Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. sep GANESHA – GUDEN MED ELEFANTHODET
2. sep DIONYSOS OG ARIADNE
3. sep RICHARD OG ANDRE LØVEHJERTER
4. sep MOSES
5. sep EPLETS MYTOLOGI
6. sep MAYFLOWER – BEGYNNELSEN PÅ AMERIKA
7. sep KAREN BLIXENS VERDEN
8. sep ALFABETISMENS MYTER OG GLEDER
9. sep CHONGYANGFESTIVALEN
10. sep MYSTERIENE I ELEUSIS
11. sep DAVID HERBERT LAWRENCE
12. sep SLAGET VED MARATHON
13. sep JOHANNES GULLMUNN
14. sep DANTE OG KJÆRLIGHETEN
15. sep STABAT MATER DOLOROSA
16. sep LUMHOLZ OG HUICHOLFOLKET
17. sep HILDEGARD FRA BINGEN
18. sep DEN FLYVENDE HELGEN
19. sep HIPPOKRATES
20. sep ALEKSANDER DEN STORE
21. sep H. G. WELLS - MANNEN SOM FANT OPP TIDSMASKINEN
22. sep SUNDJATA SOM GRUNNLA MALI
23. sep SNORRE STURLASON
24. sep PARACELSUS
25. sep LYRIKK FRA DØDSCELLEN – FRANÇOIS VILLON
26. sep T. S. ELIOT OG GRALSLEGENDEN
27. sep KLOSTERLASSE – NORSK JESUITT, 60 ÅR I EKSIL
28. sep IFIGENEIA
29. sep MIKKELSMESS
30. sep DERVISJEN RUMIS DANS

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
PARACELSUS
Om den sveitsiske alkemisten og legen som forsøkte å fremstille mennesker men i stedet la grunnlag for kjemi og moderne medisin.
Å lage gull går ikke an, for det er et grunnstoff. Og selv om man teoretisk skulle kunne klare å bryte ned naturens lover, ville produktet bli uomsettelig; gull skal klareres og stemples offentlig av autoriteter. Men hvis man i hypotesenes verden også skulle overkomme disse vanskelighetene og klare å fremstille gull og mestre en slags masseproduksjon, ville verdensøkonomien bryte sammen, og det ville snart oppstå en annen standardverdi for rikdom og makt. Og hva var poenget da?

Ingen i middelalderen hadde gått på BI for å tenke disse logiske kjedene til ende. Alkymien var et høyt respektert håndverk. Og den var også en filosofi, en blanding av teknikk og magi, en forestilling om en hemmelig lære som ville avsløre metallenes forvandlingsprosess: Grønnsakene har evnen til å skape sine egne frø, slangen til å skifte skinn. Det må finnes et enhetlig prinsipp bak alt dette, et hemmelig formular eller en livets eliksir, får vi tak i den, kirken vi selvsagt også klare å omdanne metaller. En slik kjernevisdom kan dukke opp om vi tålmodig arbeider MED naturen og ikke mot den. Det må brukes list og foretas eksperimenter. Alkymisten selv må hele tiden forbedres. Her kreves altså arbeid, innsikt og intuisjon.

Alkymistene oppnådde noe langt viktigere enn gull, de la grunnlaget for det vi nå kjenner som kjemi. Den siste alkymist var den første moderne kjemiker. Han het Aureolus Philippus Theophrastus Bombastus von Hohenheim, og døde 24. september 1541. Han tok navnet Paracelsus, som betyr ”overgår Celsus”, en gammel romersk lege høyt ansett i tiden. Paracelsus gjorde det til vane å forkaste gamle autoriteter til fordel for hva han kalte ”erfaring og hardt arbeid”. Samtidig hadde han sterke forestillingsevner om livets hemmeligheter. I De Natura Rerum (Om tingenes natur) får vi en detaljert oppskrift på å fremstille – hold deg fast – mennesker.

”La sæden fra en mann råtne i et hermetisk lukket glass sammen med hestemøkk i førti dager, eller inntil det endelig begynner å leve og røre på seg, noe man lett vil oppdage. Innholdet av glasset vil nå begynne å få menneskelige trekk, men det vil for en stund være gjennomsiktig og mangle kropp. Det skal nå være ytterligere førti uker i glasset, under jevn temperatur – den samme som i hestemøkk – og hver dag tilføres menneskeblod, inntil massen forvandles til vanlige, levende barn, på enhver måte lik barn født av en kvinne, bare mye mindre. Disse vesenene kaller vi homunculus. De må nå oppfostres med største omtanke, til de en dag viser tydelige tegn som tillater oss å trekke den slutning at de er intelligente vesener.”

Paracelsus ble født i 1493. Medisinsk autoritet var fortsatt grekeren Galenos fra slutten av 100-tallet, livlege for gladiatorer og keisere, viderefører av Hippokratos’ medisinske tenkning og Platons filosofi. Galenos tenkte seg kroppen gjennomstrømmet av fire væsker som tilsvarte de fire elementene. Sykdom skyldtes ubalanse i kroppsveskene. Årelating stammer herfra.

Paracelsus vokste opp i Sveits og utdannet seg i Wien. Han leste Galenos og andre gamle skrifter samtidig som han arbeidet som kirurg i hæren. Han var fascinert av tidens mystikk og reiste til Egypt, Arabia, Palestina og Russland for å oppsøke den ene lærde, originale og eksentriske alkymisten etter den andre. Paracelsus fikk den ideen at det var mulig at sår ville gro av seg selv, om man bare tørket og renset dem. Han la vekt på helt nøyaktig riktig dosering av medikamenter. Han trodde at alle legemidler som mennesket behøver for å helbrede sine sykdommer, fantes i naturen, og innførte betegnelsen ”Guds signatur”, som innebar at plantens utseende gav et tegn om hva den kunne brukes til. Blødende sår skulle behandles med hønsegress, med rødflekkede blader, valnøtter mot hjernesykdommmer, osv. Og han skrev:

”Drømmer er ikke uten mening, hvor enn de måtte kommer fra i fantasien, elementene eller inspirasjonen. Ånden er aldri uvirksom. Uansett om jorden gir oss en inspirasjonsgave, eller om hun tildeler oss den gjennom sin ånd, har visjonen en mening. Enhver som ønsker å ta sin drøm alvorlig, tolke den og bli ledet av den, må være utstyrt med ekstraordinær kunnskap og naturens lys, og må ikke engasjere seg i absurde fantasier, heller ikke se på sine drømmer med arroganse fra sin høye hest; for da skjer det ingenting med dem. Drømmer må bli påaktet og akseptert.
Drømmer som åpenbarer det overnaturlige, er løfter og budskap som Gud sender direkte til oss: De er Hans engler, Hans herskende ånder.

Paracelsus var også så hatet, spesielt av kolleger, at han aldri kunne oppholde seg noe sted over lengre tid. Prins Ernst av Bayern forbarmet seg over ham og gav ham gratis kost og losji det siste halvåret han levde. Ettertiden anerkjente ham for hans systematiske erfaringspraksis og selvstendige tenkning, og kort etter sin død ble han sett på som en foregangsmann. Han ser ut til å ha vært besjelet av en usedvanlig selvtillit og evner til å stille nye, dristige spørsmål. Bare en såpass eksentrisk og original mystiker kunne tenke radikalt nok til å frigjøre medisinen fra klassikerne og kjemien fra dogmene. Den britiske 1800-tallspoeten Robert Browning skrev i et dikt tilegnet Paracelsus:

Det å vite består i heller å åpne opp en vei
så vår innesperrede storhet kan slippe fri,
enn å skaffe åpning for et lys
som antas å komme utenfra.

Nå regnes det ikke lenger som overtro å ha tillit til at sår gror av seg selv. For Paracelsus var det en del av gudsmysteriet, for oss er det en selvfølge. Og nå, som den gang, kan overtro ganske enkelt defineres som det ikke vi, men de andre, tror på. Akkurat det kan det være nyttig å huske når evige sannheter bankes bombastisk igjennom i debatter om syn på hvilken medisinsk tradisjon som er den rette.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160929

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no