Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. aug KELTISK AUGUST
2. aug EROS
3. aug COLUMBUS
4. aug SHELLEY
5. aug FORTELLINGEN OM GENJI
6. aug LYSET PÅ TABOR BERG
7. aug MATA HARI
8. aug DOMINIKUS
9. aug URBEFOLKNINGER
10. aug DEN HELLIGE LAURENTIUS OG STJERNESKUDDENE
11. aug SANTA KLARA − FATTIGDOMMENS OG FJERNSYNETS HELGEN
12. aug HERAKLES
13. aug SKILPADDER OG SKAPELSESMYTER
14. aug EN SALMEBOK FRA 1457
15. aug MARIA HIMMELFERD
16. aug DEN HELLIGE ROCCO OG DØDSDANSEN
17. aug DAVY CROCKETT
18. aug DSJENGIS KHAN
19. aug VENUS DEN DYDIGE
20. aug BERNHARD AV CLAIRVAUX
21. aug VULKANGUDINNEN OG KJÆRLIGHETEN
22. aug GUSTAF FRÖDING
23. aug NEMESIS
24. aug BARTOLOMEUSNATTEN
25. aug NIETZSCHE, ZARATHUSTRA OG GUDS DØD
26. aug SKRIKET GJENNOM NATUREN – KRAKATAU OG MUNCH
27. aug PAN
28. aug AUGUSTIN
29. aug HATHOR DEN BLODIGE
30. aug KLEOPATRA
31. aug CALIGULA - KEISEREN SOM VILLE HA MÅNEN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
SKILPADDER OG SKAPELSESMYTER
Om forskjellige skapelsesmyter og hvorfor vi er så opptatt av dem.
Fysiker og matematiker Stephen Hawking skrev på 1980-tallet A brief history of time, som handler om de vitenskapelige mulighetene til å forklare alt. Den starter med en anekdote.

En kjent vitenskapsmann holdt en gang en offentlig forelesning om astronomi. Han beskrev hvordan Jorden går rundt Solen, og hvordan Solen er en stjerne, og at den og alle himmellegemene også beveger seg i baner. Etter foredraget reiste en liten, gammel dame seg opp helt bak i salen og sa:
– Det du har fortalt oss, er sprøyt. Verden er en flat skive som hviler på en kjempeskilpadde.
– Og hva står så skilpadden på? spurte vitenskapsmannen med et smil.
– Smart spurt, unge mann, kom det fra damen, – men det er skilpadder helt ned til bunnen.

Dette skal illustrere at uansett hvor kloke og flinke vitenskapsmenn er, kan man ikke argumentere mot mytologisk stahet. Men anekdoten har også en utilsiktet effekt: Hva som helst som står i en vitenskapelig bok, får middelaldersk magisk effekt og blir oppfattet som objektivt sant. Mange tror nå at dette er en skapelsesmyte! I enkelte artikler om skilpadder gjengis den noen ganger som en kinesisk, andre ganger en indisk myte. Artikkelforfatterne refererer gjerne til hverandre. Nå FINS det skapelsesmyter med skilpadder involvert. Dette er en irokesisk fortelling.

Lenge før verden ble til, fløt en øy i himmelen der himmelfolket levde i fred og lykke. Ingen ble født eller døde. Men en dag forsto Himmelkvinnen at hun skulle føde tvillinger. Hun fortalte det til mannen sin, som ble rasende. Mannen rev opp treet midt på øya og lagde dermed et hull. Kona kikket nysgjerrig ned i hullet. Langt der nede kunne hun se vannene. Da dyttet mannen henne så hun falt gjennom hullet. To fugler så kvinnen falle. Akkurat før hun nådde jorden, tok de henne på ryggen og brakte henne til de andre dyrene. Fast bestemt på å hjelpe dukket de ned i vannet for å hente mudder fra bunnen. Alle dyrene forsøkte, og klarte til slutt å få tak i mudder. Dyrene spredte det bak på Store Skilpaddes rygg. Mudderet utgjorde nå en fast flate, som vokste til den ble Nord-Amerika.


13. august 3114 år før Kristus var første dag av skapelsen av den verden det bor mennesker i, ifølge Mayakalenderen. Jeg bruker anledningen til å finne frem noen skapelsesmyter. Skilpadder eller ikke − i jegerkulturer er det dyr som dominerer, vi mennesker må innta en beskjeden og noen ganger tvilsom plass. Her er et eksempel fra Afrika.

Bare Mulungu og de fredelige dyrene var til. En dag satt Kameleon og vevde et fiskegarn, og da han var ferdig, satte han det i elva. Om morgenen var garnet fullt av fisk, og han begynte å spise. Om kvelden satte han ut garnet igjen. Men neste morgen var det tomt.
− Uflaks, sa han til seg selv. Så satte han det ut igjen.
Den neste morgenen fant han en liten mann og en liten kvinne i det. Han hadde aldri sett noe sånt, og tok dem med seg til faren sin.
− Se hva jeg har fått.
− Bare ta dem ut og sett dem i jorda, sa faren, så vil de vokse.
De vokste til de ble så store som menneskene er i dag. Så gned de tre mot hverandre og lagde ild for å steke oksekjøtt, men etter hvert brente de opp alt som var. Derfor måtte Mulungu og de andre gudene flykte opp til himmelen.

I Norden lever man ikke så nær så mange dyr daglig. Her spiller til gjengjeld været en stor rolle. Slik foregår skapelsen i den førkristne nordiske mytologien, fritt etter Snorre:

I tiders morgen var intet til, unntatt Nivlheim, tåkeverdenen, og i sør Muspellsheim, et lyst, flammende himmelområde. Mellom lå et tomt svelg, Ginnungagap. Da de elvene som strømmet fra Nivlheim og mot sør hadde kommet langt nok fra sine utspring, størknet strømmene og ble is. Over kom det rim og dannet seg et nytt islag og den delen av Ginnungagap som ligger mot nord, ble fylt med is og snø og fuktighet og kulde. Men fra Muspellsheim i sør føk gnister ut. Midt i, der rimet møttes med varmen, ble luften mild og stille. Det smeltet og dryppet, og av all smeltingen og dryppingen oppsto en kjempe som het Yme.

Av Ymes kropp blir jorden til, fastlandet av kjøttet, klipper av knoklene, og av tenner og knuste beinsplinter oppstår fjell og stein. Han er både mann og kvinne og avler de første levende vesener, jotner og guder. Senere finner gudene et menneskepar på bakken, Ask og Embla. De er ute av stand til å reise seg før gudene gir dem liv, sjel og ånd.

I Hellas oppstår verden av Kaos. I det finske Kalevala flyr en vakker fugl over vannene og legger til slutt seks gylne egg på kneet til Vannets Mor, men hun drar kneet til seg så eggene knuses mot avgrunnen og blir til himmel, måne og stjerner. I det indiske Rig-Veda heter det: Ingenting var fra begynnelsen av − verken væren eller ikke-væren. Og i kristendommen skapes verden på en arbeidsuke.

Et gløtt på populærvitenskapelig mytologi kan antyde at vi er mer opptatt av skapelsesmyter enn andre myter. Det kan ha å gjøre med at den sterke vekten på rasjonelle årsaksforklaringer i vår kultur gjør spørsmålet om de første ting lettere å stille enn problemstillinger angående guddommens art og nærvær. Dessuten er det, etter vitenskapens fremmarsj, lettere å se hvor tilkortkomne de mytiske skapelsesforklaringene er. Men skapelsesmytenes primære funksjon er å ha noe å feire. Forklaringen, hvordan verden helt nøyaktig faktisk er blitt til, kommer i annnen rekke. Vi har behov for å gå inn i mytisk tid og juble over det ufattelige under at vi er til.

I dag tror vi mest på en enorm eksplosjon som begynte for 15 milliarder år siden,og varer ennå. Det er i seg selv en storslagen skapelsesmyte. Problemet er at vi ikke feirer den. Men vi har behov for følelsesmessig bevegelse vi også. Derfor trenger vi anektoder som parodierer primitiv mytologi om en uendelig haug med skilpadder på bunnen av kosmos. Det smiler vi overbærende av. Men vi smiler i hvert fall.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160817

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no