Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jun JUNO
2. jun MARKI DE SADE
3. jun ALLEN GINSBERG
4. jun SOLFORMØRKELSER OG UNDERGANGSMYTER
5. jun LORCA
6. jun JUNG
7. jun CHIEF SEATTLES BUDSKAP
8. jun PROFETENS DØDSDAG
9. jun KOLUMBA OG SJØORMEN I LOCH NESS
10. jun ONOFRIUS
11. jun BARNABAS
12. jun ANNE FRANK
13. jun MUSENE -HUKOMMELSENS NI DØTRE
14. jun CHE GUEVARA
15. jun PROFETEN AMOS
16. jun BLOOMSDAY
17. jun ORFEUS OG EVRYDIKE
18. jun ROALD AMUNDSEN
19. jun KONG SVERRE
20. jun FLYKTNINGER
21. jun SOMMERSOLVERV
22. jun LILJEFESTIVALEN I NOLA
23. jun MYTER VED MIDTSOMMER
24. jun DØPEREN JOHANNES
25. jun GRISENES DEMOKRATISKE DIKTATUR
26. jun ROTTEFANGEREN FRA HAMELN
27. jun DE SYV SOVERE FRA EFESOS
28. jun ROUSSEAU OG NATUREN
29. jun DEN LILLE PRINSEN
30. jun BONGO FRA KONGO – MYTER OM OG FRA AFRIKAS INDRE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
ONOFRIUS
Den egyptiske eremitten Onofrios og den koptiske kirken.
”Plutselig så jeg en mann på avstand; fryktinngytende, med håret spredt utover kroppen som på en leopard, naken bortsett fra blader som dekket mannslemmet. Da han kom mot meg, klatret jeg opp på en fjellhylle, tenkte det kanskje var et villesel. Han løftet blikket og ropte: ”Kom ned. Jeg er en ørkenens mann, som du. Jeg lever i ødemarken for mine synders skyld.””

Pafnutios, som besøkte eremittene i Theben i Egypt, rundt år 400 etter Kristus, skriver dette. Han ville finne ut om eremittlivet var noe for ham. Det er ONOFRIUS han møter. Onofrius forteller ham sin livshistorie, før han dagen etter, 10. juni, dør.

Koptisk, gresk for egyptisk, var navnet på språket i Egypt fra litt før Kristus til 700-tallet, da den arabisk ekspansjonen fortrengte det. Det blir fremdeles brukt som kirkespråk og var av stor betydning for utbredelsen av kristendommen. I Egypt heter det fortsatt DEN KOPTISKE KIRKE, og koptere er en betegnelse for egyptiske kristne. De fleste av dem tilhører den koptiske ORTODOKSE kirke, det fins også en katolsk og en protestantisk. Kopterne organiserte tidlig sitt trossamfunn. Byen Alexandria var sentral som kosmopolitisk senter. Her var gnostikernes hovedsete, her var den jødiske, greske og egyptiske litteratur samlet og her oppsto teologien. Men på kirkemøtet i Kalkedon i 451 brøt den koptiske, arameiske, syriske og etiopiske kirken ut, med grunnlag i en uenighet om Kristi vesen. Kirkene som brøt, mente at Kristi natur var én, resten av kirken fremhevet hans guddommelige OG menneskelig egenart. Sannsynligvis var konflikten uttrykk for politiske motsetninger. Pave Paul VI møtte den koptiske pave Shenouda III i 1973, og de erklærte seg da enige om at vår Herre og Gud og Frelser og vår alles Konge Jesus Kristus er fullkomment Gud med hensyn til sin guddommelighet og fullkomment menneske med hensyn til sin menneskelighet, og at det ikke er noen motsetning mellom det. Til og med ikketeologer kan høre at dette er en god erklæring i forhold til et såpass intrikat problem, men så tok det da også 1522 år å formulere den.

Legenden forteller at evangelisten Markus kom til Alexandria i år 60, dannet den koptiske kirken og utnevnte Ananius til biskop før han selv ble drept og torturert av Neros menn. Ananius ble dermed den første koptiske pave, eller den andre etter Markus (tilsvarende slik den romerske kirken regner Peter som sin grunnlegger). Koptisk kristendom legger vekt på Matteusevangeliets beretning om at en engel ber Josef ta med seg Maria og barnet og flykte til Egypt, hvor han blir til kong Herodes’ død. På dette er det bygd en rik mytisk tradisjon. Koptiske prester kan fortelle at familien oppholdt seg i Egypt i nær fire år og at Jesus gjorde sine første mirakler der. I Kairo kan man få kjøpt kart over reiseruten.

Et annet kjennetegn ved egyptisk kristendom er eremittbevegelsen i ørkenen. Den begynte på 200-tallet og skapte grunnlaget for klostervesenet (Mytekalenderen 19. Januar). Hva drev asketene til å gi avkall på alle goder ved dette liv? Pafnutios forteller videre i legenden:

Onofrius forklarte at han hadde vært en blant 100 munker på fjellet Shmoun. De levde i fred og æret Gud. Da han hørte de eldste tale om profeten Elias og Døperen Johannes, som begge holdt til i ørkenen. Onofrius ble fylt med salighet, tok med seg brød for fire dager og dro. Et lys viste seg foran ham, og en engel. Etter en mil møtte han en helgen med ansikt som skinte av Guds nåde. Han lærte Onofrius om å leve i ødemarken Gud så hvordan Onofrius holdt ut, og at han fullstendig henga seg til asketiske øvelser og skaffet ham brød om natten. Onofrius sa: ”Når eremittene blir sørget for slik, glemmer de hva de har lidd. Når de opplever slik lykksalighet, husker de ikke en gang at denne verden finnes.”

Pafnutios blir opprømt av Onofrius’ tale. Så går de to til en hytte, der de spiser sammen, før de tilbringer hele natten med å be.Om morgenen ser han at Onofrius’ ansikt er forandret, han er som oppfylt av ild, og sier: ”Ikke frykt, bror, for Herren har sendt deg for å ta vare på mitt legeme og begrave det.” Så ga han opp sin ånd. Pafnutios hørte englene synge, og begravde den gamle i en fjellkløft.

Askese betyr å øve seg i noe. I dette tilfellet betydde det å øve seg i å gi avkall, avstå fra all støy, overfladiske gleder og all bekvemmelighet for å oppnå noe større. Grunnlaget for askesen synes å være en erkjennelse om at den hverdagslige tilværelse, samfunnets lover, regler, kultur, konvensjoner og idealer, ikke gir et tilfredsstillende liv, men tvert om gjør oss til alminnelige vanedyr, luller oss inn i falske og utvendige anskuelser, i indisk tankegang kalles det en illusjon. Den virkelige, eller guddommelige, tilværelsen, kan bare oppnås når man blir satt utenfor alminneligheten, utenfor illusjonene, våkner fra søvnen. Til det trengs det forsaking, meditasjon, askese – eller en krise eller en omveltende opplevelse som kan ryste oss ut.
LastUpdated:20130610

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no