Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jun JUNO
2. jun MARKI DE SADE
3. jun ALLEN GINSBERG
4. jun SOLFORMØRKELSER OG UNDERGANGSMYTER
5. jun LORCA
6. jun JUNG
7. jun CHIEF SEATTLES BUDSKAP
8. jun PROFETENS DØDSDAG
9. jun KOLUMBA OG SJØORMEN I LOCH NESS
10. jun ONOFRIUS
11. jun BARNABAS
12. jun ANNE FRANK
13. jun MUSENE -HUKOMMELSENS NI DØTRE
14. jun CHE GUEVARA
15. jun PROFETEN AMOS
16. jun BLOOMSDAY
17. jun ORFEUS OG EVRYDIKE
18. jun ROALD AMUNDSEN
19. jun KONG SVERRE
20. jun FLYKTNINGER
21. jun SOMMERSOLVERV
22. jun LILJEFESTIVALEN I NOLA
23. jun MYTER VED MIDTSOMMER
24. jun DØPEREN JOHANNES
25. jun GRISENES DEMOKRATISKE DIKTATUR
26. jun ROTTEFANGEREN FRA HAMELN
27. jun DE SYV SOVERE FRA EFESOS
28. jun ROUSSEAU OG NATUREN
29. jun DEN LILLE PRINSEN
30. jun BONGO FRA KONGO – MYTER OM OG FRA AFRIKAS INDRE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
GRISENES DEMOKRATISKE DIKTATUR
George Orwell og hans politiske fabel Animal Farm, dyrene som overtar makten på en gård og utvikler et stalinistisk regime.
”La oss se det i øynene: Vårt liv er elendig, strevsomt og kort. Vi blir født, vi får akkurat så mye mat at vi holder liv i oss, og de av oss som er i stand til det, blir tvunget til å arbeide til siste rest av styrken vår er borte. Og i samme øyeblikk som vi ikke lenger er til nytte, slaktes vi ned med avskyelig grusomhet.”

Det er ikke den tredje verdens befolkning eller arbeiderklassen i et industriland som snakker her, men dyrene på en engelsk gård. Han som diktet det opp, ble født 25. juni 1903, tilhørte middelklassen og gikk på Eton, filleproletariserte seg, skiftet navn fra Eric Blair til George Orwell – og skrev ”Down and out in Paris and London”, om elendigheten i tiden og om lus, sult, kulde og haiking og tilfeldige småjobber. Han søkte fattigdommens sjel og fant bare fornedrelse. I en annen bok omskrev han Paulus’ hyllest til kjærligheten, byttet ordet kjærlighet med ordet penger:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har penger, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har penger, da er jeg intet. Pengene utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Pengene faller aldri bort.

Som aktiv sosialist deltok han i den spanske borgerkrigen, men fant seg etter hvert ikke til rette på den politiske venstresiden. Så skjer ett av litteraturhistoriens lykketreff: Hans erfaring, kampvilje, skepsis, fantasi og ironiske snert får utløp i en bok; en fabel om dyrenes maktovertakelse på en bondegård. Den gamle grisen Major har hatt en drøm og holder en tale:

”Intet dyr i England kjenner lykke eller fritid etter at det er blitt ett år gammelt. Et dyrs liv er elendighet og slaveri – det er sannheten. Men er dette ganske enkelt etter naturens orden? Er det fordi vårt land er så fattig at det ikke kan gi den som bor i det et anstendig liv? Nei, kamerater, tusen ganger nei. Fjern mennesket fra scenen, og den egentlige årsaken til sult og overarbeid er borte for bestandig. Mennesket gir ikke melk, det legger ikke egg, det er for svakt til å trekke plogen, og det kan ikke løpe fort nok til å fange kaniner. Og likevel er det herre over alle dyr. Det setter dem i arbeid, gir dem tilbake akkurat så mye at de ikke sulter i hjel, og beholder resten for seg selv. Det er med vårt arbeid jorden dyrkes, vår gjødsel gjør den fruktbar, og likevel er det ikke en av oss som eier mer enn det nakne skinn. Dere, unge gjøgriser som sitter foran meg, dere kommer hver eneste en av dere til å skrike for livet på slaktebenken innen ett år er gått. Hva skal vi så gjøre? Arbeide dag og natt, med kropp og sjel, for å styrte menneskeveldet. Dette er mitt budskap til dere, kamerater: Revolusjon! Hør aldri på dem som forteller dere at mennesker og dyr har felles interesser. La det være fullkomment kameratskap i kampen, alle mennesker er fiender. Alle dyr er kamerater.”

Det blir et voldsomt oppstyr. Med noen få protester men overveldende flertall vedtas at rottene også er kamerater. Og endelig forteller Major om drømmen sin, poenget med den var at den gjorde at han husket en gammel sang: ”Snart skal dyra sammen bryte/Menneskenes tyranni,/Ingen mannsfot skal få trampe,/Englands gode jord blir fri.

Tre netter senere dør han og begraves nederst i hagen. De unge galtene Snøball og Napoleon tar over ledelsen i kampen. Den lille fete grisen Skrikhals blander seg også inn. Disse tre utvikler Majors lære videre til dyrismen, holder hemmelige møter på låven der de fortolker dyrismen for de andre. Noen kommer med bemerkninger som: ”Jones gir oss mat. Hvis han ble borte, ville vi sulte i hjel.” Og hoppa Mollie spør om de får sukker etter revolusjonen. Snøball svarer at hun kommer ikke til å trenge det da, for hun vil få all hveten og det høyet hun trenger.

− Får jeg lov til å ha bånd i manen min da? sa Mollie. – Kamerat, sa Snøball,
de båndene du er så glad i, er tegn på slaveri.

Ravnen Moses sier han vet om et land som heter Sukkertøyfjellet der alle dyr kommer når de dør. Der er det søndag sju dager i uka, kløveren blomstrer også om vinteren og kaker vokser på trær. Grisene strever med å overbevise alle om at dette er tøys fra ende til annen. Jones drikker seg full og vanskjøtter gården. Dyrene holder ikke lenger ut sulten, en ku stanger seg gjennom døra til kornkammeret og alle begynner å forsyne seg av siloene. Jones og medarbeiderne hans kommer og slår vilt rundt seg, dyrene tar uventet voldsomt igjen og jager menneskene fra gården. Revolusjonen seirer lettere og fortere enn noen hadde tenkt. Dyrene ødelegger og brenner alt menneskelig. Napoleon deler ut solide dagsrasjoner for å feire, og de synger ”Dyr fra England” sju ganger på rad. Dagen etter inntar de hovedbygningen og stirrer med vantro frykt på ufattelig luksus; hestehårssofaen og litografiet av dronning Victoria. Man vedtar enstemmig å bevare gården som museum – og de sju bud, som blant annet går ut på at alle som går på to bein er fiender, og at alle dyr er like. Idyllen varer ikke lenge. Det utvikler seg en bitende maktkamp mellom Napoleon og Snøball, som kulminerer da vindmøllen blir knust i en storm, og Napoleon bruker anledningen til å skyve skylden over på Snøball, og drepe en mengde dyr han beskylder for å være på Snøballs side. Det hele blir uhyggelig. Slagordet blir Napoleon har alltid rett. Etter mange år lærer de fremste grisene å gå på to, fraternisere med menneskene og begynner å ligne på dem. De sju budene blir redusert til ett: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.

Fabelen føyer seg inn i rekken av klassisk oppbyggelige fortellinger som forutsetter at mennesket er ondt i den forstand at om det er ondskap som skal til for å overleve og komme seg opp og frem i det sosiale systemet, ja da er helvete løs. Animal Farm er noe så sjeldent som allmenngyldig politisk satire. Og den er en raljering med sosialismen, så full av underfundig humor og så drepende skarp at det ikke kunne vært skrevet av noen annen enn en sosialist; så overtydelig som god politisk humor skal være, og med en varme og en energi som gjør at en tenker: Stalinisme er noe skikkelig dritt, men kanskje kommer en eller annen snodig form for sosialisme til å seire en gang allikevel?
LastUpdated:20130625

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no