Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jan BASILIOS (VASILIS)
2. jan OVID
3. jan GENEVIÈVE
4. jan SELENE
5. jan LA BEFANA
6. jan DE HELLIGE TRE KONGER
7. jan GALILEO GALILEI OG JUPITERS MÅNER
8. jan TORFINN EKSILHELGEN
9. jan MARCO POLOS FORUNDERLIGE REISE
10. jan SAINT GERAINT AV WALES
11. jan SOKAR – BESKYTTER AV DE DØDES ÅNDER
12. jan EN MIDTVINTERSNATTS DRØM
13. jan GURUER, BLOMSTER OG SVERD
14. jan SITA SYNGER BLUES
15. jan MARTIN LUTHER KING JR.
16. jan DON QUIJOTE - RIDDER AV DEN BEDRØVELIGE SKIKKELSE
17. jan DEN HELLIGE ANTONIUS
18. jan LYDEN AV ÉN KLAPPENDE HÅND
19. jan ABRAHAM
20. jan BESTEMOR BABA JAGA
21. jan DEN HELLIGE AGNES AV ROMA
22. jan VINCENT AV SARAGOSSA – MOTSTANDENS HELGEN
23. jan MUHAMMADS BRUDD MED TIDEN
24. jan EKEKO LYKKEBRINGEREN
25. jan PÅ VEIEN TIL DAMASKUS
26. jan EYSTEIN, ERKEBISKOP, KIRKEBYGGER OG FORFATTER AV OLAVSLEGENDEN
27. jan ISHTARS NEDSTIGNING TIL DØDSRIKET
28. jan Å FORSTÅ SEG HELT FREM TIL GUD
29. jan SWEDENBORG
30. jan GANDHI
31. jan HEKATE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
DON QUIJOTE - RIDDER AV DEN BEDRØVELIGE SKIKKELSE
Om Miguel de Cervantes og hans berømte ridder Don Quijote, som våget alt og ofret livet for å få terrenget til å stemme med kartet.
I dag feirer vi en middelaldrende ridder med vrangforestillinger rotet i forfallen romantikk, ideer som grenser til realitetsbrist. Dette forhindrer ham ikke i å reise ut i verden, væpnet, med fast tro på at alt er helt annerledes enn det faktisk er, og uten noen gang, selv om alt tilsier at han tar feil, å forandre denne troen det vil si, ikke før han innser at han kun har noen få minutter igjen å leve. 16. januar 1604 kom spanjolen Miguel de Cervantes Saavedras roman ”Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av la Mancha,” en uovertruffen beretning om gapet mellom ideer og virkelighet, en myte om livsløgn, en fortelling om en tragisk klovn vi ler av, hegner om, syns synd på og føler uhyggelig gjenkjennelse med.

Cervantes ble født i 1547 i Alcalá de Henares. 24 år gammel deltok han i sjøslaget ved Lepanto, som førte til at kristne galeislaver ble satt fri og 25 000 tyrkere ble drept. På en reise ble han tatt til fange av algirske pirater og satt fem år i fangenskap. Fire ganger forsøkte han å rømme og risikerte livet ved å beskytte medfanger som hadde forsøkt det samme. Han skulle føres til Konstantinopel som slave, men 33 år gammel ble han frikjøpt av en munkeorden. Cervantes trodde på krigen for å trygge freden i Middelhavsområdet og visjonen om å gjenerobre Det hellige land. Det er han selv som taler gjennom Don Quijote i et av bokens alvorlige øyeblikk om at krigerens oppgave er viktigere enn den lærdes, for krigeren skal skape fred.

Cervantes debuterte som forfatter med ”La Galatea,” en romantisk, middelmådig bok som kom i tre opplag. Han lar for øvrig Don Quijote finne den blant andre ridderromaner og mene at den inneholder gode, men ufullførte ideer. Cervantes ble ansatt som kommissær i armadaen, forsøkte å hjelpe en som gikk konkurs, ble holdt personlig ansvarlig og havnet i gjeldsfengsel. Kort tid senere kom han i fengsel igjen, mistenkt for drap, men slapp fort ut. I løpet av disse årene skrev han Don Quijote.

Det var altså ingen ung og usikker debutant som kom med historiens mest berømte roman 16. januar 1604, men en soldat såret i krig og et menneske preget av fengsler, en som hadde levd. Romanen gjennomsyres av sanselig virkelighetsbeskrivelse av adelsmenn, tiggere, bedragere og selvmordere – hverdagsliv, prestekrager, klipper, eikeskoger, maurere og høstbrune åkre.

Cervantes vil parodiere ridderromanens stil og menneskeskildring, men fortellingen vokser. Don Quijote får en fiks idé om å virkeliggjøre fantasiverdenen han kjenner fra bøkene. Han setter i stand våpen fra tippoldefarens dager, forfremmer arbeidshesten sin til ridderhest, døper den om til Rosinante og rir en morgen ut gjennom en port i bakgården. Om kvelden kommer han til et vertshus han tar for en borg. Han tror innehaveren er slottsherre og får ham til å slå seg til ridder.

Han må ha en dame å tilbe, velger seg ut en bondejente han har beundret på avstand og gir henne navnet Dulcinea av Toboso. Han møter en flokk kjøpmenn og roper til dem at ingen slipper forbi hvis de ikke straks bekjenner at den makeløse Dulcinea er verdens vakreste. En tjenestegutt brekker lansen hans og denger ham opp. Han blir liggende urørlig til en bonde får ham opp og frakter ham hjem. Husholdersken og sognepresten blir enige om å brenne bøkene han har forlest seg på. Don Quijote overtaler naboen, bonden Sancho Panza, til å bli hans våpendrager, og så bærer det ut igjen.

Så følger scenen der den innbilte ridderen får se det han tror er 40 onde kjemper på en slette. Det er vindmøller. Han farer løs på den nærmeste, møllebladet dreier, og mann og hest blir slengt bortover. To saueflokker blir i ridderens øyne til to hærer anført av en keiser. Don Quijote støter vilt med lansen, og gjeterne svarer med slynger. Det går aldri bra. Om og om igjen blir han bokstavelig talt slått til marken av virkeligheten.

Sancho, som Don Quijote på forhånd lover en hel øy å regjere over, gir ham navnet ”Ridderen av den bedrøvelige Skikkelse”, for ”det er sant at Deres Nåde har fått det jammerligste utseendet jeg noen gang har sett”. Sancho viser seg å inneha et forråd av ordspråk og, i rak motsetning til den innbilte ridder, en fornuftig grunnholdning. Don Quijote erobrer et barberbekken av messing i tro på at det er en berømt gullhjelm fra et sagn. Han hogger i stykker vintønner på et vertshus i tro på at tønnene er kranglevorne fiender. Senere treffer han henne han mener er selveste Dulcinea. Hun tror han driver gjøn, hånler og rir bort mens tilbederen ydmykt står på kne i støv, mer ensom enn noen gang. Hans siste eventyr er møtet med måneridderen, en som har kledd seg ut for å beseire ham og få slutt på vanviddet. Don Quijote blir dødelig såret og sier (Overs: Arne Worren): ”Mine herrer, la oss ta det punkt for punkt, for i fugleredene fra i fjor, fins det ingen fugler i år. Jeg var gal, jeg er blitt forstandig. ” Så erklærer han at han tar sitt fødenavn tilbake, leser sitt testamente høyt og ånder ut.

Alle i dag vet hva en ”Don Quijote” og hva ”kamp mot vindmøller” er. Det handler om å blande sammen forestillinger og virkelighet og å få terrenget til å stemme med kartet, til dels med tvang. Ledere av totalitære regimer har gjort nettopp det med katastrofale følger. Men romanen handler også om noe så enkelt som å la seg forlede av en ide om hvem man selv er. 16. januar kan minne oss på at det er på tide å le litt, ikke bare av Don Quijote og hans trofaste væpner, men også av vår egen bedrøvelige skikkelse.


________________________________________
Mytekalender spesial (2015):
DON QUIJOTE PÅ BØLER

I forbindelse med feiringen av Don Quijote 16.januar, dukker ”Bøler” opp. For utenforstående virker dette unektelig snodig, så her kommer en kortfattet redegjørelse for hva ridderen av den bedrøvelige skikkelse har med drabantbyen å bestille.

Altså: På Bøler, bydel i Oslo, i underkant av 15000 innbyggere og 3,5 kvadratkilometer i utstrekning, slår Don Quijote mot deg i form av et emblem. Og: Det er hele to Don Quijote-statuer på Bøler. Den eldste, den ved T-banesentret, ble avduket Sankthansaften 1966 og er laget av Robert Esdaile, født i Canada i 1918 og død i Bærum i 1987, gift med en norsk kvinne, Elin Høst, derfor hans tilknytning til Oslo. Han var lærer og arkitekt ved siden av å være billedhugger, og kjempet for forståelse for modernistisk arkitektur i Norge. Han arbeidet lenge som reguleringsarkitekt i Bærum og ble senere tilknyttet arkitekthøyskolen. Så fikk han en utsmykningsoppgave i Bøler bydel. Det fortelles for øvrig at sønnen Peter hjalp ham med denne skulpturen.

Men hvorfor Don Quijote?

Bøler-pionér Kai Eikanger forteller til Aftenposten (I en reportasje av Einar Solvoll i ”Aften”, 19. august 2008) at bydelen på 1960-tallet maste på kommunen om alt mulig de manglet i den nye drabantbyen. De ble leie av å mase og syntes de slåss mot vindmøller. En dag fikk noen den ideen at de skulle få litt humor inn i søknadsmengden og begynne å fremme sine krav via Don Quijote. ”Mange henvendelser gikk som depesjer i hans navn, sirlig utformet som en henvendelse til Kongen i København i mørkeste middelalderen. Vi måtte ta i bruk mer humor som drivkraft for å få det vi ba om”. Senere i samme artikkel: ”Det fortelles at en dag kom en proklamasjon fra Don Quijote tiil finansrådmann Bernt H. Lund. Plutselig hørtes en braklatter inne fra hans kontor, og ut kom han, rød i ansiktet og erklærte til forværelsesdamen sin: - Sett meg over til teknisk rådmann. Det er en sak her vi må få ordnet fort!”

Det trengtes en figur som maskot for innsamling av penger til et forprosjekt for svømmehall på Bøler. DERFOR laget Esdaile en statue av Don Quijote. Det ble også opprettet et Don Quijote-selskap på Bøler, som begynte å utnevne væpnere av Bølers store ridder, blant annet har ordførerne Brynjulf Bull og Albert Nordengen vært væpnere. Selskapet skal også ha dementert ryktet om at Don Quijote selv en gang i fjern fortid var eieren av Bøler gård. Og: Bøler Vel og Fellesråd lanserte i 1970 ideen om at med bakgrunn i denne bronsestatuen skulle alle Oslos bydeler få hver sin store skulptur, og Oslo Kommune sa ja og arrangerte konkurranse om skulpturer til bydelene. Billedhugger Fritz Røed (1928-2002) var en av de som tegnet et utkast som ble godtatt, og han bodde på Bøler på den tiden og siden Bøler allerede hadde en skulptur av Don Quijote måtte jo han også lage en Don Quijote. Den ble innkjøpt og støpt i Italia og høytidelig avduket den 21. Oktober 1978.

I desember 2013 var det et arrangement i Bøler Kirke med rockemusikk, diktopplesning, kåseri av undertegnede (om Don Quijote selvfølgelig!), kaffe og kaker og stor stemning – initiert av en subkulturell organisasjon som gikk under navnet Don Q, ledet av Joakim Borgen. Målsettingen var å få mer kulturell virksomhet og selvbevissthet inn i bydelen, og jeg håper det fortsatt er liv i Don Q.

Mer om skulpturene og deres plassering, og bilder av dem i denne bloggen:
http://fotoboksen.vgb.no/2008/02/12/han-fortjener-da-mye-bedre-enn-dette-fotoboksen/






Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160213

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no