer antireligiøse ideer og vantro og dessuten korrumperer sedene”. Dette kan virke baktungt i 1753, midt i opplysningstidens epoke. Men sånn var det. Encyklopedien ble brent og satt på Vatikanets indeks over forbudte bøker. Da forlot matematiker d’Alembert redaktørstolen. Diderot fullførte alene. De ti siste bindene ble trykt i hemmelighet et sted utenfor Paris. Navn på redaktør og forleggere var fjernet. Anne Beate Maurseth reflekterer i sin Diderotbiografi fra 2005 (som jeg her har plukket både opplysninger og sitater fra) over verkets kollisjon med sensuren i en større sammenheng:

”Forbudet skyldtes mer dens overordnede målsetting og subtile organiseringsprinsipp. Oppslagsverket skapte en ny kunnskapsorden, og det var denne som ble sett på som farlig og undergravende for kirke og stat.”

Etter Encyklopedien kjente Diderot seg matt, tiltaksløs og deprimert. Sensuren var ille, verre var det at han ble sviktet av venner og forleggere. Det som var farlig med Diderots sannhetsprosjekt, var at det ble skapt ennativ autoritet, en encyklopedi der bidragenes faglige verdi og sammenhengene var så overveldende at det ble umulig for det føydale eneveldet å si: De tar feil, det er det vi sier, som er sant. I dag er det en selvfølge for alle oppegående mennesker at sannheten skal frem uansett. Noen har sloss dette prinsippet frem. Denis Diderot viet sitt liv til den kampen. Han er den største helten i trykkefrihetens nyere historie.

Men de latterlige, pudrede, gebrekkelige dronninger og kardinaler viftet med våpnene, truet med et helvete de selv ikke lenger trodde på, forbød bøkene og brente dem. Og sånn holdt de på helt til 1789. Da kom revolusjonen og halshugde dem alle sammen.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no