Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jul JULIUS CÆSAR OG GALLERKRIGEN
2. jul HERMAN HESSE
3. jul KAFKA
4. jul ALICE I EVENTYRLAND
5. jul MAYAMYTER
6. jul JAN HUS
7. jul TANABATA-FESTIVALEN
8. jul SANKTA SUNNIVA AV SELJA
9. jul APOLLON
10. jul KNUT MED LJÅEN
11. jul KRONOS
12. jul DUMHETENS GUDINNE
13. jul O-BON
14. jul MANNEN MED JERNMASKEN
15. jul NESTORKRØNIKEN
16. jul KARMELITTENE
17. jul AMATERASU
18. jul QUISLING
19. jul ADONIS’ DØD OG OPPSTANDELSE
20. jul PROFETEN ELIA
21. jul HEMINGWAY
22. jul MARIA MAGDALENA
23. jul BIRGITTA AV VADSTENA
24. jul ROBERT GRAVES OG DEN HVITE GUDINNEN
25. jul JAKOB, FISKEREN SOM BLE SPANIAS NASJONALHELGEN
26. jul JESU BESTEFORELDRE, JOAKIM OG ANNA
27. jul KONFUTSE
28. jul IBN AL-ARABI OG SUFIENS FIRE STADIER
29. jul OLAV DEN HELLIGE
30. jul MADAME BLAVATSKYS REISE
31. jul IGNATIUS LOYOLA

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
MAYAMYTER
Mayaenes krigerkultur, utstrekning i tid og skapelsesberetningene i *Popol Vuh*.
Under en høststorm i 2001 ble et tre ved foten av tempelruinene i Dos Pilas i jungelen i Nord-Guatemala revet over ende. Under roten kom ti trappetrinn til syne. I steinene var risset inn den lengste mayatekst som noen gang er funnet. Her fortelles historien om Dos Pilas, som var fanget i krig mellom to bystater for 1500 år siden. Forskere kastet seg over teksten i håp om å finne svar på et gammelt spørsmål: Hvorfor brøt mayakulturen sammen?

Det fortelles om slag og ofringer og konstant krig i 60 år. En viss krigerkonge besteg tronen her 5. juli år 645. Datoen skulle bli avgjørende for rikets videre skjebne, for etter dette delte mayaverdenen seg opp i flere regionale maktsentra og gikk inn en periode med intensiv, men mindre omfattende krigføring, som til slutt førte til mayaepokens sammenbrudd.

Hvordan i all verden er det mulig å vite om denne datoen, 5. juli?

Mayaene var organisert rundt byer med pyramider som fungerte som templer og utkikksposter og sentra for studier av himmelens bevegelser. Her var minnesteiner med innskrifter med navn og triumfer – alt relatert til datoer – med et avansert kalendersystem basert på matematikk og astronomi. Og den 21. desember 2012 klokka 11 minutter over 11 tok en tidsepoke slutt og en ny begynte, ifølge denne kalenderen. NB: Den sa aldri noe om verdens undergang. Men via mer eller mindre bevisst feiltolkning trakk datoen til seg mediaståk og omfattende interesse fra dommedagsentusiaster over hele verden. Som alle vet, ble det ikke noe av dommedagen denne gang heller. Men det er viktig å presisere: Mayaene hadde heller aldri spådd noen. Ståket skyldtes sensasjonslystne, tåkefyrster og luringer som hadde økonomiske interesse av å leke med og spille ut tanken. Det lyktes. Dommedagstanker slår alltid an, særlig hos folk som ikke har noe å tro på men gjerne vil ha det.

Mayaene hadde tidlig en skriftkultur, noe som muliggjorde at ”Popol Vuh”, rådsforsamlingens bok, kunne bli skrevet. Dermed har vi oppbevart grunnfortellingene i mayaenes mytologi.

Dette er den første beretningen, de første ord: Ennå finnes ingen mennesker, ingen dyr. Det er ingen fugler, fisker, krabber, trær, steiner, huler, kløfter, enger eller skoger. Bare himmelen er, for jorden er ennå ikke kommet til syne. Og havet ligger stille under en veldig himmel. Ingenting henger ennå sammen. Alt hviler, og i himmelen er alt stille. Ingenting rører seg, alt venter under himmelen. Det som kan være, er ikke; bare det stille vannet, bare det rolige havet, det alene hviler. Alt det som kan bli, er ikke. Alt er mummel, krusninger i mørket og natten. Bare Skaperen, Formeren, Herre, Fjærkledde Slange, Forplanterne, Avlerne er i vannet, omhyllet av lys, skjult under blågrønne quetzalfjær. Derfor navnet, Fjærkledde Slange. De er store kjennere, store tenkere, for slik er deres natur. Og himmelen er der, og også Himmelens Hjerte, for slik lyder gudens navn, og dette blir han kalt. Så kom hans ord. Han kom til Herre Fjærkledde Slange, her i nattens mørke, i den første demring. Han talte med Herre Fjærkledde Slange, og de tenkte, grublet og føyde sine ord og tanker sammen. Så var alt bestemt. Så var de enige i lyset, og menneskene var rede til å fødes, for de øvet trærnes og buskenes skapelse og vekst, og menneskets skapelse og fødsel, i mørket, i den tidlige demring, alt på grunn av Himmelens Hjerte, hvis navn er Stormvind. Tordenbrak Stormvind kommer først, den andre er Nyfødt Tordenbrak, den tredje er Plutselig Tordenbrak. Disse tre var Himmelens Hjerte, og Himmelens Hjerte kom til Herre Fjærkledde Slange da livets demring var unnfanget. ”Hvordan skal vi så, og få dagen til å gry? Hvem skal skaffe oss føde og ta seg av oss?” ”Gjør det slik: La vannet trekke seg tilbake, så jorden kan tre frem og bli fast. Så skal det såes, og lyset skal bre seg over himmeljorden. Men dagen vil ikke stråle og ingen vil prise vårt arbeid, vår plan, før mennesket er skapt og formet.” Slik talte de.

Med ett eneste ord lot de jorden stige frem. ”Jord!” sa de. Og straks var den til. Som en tåke, som en sky, som en virvel av støv steg den frem og bredte seg ut. Fjellene dukket opp av havet og vokste seg store. Ved sin åndekraft alene skar de til fjellene og dalene, og straks ble jordens overflate dekket av sypresser og pinjer. Og Fjærkledde Slange ble fylt av glede.

Men det med mennesker var ikke så enkelt likevel. Først prøvde gudene å lage dem av tre. Treskapningene så menneskelige ut, kunne snakke og begynte å formere seg, men de manglet sjel og kjente derfor ikke igjen sine skapere, et dårlig grunnlag for tilbedelse. Gudene bestemte at tremenneskene måtte utryddes, og for å få til det, skapte de en rekke farer, deriblant en stor flom og angrep av fryktinngytende jaguarer. De få tremenneskene som ikke ble utryddet, ble til aper, som lever i skogene den dag i dag.

Nytt forsøk: Gudene samlet maiskorn. Den gamle gudinnen Xmucane malte kornene ni ganger, tilsatte vann – og der var de fire første menneskene skapt. De var usedvanlig kloke og vakre og lærte raskt hvordan de skulle tilbe og ofre. Verden var flat og firkantet. Hver side vendte mot en himmelretning. Østen var rød som den oppgående sol, vest svart som døden, sør var gul og nord hvit. Sentrum var grønt som livet. Verdenstreet var en støttepilar for himmelrommet, men også en kosmisk kanal de døde sjeler kunne reise langs. Røttene lå i underverdenen, stammen i den jordiske verden, og grenene strakte seg inn i himmelen.

På et sarkofaglokk finner vi en døende i gapet på underverdenens gudinne. Verdenstreet vokser ut av hennes kjever. Den døde glir ned langs stammen, og i toppen av treet sitter himmelfuglen som et håp om gjenfødelse.

Mayakongene som kriget mot hverandre for 1500 år siden, drømte som alle andre om å leve evig, men hver og en av dem skled ned verdenstreets stamme og havnet i den jorden som deres guder skapte ved bare å utsi et ord. Og nettopp ordene sørget jo for et slags evig liv.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160727

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no