Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. sep GANESHA – GUDEN MED ELEFANTHODET
2. sep DIONYSOS OG ARIADNE
3. sep RICHARD OG ANDRE LØVEHJERTER
4. sep MOSES
5. sep EPLETS MYTOLOGI
6. sep MAYFLOWER – BEGYNNELSEN PÅ AMERIKA
7. sep KAREN BLIXENS VERDEN
8. sep ALFABETISMENS MYTER OG GLEDER
9. sep CHONGYANGFESTIVALEN
10. sep MYSTERIENE I ELEUSIS
11. sep DAVID HERBERT LAWRENCE
12. sep SLAGET VED MARATHON
13. sep JOHANNES GULLMUNN
14. sep DANTE OG KJÆRLIGHETEN
15. sep STABAT MATER DOLOROSA
16. sep LUMHOLZ OG HUICHOLFOLKET
17. sep HILDEGARD FRA BINGEN
18. sep DEN FLYVENDE HELGEN
19. sep HIPPOKRATES
20. sep ALEKSANDER DEN STORE
21. sep H. G. WELLS - MANNEN SOM FANT OPP TIDSMASKINEN
22. sep SUNDJATA SOM GRUNNLA MALI
23. sep SNORRE STURLASON
24. sep PARACELSUS
25. sep LYRIKK FRA DØDSCELLEN – FRANÇOIS VILLON
26. sep T. S. ELIOT OG GRALSLEGENDEN
27. sep KLOSTERLASSE – NORSK JESUITT, 60 ÅR I EKSIL
28. sep IFIGENEIA
29. sep MIKKELSMESS
30. sep DERVISJEN RUMIS DANS

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
DIONYSOS OG ARIADNE
Guddommene Dionysos og Ariadne og deres møte og bryllup på Naxos i fortellingen om Thesevs og minotauren.
Dette var dagen for en årlig vindruefestival i det gamle Athen, til ære for guddommene Dionysos og Ariadne. Hva har de to skikkelsene med hverandre å gjøre?

Dionysos er en urkraft i mytologien og kulturhistorien. Han blir også kalt Bakkhos, (latinisert Bacchus), derav ordet bakkanal, et vilt og utemmet drikkelag; Dionysos var vinens, rusens, vårens, livsgledens, og ekstasens gud. Dyrkelsen av Dionysos var ekstatisk og omstridt. En hengiven, fanatisk flokk av særlig kvinner, også kalt menader, streifet om i skog og fjell og bar staver med en pinjekongle i enden, bedrev seksuelle utskeielser og ofret dyr, levende beskrevet i Evripides’ skuespill Bakkantinnene. Den greske dionysoskulten ble også innført i Roma og forbudt av senatet 186 f.Kr. Dionysos kan ta skikkelse av okse og geit, har eføykrans, panterskinn om skuldrene og er fulgt av satyrer, kåte naturdemoner. Sang og spill i maskerte opptog til ære for Dionysos var det som skapte teatret. Filosofen Nietzsche opererte med betegnelsene dionysisk og apollinsk som begrepspar for to urkrefter i kulturhistorien: det apollinske for det billedskapende, avgrensede og tilmålte, det dionysiske sto for det spontane og grensesprengende. Den ekspressive, nådeløse poesien er dionysisk i denne forstand, som karnevalet og tøylesløse rockekonserter. Nietzsche mente at den dionysiske kraften hadde blitt undertrykt i den vestlige kulturhistorien.

Ariadne har en langt mindre sentral og støyende plass i mytologien. Navnet betyr den rene eller hellige eller den fruktbare mor, hun var opprinnelig en kretisk gudinne for vegetasjon. I 1512 ble det gravd opp en statue i Roma fra hellenistisk tid. Den fremstiller Ariadne halvt liggende, halvt sittende, drapert i løs drakt med mange folder. Hun ligger med kinnet på venstre håndbak mens høyrearmen hennes er trukket opp og hviler over den andre siden av hodet, en gest som i gresk kunsttradisjon representerte søvn. Og ja, Ariadne sover. Og hennes søvn utgjør en skjebnesvanger passus i en sentral fortelling der hun spiller en avgjørende rolle.

Bakgrunn: Ariadnes far, kong Minos, er enehersker på Kreta, tidens store imperialistmakt. Dypt inne i en labyrint skjuler kongen et monster, Minotauros, et vanskapt mennesketende vesen, en frukt av hans egen korrupte vei til makten. Bystaten Athen er underlagt Kreta og tvunget til årlig å levere 14 ungdommer som monsterføde. En gang dukker helten Thesevs opp forkledd som en av de uskyldige ungdommene. Hans mål er å drepe Minotauros og få slutt på Minos’ skrekkvelde. Han allierer seg med kongsdatteren, prinsesse Ariadne, og lover å ekte henne om hun kan hjelpe ham. Den forelskede prinsessen gir da Thesevs, fienden av hennes fas rike, en tråd, som gjør at han finner frem til Minotauros, som han egenhendig dreper. Han kommer seg tilbake igjen, befrir de athenske fangene, tar Ariadne med seg og seiler i triumf mot Athen. Skipet stanser ved øya Naxos for å proviantere. Ungdommene går ut av skipet og legger seg på stranden for å hvile, og da er det Ariadne sovner.


Mens Ariadne sov, gikk Thesevs tilbake til kapteinen og ga ordre om å seile videre. Ungdommene gikk om bord. Kapteinen sa at nå ventet de bare på prinsessen, om Thesevs kunne få hentet henne, men Thesevs gjorde en avfeiende bevegelse. Kapteinen så i undring på sin unge overordnede. Så dro han opp ankeret.

Dionysiske prester på Naxos bevitner at da Ariadne våknet og forsto hva som hadde skjedd, at hennes trolovede prins hadde forlatt henne alene på stranden, brøt hun ut i bitter gråt og klaget sin nød overfor hele universet. Manende talte hun om hvordan hun hadde hjulpet Thesevs med fare for sitt liv, forlatt sin familie og sveket sitt fedreland − alt bare for dette ene − kjærligheten til en mann. Hun forlangte grusom hevn og øyeblikkelig trøst.

Så skjedde det vidunderlige. Zevs hørte hennes jammer og nikket i forståelse. Kort etter landet Dionysos på Naxos − Dionysos, kvinnebedåreren, guden for beruselsens ekstase, kjærlighet, vin og vår, kledd i panterskinn og i en vogn trukket av en løve og en tiger, med et jublende følge av de hengivne kvinner som kalles menader. Omspunnet av eføy kom vinguden Ariadne i møte og sa han ville gifte seg med henne, og for at hun ikke skulle tro hun ville bli lurt av enda et tvilsomt løfte, foreslo han bryllup der og da. Slik fikk Ariadne en guddommelig krone på hodet. Kronen ble etter bryllupet satt opp på himmelen og kan i dag ses som Corona Borealis, skapt av Hefaistos, mestersmeden blant guder. Den besto av gylne og røde edelstener og var formet som en rose. Ariadne fødte Dionysos mange barn, og fikk all den himmelske velstand hun kunne ønske seg. Alltid siden har forlatte kvinner drømt om at det skulle komme en gud eller en guddommelig prins og ta seg av dem akkurat når de trenger det som mest, at det vidunderlige skulle skje bare en eneste gang til.


Dionysos, utøver av kjærlighetens nytelse, forbarmet seg over den forsmådde, forlatte prinsessen. I 1523, elve år etter at statuen av den sovende Ariadne ble funnet, malte høyrenessansemaleren Tizian sitt triumferende maleri ”Bacchus og Ariadne”. På dette bildet ser vi Dionysos hoppe ut av vognen sin, som er trukket av pantere, og skremme opp den ensomme, forlatte og vakre Ariadne i blått. Tizian fanger øyeblikket rett før omfavnelsen. I gudens følge er jublende villkvinner med cymbaler og menn med stav og slanger, alt dionysiske symboler.

Mange har spurt seg hvorfor Thesevs kunne forlate sin trolovede på denne måten. Men det er opplagte grunner til det. Hun var hovedfiendens datter, og han hadde brukt henne i et kynisk maktspill i en politisk kamp. Snart var han konge av Athen.

Athenerne feiret vindruen med Ariadne i hovedrollen sammen med Dionysos. Druene i klaser på grønne vekster, som ga frukt, vin, rosiner og olje, og grønnet markene rundt Middelhavet, kjentes som en guddommelig nådevekst, lik en gud som forbarmer seg over en ulykkelig, ensom kvinne.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160907

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no