Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jun JUNO
2. jun MARKI DE SADE
3. jun ALLEN GINSBERG
4. jun SOLFORMØRKELSER OG UNDERGANGSMYTER
5. jun LORCA
6. jun JUNG
7. jun CHIEF SEATTLES BUDSKAP
8. jun PROFETENS DØDSDAG
9. jun KOLUMBA OG SJØORMEN I LOCH NESS
10. jun ONOFRIUS
11. jun BARNABAS
12. jun ANNE FRANK
13. jun MUSENE -HUKOMMELSENS NI DØTRE
14. jun CHE GUEVARA
15. jun PROFETEN AMOS
16. jun BLOOMSDAY
17. jun ORFEUS OG EVRYDIKE
18. jun ROALD AMUNDSEN
19. jun KONG SVERRE
20. jun FLYKTNINGER
21. jun SOMMERSOLVERV
22. jun LILJEFESTIVALEN I NOLA
23. jun MYTER VED MIDTSOMMER
24. jun DØPEREN JOHANNES
25. jun GRISENES DEMOKRATISKE DIKTATUR
26. jun ROTTEFANGEREN FRA HAMELN
27. jun DE SYV SOVERE FRA EFESOS
28. jun ROUSSEAU OG NATUREN
29. jun DEN LILLE PRINSEN
30. jun BONGO FRA KONGO – MYTER OM OG FRA AFRIKAS INDRE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
ANNE FRANK
Familien Franks skjebne, dagbokens tilblivelse og utbredelse, om dødsbevissthet som gir hverdagshendelser mening.
Otto Heinrich Frank var en tysk offiser og forretningsmann som tjenestegjorde på vestfronten under første verdenskrig og ble dekorert for sin innsats. Han giftet seg med Edith og fikk to døtre. Deretter tok nazistene makten, og siden Otto var jøde, flyktet han med familien til Amsterdam, hvor de klarte å holde seg skjult nesten hele krigen, men ble angitt på sensommeren 1944. Om morgenen 4. august stormet politiet bygningen. Otto ble sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz, Edith og døtrene havnet i Bergen-Belsen. Otto ble sittende i Auschwitz til russerne frigjorde leiren våren 1945. I mars ble han brakt til Odessa, kom seg derfra med skip til Marseilles og så med tog og lastebil til Amsterdam. Da var det blitt sommer. Han visste at Edith var død, men hva med døtrene? Bergen-Belsen var ikke utryddelsesleir. I august fikk han melding om at også de hadde omkommet; av utmattelse og sult eller av tyfus.

Den unge kvinnen Miep Gies, som hadde holdt familien Frank skjult i Amsterdam, ga nå faren noen dagbøker som en av døtrene, Annelies Marie, kalt Anne, hadde skrevet. Otto, nedbrutt i sorg, begynte å lese. Han ble forbauset, hadde aldri forestilt seg at Anne kunne ha beskrevet livet deres de siste årene så grundig og presist.

”Først da vi var ute på gata, fortalte far og mor meg bitvis hele planen for hvordan vi skulle gjemme oss. Skjulestedet var i kontorbygningen til far. Far har ikke mange ansatte, bare Kugler, Kleiman, Miep og Bep Voskuijl, den 23 år gamle sekretæren, og alle fire visste at vi skulle komme. Underetasjen er et stort rom som brukes som lager og er delt opp i flere mindre rom. For eksempel rommet der de maler kanel, nellik og peppererstatning, og forrådsrommene.”

Hun forteller i detalj hvordan huset ser ut. Hun forteller om den nye vennen, den flotte sekstenåringen Hello Silberberg. De to spiser småkaker sammen og drister seg til å gå en tur, det får Anne skjenn for. Hun skriver at de alltid må være stille og forsiktige for ikke å bli oppdaget. Ingen kan tappe vann eller gå på do mellom 9 og 19. Fire hjelpere kommer med mat, bøker og nyheter. En ny familie trenger skjul og flytter inn i bakgårdsbygningen, dermed blir hun kjent med en enda flottere tenåringsgutt, Peter. Anne leser og lærer seg å stenografere. Hun krangler med moren og søsteren. De gjetter gåter, gjør gymnastikkøvelser i mørket og snakker engelsk. Om natten høres flyene, bombene og skuddene. De spiser surkål, og det er rotter på loftet. Anne samler på bilder av filmstjerner og blir forelsket i Peter, som er sjenert og unngår henne. Men hun har i hvert fall dagboken å betro seg til.

”Du vet for lengst at jeg aller helst vil bli journalist og senere en berømt forfatter. Det gjenstår å se om jeg kan virkeliggjøre disse stormannsgale tilbøyelighetene, men jeg har emner nok.”

Da Otto leser dette, kommer han på at han kanskje kan virkeliggjøre datterens drøm om å bli forfatter. Sommeren 1947 kommer Anne Franks Dagbok ut i 1500 eksemplarer. Interessen griper langsomt om seg.

Anne Frank ble født 12. juni 1929, fikk dagboken sin 12. juni 1942 og døde i februar eller mars 1945, trolig av tyfus, bare noen uker før frigjøringen. Boken fins nå på 55 språk i 25 millioner eksemplarer. Hennes hemmelige liv i bakgården lever på teater og film, i fjernsyn og radio, navnet hennes pryder skoler og institusjoner, gater og plasser. Anne Frank-huset er blitt museum, det er en minnestøtte for henne og søsteren i Bergen-Belsen, en statue av henne på Westerkerk plass nær bakgården hennes i Amsterdam – og hennes skjebne er blitt drøvtygd og resirkulert i form av engasjerte skolestiler hos flere generasjoner etterkrigsbarn. Antisemitter har påstått at dagboken er svindel, og at Anne Frank ikke har eksistert. Det er som forventet. Mer oppsiktsvekkende: Av alle tonn dokumenter om nazismen, jødeforfølgelsene og annen verdenskrig er det som har overlevd tydeligst en dagbok skrevet av en tenåringsjente om livet sett fra innsiden av en grå bygning på et bortgjemt sted i en storby. Boken inneholder ingenting nytt, ikke et tall, ikke en krigsscene. Anne hører om krigen, og gjenforteller. Hun gjengir frykten for å bli deportert og drept, og angsten for skuddene om natten, men heller ikke dette har stor plass.

”Halv ti: Fort på med badekåpen. Med såpe i den ene hånden, nattpotte, hårnåler, bukse, krøllnåler og vatt i den andre skynder jeg meg ut av badet, men som oftest blir jeg kalt tilbake fordi det ligger igjen hårstrå i sirlige, men ikke særlig tiltrekkende krøller for nestemann og skjemmer vasken. Klokka ti: Blendingsgardinene blir trukket ned, god natt!”

Det er ingen analyse her, ingen ord som folkemord eller hjerteskjærende. Vi rykker nærmere et barn, og det er barnets egen stemme vi hører. Hennes trivielle sysler og hennes tanker og drømmer. De hverdagslige skildringene av kastanjetreet utenfor leiligheten, at hun tisser i blikkboks om natten eller krangler med moren og angrer – gir bildet av et liv som knapt nok hadde blitt lagt merke til, om det ikke hadde endt slik det gjorde. Men vi som leser, vet hvor viktig hvert livspust Anne Frank tar, er – for vi vet at hun skal dø før hun fyller 16 år. Dermed får hun oss til å se det unike i de små hendelsene i vår egen hverdag – hun forteller oss at dette, og ingenting annet, er livet.
LastUpdated:20130612

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no