Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jun JUNO
2. jun MARKI DE SADE
3. jun ALLEN GINSBERG
4. jun SOLFORMØRKELSER OG UNDERGANGSMYTER
5. jun LORCA
6. jun JUNG
7. jun CHIEF SEATTLES BUDSKAP
8. jun PROFETENS DØDSDAG
9. jun KOLUMBA OG SJØORMEN I LOCH NESS
10. jun ONOFRIUS
11. jun BARNABAS
12. jun KRIGENS STILLE FORTELLINGER (ANNE FRANK)
13. jun MUSENE -HUKOMMELSENS NI DØTRE
14. jun CHE GUEVARA
15. jun PROFETEN AMOS
16. jun BLOOMSDAY
17. jun ORFEUS OG EVRYDIKE
18. jun ROALD AMUNDSEN
19. jun KONG SVERRE
20. jun FLYKTNINGER
21. jun SOMMERSOLVERV
22. jun LILJEFESTIVALEN I NOLA
23. jun MYTER VED MIDTSOMMER
24. jun DØPEREN JOHANNES
25. jun GRISENES DEMOKRATISKE DIKTATUR
26. jun ROTTEFANGEREN FRA HAMELN
27. jun DE SYV SOVERE FRA EFESOS
28. jun ROUSSEAU OG NATUREN
29. jun DEN LILLE PRINSEN
30. jun BONGO FRA KONGO – MYTER OM OG FRA AFRIKAS INDRE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
ORFEUS OG EVRYDIKE
Mysikkens mytologi - og fortellingen om Orfeus besøk i underverdenen for å få tilbake sin kjære Evrydike
I dag er det tradisjon for å feire Orfeus’ og Evrydikes bryllupsdag. Det fører oss til en sentral myte som handler om kjærlighet og dyp sorg, men først og fremst MUSIKK − som er så vakker at den overvinner døden. Ordet kommer av musike tekhne, musisk kunst. Hele fire av de ni musene har musikk som ansvarsområde: Euterpe fløytespillingen, Polyhymnia religiøs sang, Melpomene klagesang og Erato med strengeinstrumenter er trubadurenes muse. (Egen mytekalender om musene for fire dager siden).

I Hellas fins to store dramatiske myter der musikken spiller hovedrollen. Den ene handler om Apollon − en streng figur som står for lys, utvikling og lov. Musikk er, når vi analyserer den, også utregnbar regelmessighet, definerbar struktur, kvarter, kvinter og oktaver og dermed selvfølgelig Apollons domene. Den myten går ut på at Apollon utfordrer en satyr til konkurranse om hvem som spiller best, og vinner. Guder vinner alltid. Men musikk er også uttrykk for usedvanlig sterke følelser. Den andre, og langt mer kjente, myten handler om det:

Orfeus var sønn av en muse og en konge, skjønt noen sier at Apollon var faren. Orfeus diktet og spilte og sang − og alt som levde, ble berørt av tonene hans. Det fortelles at villdyr ble beveget og at til og med trær og steiner lot seg påvirke av hans musikk. En dag i Thrakias skoger oppdaget han den vakre skognymfen Evrydike. Straks han så henne, var han besatt av hennes skjønnhet og vesen. Nå fikk musikken hans kjærlighetsfylte klanger og gleden over å være i nærheten av henne. Hun hadde allerede en frier, gjeteren Aristevs, men da hun hørte Orfeus’ musikk, lot hun seg ikke stanse av noe. Han hyllet henne i vakre kjærlighetssanger, og hun elsket den berømte sangeren. De to giftet seg og slo seg ned i skogene.

Men Aristevs kunne ikke glemme Evrydike. En dag hun gikk alene, fulgte han etter henne, smøg seg forbi, gjemte seg bak et tre og sprang frem. Blind av sjalusi kastet han seg over henne for å voldta henne. Evrydike rev seg løs og flyktet, og kom til å trå på en giftig slange. Hun døde av slangebittet.

Orfeus, som hadde gledet alle med sin musikk, ble nå taus, og rørte ikke lyren. Han la av gårde på en lang vandring som førte ham gjennom hele Hellas. Først da han hadde kommet til Peloponnes, begynte han å synge og spille igjen, denne gangen en klagende, melankolsk, monoton sørgemusikk ingen hadde hørt før, og som flere tusen år senere ble kalt ”blues.” Folk stimlet sammen rundt Orfeus, men han enset dem knapt. Han gikk til den nakne, forblåste halvøya Ák Tainaron, og der fikk han være i fred. Om natten tok han frem lyren. Sorgen og lengselen i sangen hans var nå så inntrengende at den kunne høres helt nede i underverdenen. Dermed han adgang til dødsriket selv om han var levende. Han sang og spilte mens han gikk innover i jorden. Han bukket for dødens fyrste Hades og hans dronning Persefone og sang inntrengende til dem en bønn om å få sin elskede hustru Evrydike tilbake. Hades svarte at alle de dødelige tilhørte underverdenen og at livet bare var et kort, lysende blaff omspunnet av evighetens mørke, men at Orfeus kunne få ta med seg sin kjære hustru tilbake til livet og slik låne henne lenger, men at han da måtte love å overholde dødsrikets regler, ellers ville hun straks bli hentet tilbake. Reglene innebar at Orfeus måtte gå foran henne på deres ferd opp mot de levendes rekker, og at han ikke måtte snu seg og se på henne før de var ute i lyset.

Guden Hermes skulle forestå tilbaketuren. Orfeus gikk foran, Evrydike etter og Hermes bakerst for å passe på at alt gikk riktig for seg. Orfeus sang i mørket til sin kjære mens han gikk, om sorgen og ensomheten på jorden etter at hun døde, om lengselen etter å se henne igjen, berøre henne. Da Orfeus var helt ute i dagslyset, oppfylt av det han hadde lengtet etter, snudde han seg straks for å se Evrydike. Det var et øyeblikk for tidlig. Han skulle ha ventet på Hermes’ tillatelse. Hun var ennå skjult av jordens mørke. Et lite glimt av dagslys streifet ansiktet hennes før de reisendes gud sørgmodig, men bestemt dro henne tilbake til underverdenen, og det var det siste Orfeus fikk se av henne. Slik mistet han sin Evrydike for bestandig.

Orfeus dro tilbake til Thrakia. Han lengtet etter døden. Hans sanger ble mørke. En dag ble han angrepet av Dionysos-tilhengere som rev ham ihjel ved å slite lemmene fra kroppen, ett etter ett. Hodet kastet de i elven Hebrus, der det fortsatte å synge − for Orfeus’ sang var så skjønn at den også overvant døden. Musene samlet sørgende sammen Orfeus’ kroppsdeler og begravde dem ved foten av fjellet Olympos, der nattergalene synger vakrere enn noe annet sted i verden.

Skuespillforfattere og lyrikere har brukt denne myten til å utforske kjærlighetens mysterium. Men først og fremst er den skreddersydd for musikkdramatikk, Monteverdi, Rossini, Telemann, Gluck, Haydn og i hvert fall seksti andre komponister har skrevet operaer eller andre musikkverk med denne fortellingen som utgangspunkt. Sannelig, Orfeus’ sønderrevne hode ligger på elven og synger fremdeles.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20180622

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no