Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. mai JOSEF
2. mai LEONARDO DA VINCI
3. mai KORSMESSE
4. mai MONIKA
5. mai BARN OG GUDEBARN
6. mai FREUD OG UBEHAGET I KULTUREN
7. mai TAGORE
8. mai JEANNE D’ARC
9. mai PETER PAN
10. mai JOBS GUD
11. mai KONSTANTINOPEL
12. mai FLORENCE NIGHTINGALE
13. mai LUCIAS HEMMELIGHET
14. mai STRINDBERG
15. mai ST. HALLVARD
16. mai HELLIGE SKIPPERSKRØNER
17. mai NASJONALE MYTER
18. mai OMAR KHAYYAM
19. mai DUNSTAN OG DJEVELEN
20. mai BALZAC
21. mai PLATON
22. mai KONSTANTIN DEN STORE
23. mai KAPTEIN KIDD
24. mai KOPERNIKUS
25. mai ARTEMIS
26. mai KASPAR HAUSER
27. mai CALVIN
28. mai THALES
29. mai KONSTANTINOPELS FALL
30. mai FAUST
31. mai WALT WHITMAN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
BALZAC
Balzacs ambisjoner og livsverk med vekt på det omfattende prosjektet La Comédie humaine.
Han hadde skrevet romaner og noveller, og fikk en slags åpenbaring om å binde dem sammen ved å la figurer fra en fortelling dukke opp i en annen, i nye sammenhenger og under andre forutsetninger, for å belyse alle sider ved virkeligheten. Målet var historien som historikerne har glemt, gi et tidsbilde så spesifikt og fyllestgjørende at det kunne kartlegge menneskelivet. 140 forskjellige fortellinger skulle utgjøre strukturen; skildringer fra militærlivet, dramaer fra landsbyen, filosofiske studier, visjonær mystikk, beretninger om det overnaturlige og saklige skildringer av sosialt liv og institusjoner. Det enorme verket skulle få tittelen La Comédie humaine, den menneskelige komedie, etter Dantes visjonsverk av ettertiden kalt Den guddommelige komedie.

Honoré de Balzac, født i Tours i Frankrike 20. mai 1799, lærte å bli forfatter ved å delta i en underholdningsfabrikk med masseproduksjon av lett lesning. Prosjektet var mislykket både litterært og kommersielt, men et titalls romaner ga ham skrivetrening. Samtidig sto han i kontakt med mystikere og utviklet tanken om at det å skrive også var en slags ”aktiv bønn”. Han gikk over til humoristisk journalistikk, skrev pamfletter av typen ”Kunsten å kvitte seg med gjeld uten å betale penger”. Først med ”Ekteskapets Fysiologi,” som han ga ut da han var 30, ble han sett på som en seriøs forfatter. Dette er 1800-tallets ”Scener fra et ekteskap” (Bergman). Her følger vi mann og kvinne gjennom forelskelse, brudenatt, barnefødsler, kriser og utroskap, med statistikk, anekdoter, tips og livsvisdom. Det ble suksess. Han fortsatte med noveller, mest om kvinneskjebner, før han kom tilbake til romanen.

Balzac oppfattet sitt kall som å påvise hvilke krefter som styrer våre liv. Det ga ham en ikke-sentimental og avslørende penn; klesdrakter og værelser ble skildret som uoppdagede, ufrivillige selvportretter. Han ble sett opp til av senere tiders marxister, som han neppe ville ha vært enig med, som royalist, kirkeforsvarer og beundrer av sterke personligheter. Han malte ut menneskeskjebnenes vendepunkter og lidenskapenes kraft, men målet var å beskrive virkeligheten fullstendig. Det var de ambisjonene som endte opp med La Comédie humaine.

Han hadde skrevet sin versjon av en lokal Kristuslegende om tro, den fikk nytt liv og mening ved at han nå krysset den med en annen fortelling, Kirken. (overs: Helge Nordahl).

En barhodet fremmed kommer ombord på fergen fra Cadzant til Ostende. Han bærer verken pung eller sverd, og setter seg blant de fattige i båten. En gammel soldat og en ung mor gir ham plass, dette vekker hånsord blant de velstående. Det blir storm, passasjerene tror de skal forgå. Den unge moren spør hvem som skal redde hennes barn. − Du selv, svarer den nyankomne. De rike bærer seg, de fattige diskuterer frelsen og den fremmede maner til tro. En gammel kone fortviler fordi hun ikke har lidd nok.

Akterut: Rikdommen, stoltheten, vitenskapen, utukten, forbrytelsen, hele det menneskelige samfunn, slik kunst, tanke, utdannelse og verden og dens lover skaper dem (…) Forut: De svake, moren, som ved brystet vugget et lite barn som smilte mot stormen; en kvinne som før hadde vært munter men som nå led under et fryktelig samvittighetnag; en soldat, med arr etter mange sår, uten annen lønn for sin utrettelige troskap enn en lemlestet kropp, og som knapp eide en brødskalk etter sin lange tjeneste. Likevel lo han av alt og levde bekymringsløst, lykkelig når han kunne glemme sin soldatære på bunnen av en seidel øl, eller når han kunne fortelle om den for barna, som beundret ham.

50 skritt fra stranden kantrer båten. Da går den fremmede på vannet, og de som tror sterkt nok, går også på vannet, men en gjerrig vil ha gullet med seg og synker til bunns, den lærde doktoren spotter den fremmede og ler og ble slukt av havet.
Der de kom i land, ble Nådens kloster bygget for sjømennene og man kunne se Jesu fotavtrykk her helt til 1793 da franskmennene rykket inn i Belgia.

Historien har en fortsettelse ved at fortelleren en gang senere selv sitter i denne kirken ”i dystre tankers vold”.

Umerkelig var det som om disse tilhuggede stener fikk et slør over seg, jeg så dem bare som gjennom en sky av gullstøv, lik den som strever i de lysende striper som solstrålene sender gjennom et værelse. I denne uklare atmosfære, hvor alle konturer liksom ble visket ut, strålte det plutselig fra rosevinduenes kniplingsverk. Hver ribbe, hver bue, alt til minste detalj, lå som i et lys av sølv.

Et knoklet kvinnegjenferd vekker ham fra fascinasjonen og leder ham til et rom med gamle filler og avskallede kobbergjenstander. Så ser han i en visjon mennesker strømme mot katedralene mens de redder bøker, kopierer manuskripter og reiser statuer med innskriftene Vitenskap, Historie og Litteratur, og fortelleren avslutter: Nå må vi forsvare Kirken.

Balzacs ambisjon om å beskrive hele den menneskelige komedie må ha virket frigjørende; han kastet seg inn i tidsbilder uten angst eller smålige hensyn, uredd og lidenskapelig. Han brukte en legende til en enkel fabel om tro, her utvider han det til å mane om å redde hele kulturen fra undergang. Hans litterære univers sto så klart for ham selv at på dødsleiet skal han ha spurt etter en navngitt lege i en av sine egne romaner. Den menneskelige komedie handler til syvende og sist om fantasiens kraft. Om å gå på vannet.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161028

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no