Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jul JULIUS CÆSAR OG GALLERKRIGEN
2. jul HERMAN HESSE
3. jul KAFKA
4. jul ALICE I EVENTYRLAND
5. jul MAYAMYTER
6. jul JAN HUS
7. jul TANABATA-FESTIVALEN
8. jul SANKTA SUNNIVA AV SELJA
9. jul APOLLON
10. jul KNUT MED LJÅEN
11. jul KRONOS
12. jul DUMHETENS GUDINNE
13. jul O-BON
14. jul MANNEN MED JERNMASKEN
15. jul NESTORKRØNIKEN
16. jul KARMELITTENE
17. jul AMATERASU
18. jul QUISLING
19. jul ADONIS’ DØD OG OPPSTANDELSE
20. jul PROFETEN ELIA
21. jul HEMINGWAY
22. jul MARIA MAGDALENA
23. jul BIRGITTA AV VADSTENA
24. jul ROBERT GRAVES OG DEN HVITE GUDINNEN
25. jul JAKOB, FISKEREN SOM BLE SPANIAS NASJONALHELGEN
26. jul JESU BESTEFORELDRE, JOAKIM OG ANNA
27. jul KONFUTSE
28. jul IBN AL-ARABI OG SUFIENS FIRE STADIER
29. jul OLAV DEN HELLIGE
30. jul MADAME BLAVATSKYS REISE
31. jul IGNATIUS LOYOLA

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
ADONIS’ DØD OG OPPSTANDELSE
Afrodite elsker unge, vakre Adonis, men den sjalu Ares forkledd som et villsvin dreper ham, og han gjenoppstår som anemone.
”Han dør, Cythera, din ømme Adonis,
Hva kan vi gjøre?
Slå brystene deres jenter, riv i stykker klærne deres”

skriver poeten Sapfo på øya Lesbos 600 år før Kristus. Cythera er et annet navn på kjærlighetsgudinnen Afrodite.

Adonis kommer opprinnelig fra Syria og er i slekt med sumeriske Dumuzi, en vegetasjonsgud omtalt hele 2500 år før Kristus. Han stiger ned til dødsriket, siden gjenoppstår han. I flere myter beskrives forholdet mellom ham og kjærlighetsgudinnen Inanna, som klager over sin døde elsker. Fortellingen om den unge, elskede mannen som dør og gjenoppstår ble et tema med stor spredning. Det hellige bryllup mellom Adonis og Afrodite, ”Adonia,” fant som ritual sted i Hellas i april, i Egypt i september – og i Romerriket på dagens dato, 19. juli.

I Esekiel 8, 14 står det:

”Så tok han meg med bort til inngangen av den porten som fører inn i Herrens hus på nordsiden. Der satt kvinnene og gråt over Tammus.”

Tammus (Tammuz) var det semittiske navn på Dumuzi. Denne hentydningen tyder på at også de hebraiske kvinnene dyrket ham. Vi merker oss at de gråt. Det gjorde de også i Roma, der Adonisstatuer ble båret ut i gatene og kvinnene oppførte seg som i en begravelse; jamret, klaget og slo seg selv. Dagen etter var de glade og lykkelige, for nå hadde de hjulpet Adonis tilbake til livet og til sin elskerinne Afrodite. Bilder av de to ble fra en benk av sølv kastet i havet sammen med blomster og vekster. Dette er myten om Adonis og Afrodite.

Dronningen av Kypros skrøt av at hennes datter Smyrna var så vakker at hun overgikk selveste Afrodite. Gudinnen hevnet denne fornærmelsen ved å sørge for at Smyrna ble forelsket i sin egen far. Smyrna krøp opp i sengen hans en natt da han var for full til å forstå hva som skjedde. Da kongen senere oppdaget at han både var bestefar og far til Smyrnas ufødte barn, grep han et sverd og satte etter henne i sinne. Hun løp. Han tok henne igjen på en høyde og løftet sverdet til hugg. I det samme forvandlet Afrodite Smyrna til et myrratre som sverdet straks kløyvde i to. Ut av stammen kom barnet Adonis.

Forferdet over hva hun selv hadde fått i stand skjulte Afrodite barnet i en kiste som hun overlot til Persefone, dronningen av dødsriket, for at hun skulle gjemme det.
Nysgjerrig åpnet Persefone kisten og fant Adonis. Så uimotståelig var gutten at hun tok ham med seg inn i slottet sitt og oppdro ham der. Nyheten nådde Afrodite, som straks oppsøkte dødsriket og ba om å få gutten utlevert, men nå var han allerede blitt en vakker ung mann og Persefones elsker. Afrodite ville også ha ham, mente hun hadde rett til det og klaget saken inn for Zevs, som sin vane tro nektet å dømme i striden mellom gudinner og overlot saken til en lavere rettsinstans, nemlig musen Kalliope. Hun kom til at begge gudinnene hadde like stor rett på Adonis, men at han også måtte få litt fri fra de kåte kvinnene. Hun delte derfor året i tre: én del skulle han tilbringe med Persefone, en annen med Afrodite og den siste tredjedelen av året skulle han få for seg selv.
Afrodite var likevel ikke helt fornøyd. Ved hjelp av sitt magiske belte overtalte hun Adonis til også å tilbringe mye av tiden han hadde fått for seg selv, sammen med henne. Persefone sladret til Afrodites elsker Ares om at hans berømte kjæreste nå hadde en langt yngre elsker. Ares raste over at hun kunne foretrekke en dødelig, og attpåtil, syntes han, en temmelig feminin en, brølte av sinne, tok form av et villsvin og oppsøkte egnen der han visste at Adonis gikk på jakt.

Forelskede Afrodite følger Adonis hvor det skal være. Hun som er vant til å sitte og pleie sin skjønnhet i skyggen, går nå i fjellet og i skogen på steinete stier med nakne legger, skritter fort og småløper i ulendt terreng. Side om side med kjæresten pusser hun hundene frem på jakt etter vilt; men hun jakter bare på antiloper og harer og hjort; hun unngår ulver, bjørn og fnysende villsvin. Og kjærlighetsgudinnen formaner Adonis til å gjøre det samme når han jakter alene; ikke være dumdristig, men bare jage ufarlige dyr, slik at deres lykke kan vare. Unggutten irriterer seg aldri så lite.

Adonis følger sin elskedes råd en stund, men en dag kjenner han seg ung og modig og vil vise at han duger. Hundekobbelet hans har fulgt sporet av et villsvin, og da det dukker frem bak en tykning av trær, rammer han det i siden med spydet. Men det er et aldeles usedvanlig villsvin. Ingenting ser ut til å kunne såre det alvorlig. Rasende angriper det ham, setter sin krokete tann i lysken på ham, river og sliter i brystet hans og står over ham til han blør i hjel.

Afrodite hører ham rope, flenger blusen, slår seg på brystet og går i rette med døden:
− Men alt skal du ikke bestemme, du død, for alltid skal min sorg over Adonis minnes. Hans blod skal bli blomster.

Afrodite stenker blodet med nektar. Etter en time skyter det opp en blomst med farge så rød som granatepleblomsten – men bladene sitter løst og er så fine og lette at vinden, fort tar dem med seg. Vindens navn er anemos og blomsten blir derfor kalt anemone.

Bortsett fra spredte unntak i den italienske barokken har ikke fortellingen om Adonis stått spesielt sentralt i den nyere kulturhistorien. Nå har vi jo myten om den elskede unge mannen som dør og gjenoppstår i forkledd form midt i hjertet av kristendommen, men den versjonen mangler den ytre erotiske sensualiteten.

Men språket har tatt vare på Adonis – her brukes han som betegnelse på svært attraktive og tiltrekkende ung mann, ofte foretrukket av en ikke fullt så ung kvinne. Det er jo også en slags tilnærming til det evige liv.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160804

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no