Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jul JULIUS CÆSAR OG GALLERKRIGEN
2. jul HERMAN HESSE
3. jul KAFKA
4. jul ALICE I EVENTYRLAND
5. jul MAYAMYTER
6. jul JAN HUS
7. jul TANABATA-FESTIVALEN
8. jul SANKTA SUNNIVA AV SELJA
9. jul APOLLON
10. jul KNUT MED LJÅEN
11. jul KRONOS
12. jul DUMHETENS GUDINNE
13. jul O-BON
14. jul MANNEN MED JERNMASKEN
15. jul NESTORKRØNIKEN
16. jul KARMELITTENE
17. jul AMATERASU
18. jul QUISLING
19. jul ADONIS’ DØD OG OPPSTANDELSE
20. jul PROFETEN ELIA
21. jul HEMINGWAY
22. jul MARIA MAGDALENA
23. jul BIRGITTA AV VADSTENA
24. jul ROBERT GRAVES OG DEN HVITE GUDINNEN
25. jul JAKOB, FISKEREN SOM BLE SPANIAS NASJONALHELGEN
26. jul JESU BESTEFORELDRE, JOAKIM OG ANNA
27. jul KONFUTSE
28. jul IBN AL-ARABI OG SUFIENS FIRE STADIER
29. jul OLAV DEN HELLIGE
30. jul MADAME BLAVATSKYS REISE
31. jul IGNATIUS LOYOLA

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
JULIUS CÆSAR OG GALLERKRIGEN
Cæsars standardverk om Gallerkrigen, hans propaganda og antropologiske beskrivelser, og tegneserien om Asterix som motvekt.
Gallerne var høyreiste, lyse og blåøyde, lett påvirkelige, gjestfrie, overtroiske og kranglevorne. De holdt på med mest med jordbruk, dernest feavl og i sør litt gruvedrift. Opplysningene er hentet fra Gaius Julius Cæsars verk Gallerkrigen.

Gaius Julius Cæsar ble født i Subura − en bydel i Roma ikke langt fra der vi i dag finner basilikaen Santa Maria Maggiore − i år 100 før Kristus, den 12. eller 13. Quintilis, en måned som senere skulle bli oppkalt etter ham – juli. 1. juli vier vi derfor plass til ham og hans ”Commentarii de Bello Gallico,” kommentarer til Gallerkrigen (i den norske oversettelsen heter den bare Gallerkrigen).

Det var uro i Gallia. Helvetierne hadde begynt å røre på seg- Gaius Julius Cæsar, som ble konsul i 58 f.Kr., fikk Gallia som provins, og Cæsar ville ha krig, ikke bare for å demme opp demme opp for helvetierne, han ville erobre Gallia.

Ifølge historiker og biograf Suetonius var Cæsar høy av vekst, med lys hudfarge, fine lemmer, fyldig munn og mørke, livfulle øyne. Han ble tidlig skallet og kjemmet derfor håret forover. Han hadde god helse og enorm utholdenhet, og gikk alltid foran marsjkolonnen til fots, barhodet i sol og regn. Han kunne gå opp til 100 000 skritt hver dag med stor fart, hvilket med moderat skrittlengde vil si knapt troverdige seks mil, var en ypperlig rytter, en god svømmer, måteholden når det gjaldt mat og vin, human og mild med allsidig vitenskapelig dannelse og fin forståelse for kunst. Han reformerte kalenderen og var en ypperlig taler. Hadde han en last, var det kvinner. Der var han på ingen måte avholdende. Han forførte fornemme fruer i mengder, gifte og ugifte, foruten en dronning og selveste Kleopatra. Hans soldater sang mens de triumferte i Gallia:

Bymenn, vokt nå ektefellen; skallet horkar har vi med
Gull du horet bort i Gallia, fikk du låne her i Rom.

Gallerkrigen fra 58 til 50 f.Kr. og verket om den handler imidlertid ikke om erobringen av damer, men om av det galliske området, bestående av nåværende Belgia, Frankrike og Sveits pluss deler av Germania og Britannia. Gjennom denne krigen kom Vest-Europa under romersk innflytelse. ”De Bello Gallico” består av syv avsnitt eller ”bøker,” hver bok skrevet etter årets felttog på grunnlag av dagbøker med opptegnelser sendt til Roma i rapportøyemed. Stilen er enkel, saklig og klar, språket tørt og nøkternt og gullstandard for god latin.

Cæsars sikre disposisjoner og utrettelige virksomhet skapte tillit. Han oppmuntret soldatene før slaget og kalte dem ”medkjempere” og angrep først, slik at fienden ikke skulle få tid til å legge planer. Som feltherre var han helst til stede ved kampene, for hver enkelt ytte sitt beste når Cæsar så på, gjennomførte lange dagsmarsjer og bygde beleiringsverkene fort.

Commentarii de Bello Gallico er en krigsherres forsvar for krigen og en legitimering av brutalitet ved dels å beskrive den som nødvendig, dels å fortie den. Ifølge forfatteren Plutark ble det i løpet av felttoget erobret 800 byer, og 300 stammer ble underlagt Romas kontroll. Flere steder lot Cæsar massakrere tusenvis, inkludert kvinner og barn. I Uxellodunum (nær Dordogne) lot han hendene hugge av alle som hadde båret våpen og lot disse sårede leve til skrekk og advarsel. Mer enn en million gallere ble drept, og nok en million tatt som slaver. Mot slutten av krigen lot han soldatene plyndre fritt. Om dette står det ingenting i bøkene. Derimot står det at helvetierne, etter at de var slått, var glad for at de hadde lidd nederlag.

Cæsar er en politisk propagandist, men også en oppdagelsesreisende slått av undring over skikker hos folkeslag han til da ikke har hørt om. Om de keltiske prestene skriver han:

”Druidene møtes på en bestemt tid av året på et viet sted i karnuternes land, som regnes for å være sentrum av Gallia. Hit kommer folk med sine tvister, og de følger druidenes avgjørelser og dommer.

Et vesentlig punkt i læren deres er at sjelen ikke dør, men etter døden går over til et annet menneske; de lærer at dette stimulerer til tapperhet, idet frykten for døden ikke finnes. Dessuten spekulerer de meget over stjernene og deres bevegelser, om universets og jordens størrelse og om alle tings natur, om de udødelige guders styrke og makt. Og de overleverer sin viten til de unge.”

Felttoget var personlig, Cæsars mål var å triumfere, vinne berømmelse og eneveldig makt over Romerriket. Dette lyktes han i, men hvordan endte egentlig krigen? Den danske historiker Peder Ørsted ved Københavns Universitet skriver:

”Det kan med det samme slås fast at Cæsar ikke erobret Gallia. Han skriver selv at han forlot et Gallia som var pacata, som var ”fredeliggjort”, men det var det bare fordi Cæsar forlot det. (…) Med vold og terror la Cæsar et gap mellom seg og gallerne, som forhindret enhver form av det dynamiske samarbeidet som romerne ellers tilstrebet.”

I 1959 skapte de to gallere Uderzo og Goscinny tegneserien Asterix, der handlingen utspiller seg med utgangspunkt i en gallerlandsby på slutten av nettopp denne krigen. Disse gallerne kan ved hjelp av de magiske styrkedråpene brygget av druiden Miraculix gi dem overmenneskelig mot og kraft, bli usårlige og dermed motstå overmakten. Hovedpersonene er den lille, smarte Asterix og hans storvokste venn Obelix, som er konsekvent usårlig og ufattelig sterk, siden han som barn ved en ulykke falt ned i en gryte med styrkedrikk. Gallerne er livsnyterske, fantasifulle og elsker å slåss, romerne er onde dumme, jålete og innbilske, Cæsar verst. Tegneseriene om Asterix og Obelix er boken Gallerkrigenes motvekt. Cæsars beretning er i sannhetens navn mer historisk korrekt, men når det gjelder overdrivelser av egen kløkt og fortielse av de andres gode sider, kan verkene sidestilles.

Cæsars krigshistorie har vært brukt i latinundervisningen helt til våre dager, og den har trolig frembrakt flere trette gjesp blant studenter enn noe annet klassisk verk kan vise maken til. Tegneseriene om Asterix har moret et antall mennesker over hele verden som Gallerkrigens utgivere aldri kan drømme om. Cæsar ble drept i år 44 før Kristus, Asterix lever ennå − i stadig nye opplag. Latterliggjøringen av romerne fortsetter, og det fins ingen romersk sensor til å forby det, og ingen forsvarer av Cæsar kommer med korrektiv. Ørsted har rett: Cæsar klarte aldri å erobre Gallia.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160727

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no