Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. mai JOSEF
2. mai LEONARDO DA VINCI
3. mai KORSMESSE
4. mai MONIKA
5. mai BARN OG GUDEBARN
6. mai FREUD OG UBEHAGET I KULTUREN
7. mai TAGORE
8. mai JEANNE D’ARC
9. mai PETER PAN
10. mai JOBS GUD
11. mai KONSTANTINOPEL
12. mai FLORENCE NIGHTINGALE
13. mai LUCIAS HEMMELIGHET
14. mai STRINDBERG
15. mai ST. HALLVARD
16. mai HELLIGE SKIPPERSKRØNER
17. mai NASJONALE MYTER
18. mai OMAR KHAYYAM
19. mai DUNSTAN OG DJEVELEN
20. mai BALZAC
21. mai PLATON
22. mai KONSTANTIN DEN STORE
23. mai KAPTEIN KIDD
24. mai KOPERNIKUS
25. mai ARTEMIS
26. mai KASPAR HAUSER
27. mai CALVIN
28. mai THALES
29. mai KONSTANTINOPELS FALL
30. mai FAUST
31. mai WALT WHITMAN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
NASJONALE MYTER
Leting etter det særnorske i den førkristne, urnordiske mytologien.
17. mai 1814 vedtok riksforsamlingen på Eidsvoll enstemmig grunnloven. Den la det rettslige grunnlaget for Norge som nasjonalstat og derfor feirer vi dagen. Stattholder Christian Frederik skriver i sin dagbok 16. februar 1814 om et møte han nettopp har hatt i enerom med professor Georg Sverdrup, der professoren har overtalt ham til ikke å sette kronen på hodet før den er skjenket ham av folkets kjærlighet. Og prinsen lar seg overbevise om at eneveldets tid er forbi og at fremtidens styringsprinsipper må baseres på folkeviljen. Det er essensen av 1814. Sverdrup, forfinet og lærd, med sans for poesi, gikk inn til den kongelige dansken og overbeviste ham om at legitim statsmakt stammer fra folket selv. Han kunne bli konge, men bare om riksforsamlingen ville det.

Det var Jean-Jacques Rousseau som la det filosofiske grunnlaget for folkesuverenitetsprinsippet. Den franske revolusjonen handlet om det samme: Frihet, likhet, brorskap og ”naturlige” menneskerettigheter kontra monarki og aristokrati. Den tok, i følge de siste estimater, livet av 170 000 mennesker. Sverdup løste problemet ved en samtale. De historiske forutsetningene i Frankrike i 1789 og i Norge i 1814 kan riktignok ikke sammenlignes, men prinsippene kan.

Kongeriket Norge består av det nordvestlige Skandinavia, Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya i det sørlige Atlanterhavet, Peter 1.s øy sørvest for spissen av Sør-Amerika og Dronning Mauds Land nær Sydpolen. Navnet Northwegr forekommer i fremmede skrifter fra 800-tallet og betyr veien mot nord. Rundt 1450 ble formene (Noreg, Norge) vi bruker i dag til. Siste istid slapp langsomt taket for 12 000 år siden, og igjen inntok mennesker de områdene vi bor på i dag. Innvandringen kan ha skjedd via Østfold, Vestlandet eller Finnmark eller en blanding eller alt sammen. Dette var stammer med hver sin kultur og sine redskaper, trolig svært ulike, folkegrupper som neppe kom i kontakt med hverandre. Og ingen av dem ante at de var nordmenn. Landet Norge ble funnet opp mye, mye senere.

To naturforekomster var vesentlige for innvandringen; først reinsdyr, så skog. Man overlevde på reinens kjøtt, melk og skinn, ja også hornene ble utnyttet – og etter hvert ble rein også trekkdyr. All skog i Norge har vokst frem etter siste istid. For 7000 år siden var Hardangervidda dekket av furuskog. Senere innvandret eik, alm og lind, og i Yngre Steinalder (rundt 3000 år f. Kr.) kom ask. Ifølge den førkristne nordiske mytologien het den første mannen det samme som dette treet: Ask, mens den første kvinnen het Embla, et gammelt navn for almetre.

Den islandske høvdingen, rikmannen og skalden Snorre Sturluson forteller om Odin og Tor som en gang innvandret til Norden; og som i andre tilsvarende nasjonale sagn er guder og halvguder stamfedre til historiske kongeslekter. Fire av ukens sju dager er oppkalt etter de nordiske gudene Tyr, Odin, Tor og Frøy, og vikingtidens verdensbilde har fått betydning som et fordums rike vi stadig refererer til (mer om de førkristne nordiske myter i mytekalenderne for 12. januar, 4. juni og 23. september).

Bak runerekken (første århundret etter Kristus) skimtes det greske og romerske alfabetet. Mytisk var det guden Odin som var opphavsmannen til dem, han fikk tak i dem ved å ofre seg selv til seg selv i et tre. Men også Odin kom utenfra, ja fra Asia, ifølge Snorre, derav navnet æser.

Det som gjorde at keisere, hærførere og konger tok kristendommen til seg, var beretningen om den seirende Kristus, Kvite-Krist. Konstantin i Roma så et kors på himmelen, ”ved dette tegn skal du seire”, lot seg døpe og vant slaget. Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kriget med Kristus ved sin side. Slaget ved Stiklestad var ingen religionskrig, men en kamp om makten. Gro Steinsland skriver i sin bok ”Mytene som skapte Norge” (Pax 2012), om dette aspektet ved innføringen av kristendommen: Kristendommen med sin monoteistiske tro og sin sentraliserte, hierarkiske organisasjon betydde en maktøkning for kongedømmet. ”Kristendommen (…) fikk monopol i Romerriket. Kristus var fra da av ikke bare slavenes og underklassens Herre, men Herre for herskere og konger.” Men så fins rester av det Steinsland kaller en motmyte, representert ved Dynnasteinen: En stein med rune og bilde som en husfrue på Hadeland lot reise tidlig på 1100-tallet på sin datters grav. Her ser vi Gud som et barn født i en stall med tre fremmede konger. Her er ingen herskerterminologi, men et helt annet gudsbilde: det sårbare, nyfødte barnet. De herskende slåss ikke med hverandre her, nei, fremmede konger bøyer kne i en stall for den minste blant menneskene. Det hellige kommer til syne i det svake og fattige. Dette er nærmere de nytestamentlige fortellingene om Jesus enn vikingtidens Kvite-Krist.

Odin og Tor kom fra Asia, eller i hvert fall kontinentet, Jesus kom fra Palestina, demokratiet fra Hellas og rettssystemet fra Roma, grunnlovens prinsipper fra Frankrike og Amerika. Men EVENTYRENE er vel ekte norske? Vel, folkloristen Moltke Moe skrev om fortellingen ”Far sjøl i stua”:

”Første gang jeg hørte dette eventyret ute på landsbygda, så tenkte jeg: Dette er da norsk; ekte norsk, like norsk som det malmrike bygdemålet her oppe. Det er utenkelig at dette kan ha opprunnet andre steder enn her hjemme. Og den gamle åtti års kona som fortalte meg eventyret, mimrende med munnen og ruggende med hodet, men likevel klart og levende, som om hun var med i det hun fortalte, den fattigslige stua hennes, der det ikke var så mye som et bord til å skrive på, bare en eneste krakk, der jeg satt og skrev på knærne, selv satt hun på peishylla, sommerdagen dirrende over dalen og de blå fjellene lengst ute i himmelsynet, alt samlet seg, alt styrket meg i troen: Er noe norsk, så er det dette. Og så en tid seinere fant jeg det igjen i en buddhistisk bok fra India, det samme eventyret, bare her like indisk som vårt er norsk.”

Og bare så det er sagt: De forteller om Askeladden i St. Petersburg, også, der kaller de ham Ivan og tror han er rotfast russisk.

Og i dag tar vi på oss bunader, opprinnelige norske folkedrakter fra uminnelig fortid? Vel, de fleste av de draktene som i dag selges som bunader er i stor grad konstruert på 1930 og 1940-tallet, og de folkedraktene de skal gjenspeile er mer eller mindre felles europeiske klesmoter fra 1700-tallet.

Ingenting galt i det. Men leter vi på denne grunnlovens dag etter nasjonal egenart, kan vi risikere at vi oppdager noe enda mer interessant, nemlig at det særnorske tilhører verden det også, likesom barnet i puberteten til sin skuffelse, men også frigjørende glede, oppdager at det er omtrent akkurat som alle andre.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161028

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no