Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jun JUNO
2. jun MARKI DE SADE
3. jun ALLEN GINSBERG
4. jun SOLFORMØRKELSER OG UNDERGANGSMYTER
5. jun LORCA
6. jun JUNG
7. jun CHIEF SEATTLES BUDSKAP
8. jun PROFETENS DØDSDAG
9. jun KOLUMBA OG SJØORMEN I LOCH NESS
10. jun ONOFRIUS
11. jun BARNABAS
12. jun ANNE FRANK
13. jun MUSENE -HUKOMMELSENS NI DØTRE
14. jun CHE GUEVARA
15. jun PROFETEN AMOS
16. jun BLOOMSDAY
17. jun ORFEUS OG EVRYDIKE
18. jun ROALD AMUNDSEN
19. jun KONG SVERRE
20. jun FLYKTNINGER
21. jun SOMMERSOLVERV
22. jun LILJEFESTIVALEN I NOLA
23. jun MYTER VED MIDTSOMMER
24. jun DØPEREN JOHANNES
25. jun GRISENES DEMOKRATISKE DIKTATUR
26. jun ROTTEFANGEREN FRA HAMELN
27. jun DE SYV SOVERE FRA EFESOS
28. jun ROUSSEAU OG NATUREN
29. jun DEN LILLE PRINSEN
30. jun BONGO FRA KONGO – MYTER OM OG FRA AFRIKAS INDRE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
JUNG
Den berømte dybdepsykologens drømmer og begreper individuasjon, arketyper og det kollektivt ubevisste.
Han går i en storm om natten og holder et lite, blafrende lys da han får fornemmelsen av at noen forfølger ham, snur seg og ser en uhyggelig stor skikkelse nærme seg bakfra. Da han våkner, vet han at det var hans egen skygge som ble projisert fra lyset og opp i tåken. Lyset er hans bevissthet; lite i forhold til mørkets krefter, men det er hans eget lys. Skyggen er det kolossale og uoversiktlige ubevisste. Hans oppgave var å bære lyset og ikke se seg tilbake.

Carl Gustav Jung har, ifølge sin selvbiografi, stadig denne typen epokegjørende drømmer. Denne forteller om kallet til å oppdage nye sjelelige landskap som har ligget i mørke.
Familien bodde ved Bodensjøen i Sveits. Faren var landsbyprest i den kalvinistiske kirke: Alt er forutbestemt, gudstjenesten er preken og bønn uten salmer, nytelse tåles ikke. Hva slags gud står bak denne småligheten? tenker Carl, men våger ikke å formulere det. Tolv år gammel går han over torget ved katedralen i Basel og tenker at han må passe seg for ikke å synde, for det ville være fælt for foreldrene. Da får han en tvangstanke om at Gud sitter i himmelen og gjør sitt fornødne på kirken så den går i stykker.

Altså: Gud driter i kirken. Gud er noe langt mer. Dette peker mot noe vesentlig
i Jungs liv. Han skriver gang på gang at han ikke tror på Gud, han vet at Gud fins. Gudsbildet er i oss – som selvoppholdelsesdriften er det. Han henviser til Paulus’ brev til galaterne: ”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke mer selv, men Kristus lever i meg.” Han skriver om guddommeliggjørelse; vi kan erfare gudelikheten i oss. Å snakke om en gud der ute, er barnslig.

Kvart på fire om ettermiddagen 6. juni 1961 dør Jung. På gravstenen står inngravert – fra første korinterbrev: Det første menneske var fra jorden og dannet av jord, det annet menneske er fra himmelen.

En mann som bygger sine livsvalg og oppdagelser på drømmer, bramfritt hevder at Gud er en objektiv realitet – og dessuten at okkultisme, alkymi, myter og mystikk handler om vår felles psyke og samtidig forlanger å bli kalt vitenskapsmann – i det tyvende århundre – må det bli bråk av. Og ikke bare er det kontinuerlig bråk; av etterfølgerne som hevder at de er inspirert av Jung er det til sammen produsert så mye sprøyt at det verdifulle helst drukner i resten. Når vi dessuten vet at han indirekte lot seg bruke av de tyske nazistene i deres forening og tidsskrift samtidig som vennen og rivalen Freuds bøker ble brent i Berlin, og at han antydet at nazismen skyldtes en arketypisk reisning som vi ikke kunne gjøre noe med, forstår vi at ordet omstridt ikke er noen overdrivelse.

Men sannheten er sjelden enkel. Jung har hatt stor betydning, ikke bare for psykologien, men også for mytologien og religionsfilosofien. Han kom med noe så banebrytende uhørt i nyere tid som et alternativt menneskebilde der det religiøse anerkjennes som en realitet.

Individuasjon betyr at man blir til som individ og handler om den utviklingen av selvet som er mulig i voksen alder. Det innebærer innvielse til den indre virkelighet, og består i å bli kjent med krefter vi har oppfattet som mørke, utilgjengelige og fremmede. Denne prosessen er så gjennomgripende at den kan forandre oss fra å være bundet av nødvendighetens rammer, begjær og angst til å bli frigjort med ny energi og skaperkraft, få kontakt med guddommeligheten i oss selv. Myter forholder seg til det samme, men med andre begreper. Det begynner med en krise. I mytene kan det uttrykkes med at kongeparet ikke kan få barn eller at hele landet er blitt goldt. I det virkelige liv kan individuasjonen starte med en depresjon eller en annen mental sykdomstilstand. Individet er såret og lider. Egoet anklager da Gud eller økonomien eller ekteskapet og forsøker å skifte jobb, tjene mer penger eller finne en ny ektemake. Hvis alt er bra med det ytre, oppleves det hele som kjedsomhet, ingenting har lenger mening. Da må man våge å hengi seg til krisen, gå til mørket, la seg fange inn av kreftene man ikke har kontroll over. Man vil da få hjelp av det ubevisste slik helten i eventyrene får hjelp fra dyr, trær og steiner som begynner å leve og kommer med råd. Man må ikke gå utenom krisen, men gjennom den. På den andre siden befinner det nye livet seg. Slik helten slåss med uhyret, må vi slåss med indre monstre.

Men hvordan kan vårt sjeleliv være beskrevet i myter og eventyr, gamle religioner og svartebøker fra høymiddelalderen, slik Jung påstår? Fordi vi mennesker har arvet reaksjonsmønstre slik vi har arvet fysiske egenskaper. Vi har levd lenge med den samme kroppen på den samme kloden. Kreftene som former bilder i oss i dag, gjorde også det for hundre tusen år siden. Bildene er forskjellige, men kraften som er med på å forme dem, er den samme. Derfor kan vi kjenne igjen noen grunnformer, som Jung kaller arketyper (den første form). Jung identifiserer noen av disse grunnformene, en av dem kalles den gamle vise mannen, et bilde på det prinsipp vi lærer av. En egypter for 4000 år siden vil forestille seg en gammel vismann annerledes enn en nordmann i dag, men grunnformen er den samme. Denne arven av ubevisste symboler, forestillinger og myter er felles for hele menneskeheten og kalles det kollektivt ubevisste.

Mange har sett dette som en mystisk forestilling om at vi mennesker skulle ha et uforklarlig bånd. Det er det ikke. Jung bruker ikke begreper vi er vant til å forbinde med svermere, han er analytisk og atter analytisk. Han omgås i sannhet dunkle størrelser som drømmer, religiøse forestillinger og ekstatiske opplevelser, men hans behandling av det hele er nøktern og kritisk. På slutten av sin selvbiografi fremholder han at han slett ikke ser seg selv som spesiell, men medgir at han kan erfare en slags gjennomskinnelighet, en evne til å se inn i et annet menneskes problematiske psyke før han rekker å tenke, noe som kan tilskrives en blanding av medfødt intuisjon og solid yrkeserfaring. Og uansett hva man måtte mene om Jung, hele hans virke var et forsøk på å klargjøre og finne frem i det aller dunkleste. En lysbærer.
LastUpdated:20130607

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no