Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. mai JOSEF
2. mai LEONARDO DA VINCI
3. mai KORSMESSE
4. mai MONIKA
5. mai BARN OG GUDEBARN
6. mai FREUD OG UBEHAGET I KULTUREN
7. mai TAGORE
8. mai JEANNE D’ARC
9. mai PETER PAN
10. mai JOBS GUD
11. mai KONSTANTINOPEL
12. mai FLORENCE NIGHTINGALE
13. mai LUCIAS HEMMELIGHET
14. mai STRINDBERG
15. mai ST. HALLVARD
16. mai HELLIGE SKIPPERSKRØNER
17. mai NASJONALE MYTER
18. mai OMAR KHAYYAM
19. mai DUNSTAN OG DJEVELEN
20. mai BALZAC
21. mai PLATON
22. mai KONSTANTIN DEN STORE
23. mai KAPTEIN KIDD
24. mai KOPERNIKUS
25. mai ARTEMIS
26. mai KASPAR HAUSER
27. mai CALVIN
28. mai THALES
29. mai KONSTANTINOPELS FALL
30. mai FAUST
31. mai WALT WHITMAN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
WALT WHITMAN
Poeten som fant intensiteten i hverdagen og sangen i samtiden og inspirerte generasjoner av beatpoeter mer enn 100 år senere.
Hverdagen er full av intensitet. Men vi trenger poeter til å oppdage det for oss. Walt Whitman var en slik poet, en nyoppdager av et stort, indre kontinent som lå så nær at vi ikke hadde visst om det. Columbus oppdaget Amerika, Whitman oppdaget at Amerika sang, hele tiden, rytmisk, erotisk og smertefullt, og han satte ord på det, ord som fortsatt lever og er i bevegelse. Dette er noen linjer av Bob Dylans "A hard rain’s gonna fall" skrevet under Cubakrisen på tidlig 1960-tall da sangeren trodde han bare hadde timer igjen å leve:

Hva hørte du, min blåøyde sønn? Hva hørte du min kjære?
Jeg hørte skrellet av tordenen som dundret et varsel
Jeg hørte brølet av en bølge som kunne drukne hele verden
Jeg hørte hundre trommeslagere med hender som brant

Og dette er fra Walt Whitmans "Salute au Monde", skrevet mer enn hundre år tidligere, kort tid før den blodige borgerkrigen, men helt ubekymret (Alle Whitman-sitatene er hentet fra Kurt Narvesens gjendiktning Gresstrå, 2007):

Hva hører du Walt Whitman?
Jeg hører arbeideren som synger og bondekonen som synger,
Jeg hører langt borte lyder fra barn og dyr tidligdags,
Jeg hører hermende rop fra australiere som jager villhester,
Jeg hører spansk dans med kastanjetter, i skyggen av kastanjetrær, til trestrenget fiolin og gitar

Walt Whitman ble født 31. mai 1819 på Long Island. Den første utgaven av diktsamlingen Leaves of Grass kom på eget forlag i 1855 og ble særdeles lite påaktet. Whitman arbeidet videre med den hele livet, trakk fra og la til, ni ganger ble den revidert og utgitt.

Han var den første amerikanske dikter fra folkedypet. Faren var bonde, sosialist, fritenker og periodedranker – det gikk dårlig. Han flyttet til Brooklyn og prøvde seg som snekker og vedhogger da Walt var fire år. ”Barndommen min var rastløs og ulykkelig, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.”

Dette er jo sånn det skal være med dikterbarndommer nå til dags. Men barn med så ustabile oppvekstkår i Amerika på tidlig 1800-tall ble alt annet enn diktere, om de i det hele tatt vokste opp. Walt var en seig særing, tjente til livets opphold selv, leste ustanselig og deklamerte Homer og Shakespeare i tide og utide. Han ble journalist i New York, til tider redaktør for magasiner og dagsaviser, skrev det man forventet av ham, tidsmessig og lite oppsiktsvekkende. Han skal ha tedd seg som en velfrisert dandy med diplomatfrakk, høy hatt, spaserstokk og blomst i knapphullet. Han levde på havna, på puben og i gatene blant håndverkere og tiggere. Han skrev lett. Han trengte ikke å anstrenge seg, trengte ikke å gruble frem sin diktning, han lot seg bare gjennomstrømme:

Jeg hører Amerika synge, hører så mange slags sanger,
Mekanikernes sanger, hver og en som den skal være, myk og sterk,
Snekkerens sang mens han måler planken eller bjelken,
Murerens sang mens han går til og fra arbeid,
Ferjemannen synger om det han eier av båten, dekksgutten synger på dampbåtdekket,
Skomakeren synger på benken, hattemakeren synger der han står,
Jeg hører tømmerhoggerens sang, hører gårdsgutten synge mens han går til arbeid om morgenen

Han har porene åpne livet igjennom, og en sterk seksuell sans med dragning mot begge kjønn, helst menn. Han er interessert i astronomi, historie, naturvitenskap, kunst. Han kjenner seg hjemme i et egyptisk museum. Han opplever verdens fortid som mystisk samtidig med seg selv. Han leser gresk filosofi, kjenner seg igjen i Goethes dramaer. Men er fortsatt i hele sitt vesen tvers igjennom jordnær:

Jeg vil skrive dikt om materielle ting, for jeg tror de mest spirituelle ting oppstår av dem,
Jeg vil skrive om min kropp, og om dødelighet,
For jeg tror det er slik jeg best kan skape dikt om sjelen og udødeligheten.

Kle av deg … du trenger ikke skjemmes for meg, du er ikke stygg, jeg forkaster deg ikke,
Jeg ser gjennom grovtøy og fintøy uansett,
Jeg er nær deg, seig, begjærlig, utrettelig … meg blir du aldri kvitt.

Han inviterer leseren til å delta i sin verdensopplevelse. Dette er ikke enkel selvopptatthet, han mener oppriktig at han er en representant for arten menneske, og at vi skal kjenne oss igjen gjennom ham, sangene skal utløse opplevelsesrikdommen vi alle bærer i oss. Han hyller livet og trygler kulturhistorien om å bære over med hans spesielle form, for han kan ikke annet:

Steng ikke dørene for meg, stolte biblioteker,
For det som manglet i deres velfylte hyller, og som trengtes mest, kommer jeg med;
Jeg kommer fra krigen og har laget en bok,
Ordene i den er ingenting, retningen i den er alt

Han er glad i mennesker, dyrker livet monotont og ustanselig. Ofte blir det en flom av ord der vi mister retningen og har en følelse av at dikteren også har gjort det. Men smålig kritikk preller av. Her er ekspresjonisme og surrealisme før disse stilartene eksisterer. Under borgerkrigen flytter Whitman til Washington der han steller sårede soldater på sykehusene, skifter bandasjer, ordner med brev, trøster i dødens stund. Han sørger over Abraham Lincoln, han kommenterer åpningen av Suezkanalen i "A Passage to India." Den blodfulle optimismen lyser gjennom alt: Troen på det gode i mennesket, på frihet, likhet, Amerika, åndens verden, romantikken, intuisjonen, arbeiderne, folket, opprørerne og seksualiteten. Nye generasjoner diktere gikk motsatt vei og dyrket ordenes eksakthet, selvhøytidelig pessimisme, finkulturen og den strenge symbolikk. Først bortimot 100 år etter Whitman snudde det. Da, fra 1950-tallet av, skrev beatpoetene, hippiene, rockerne, mystikerne - Kerouac, Ginsberg, Dylan - som Whitman, sanger for sin tid.

En sjelden gang er en profet eller en dikter et redskap for å lede oss tilbake til livsfølelsen ved å gi oss de mytisk-poetiske bildene tiden kan forstå. Walt Whitman oppfant en livsdyrkende poesi for flere generasjoner fremover. Han knyttet seg til fortiden, men skrev også til fremtiden så direkte at vi så og si fysisk kan kjenne hans nærvær:

Jeg, full av liv nå, kompakt, synlig,
Førti år gammel i disse Statens treogåttiende år,
Til deg, et århundre fra nå, eller mange århundrer fra nå;
Du ennå ufødte, disse sangene søker deg.

Når du leser dette, vil jeg, som var synlig, være usynlig,
Nå er det deg, kompakt, synlig, som virkeliggjør meg, som søker meg,
Som tenker på hvor lykkelig du ville være hvis jeg kunne være hos deg og bli din kamerat;
La det være som om jeg var hos deg. (Vær ikke for sikker på at jeg ikke er hos deg nå.)
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161029

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no