Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. mai JOSEF
2. mai LEONARDO DA VINCI
3. mai KORSMESSE
4. mai MONIKA
5. mai BARN OG GUDEBARN
6. mai FREUD OG UBEHAGET I KULTUREN
7. mai TAGORE
8. mai JEANNE D’ARC
9. mai PETER PAN
10. mai JOBS GUD
11. mai KONSTANTINOPEL
12. mai FLORENCE NIGHTINGALE
13. mai LUCIAS HEMMELIGHET
14. mai STRINDBERG
15. mai ST. HALLVARD
16. mai HELLIGE SKIPPERSKRØNER
17. mai NASJONALE MYTER
18. mai OMAR KHAYYAM
19. mai DUNSTAN OG DJEVELEN
20. mai BALZAC
21. mai PLATON
22. mai KONSTANTIN DEN STORE
23. mai KAPTEIN KIDD
24. mai KOPERNIKUS
25. mai ARTEMIS
26. mai KASPAR HAUSER
27. mai CALVIN
28. mai THALES
29. mai KONSTANTINOPELS FALL
30. mai FAUST
31. mai WALT WHITMAN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
ST. HALLVARD
Legenden om St. Hallvard som mistet livet i forsøket på å redde en fremmed, gravid kvinne feilaktig beskyldt for tyveri.
Hallvard Vebjørnsson, en 23 år gammel storbondesønn og kjøpmann fra Lier, på morssiden beslektet med Olav den Hellige, ofret sitt liv ved å verge en uskyldig, tjuvskyldt, fremmed kvinne mot urett, og er derfor blitt vernehelgen for byen Oslo. 15. mai er Hallvards dag.

Hallvardslegenden er bevart i liturgiske skrifter og i bruddstykker av en islandsk-norsk saga. Inderlig er Sigrid Undsets gjenfortelling i ”Norske Helgener.” Hun skriver at det at den unge Hallvard ga sitt liv for en uskyldig fremmed, var merkeligere enn det åpenbare miraklet at kvernsteinen fløt opp. Hallvard vokste opp i et bondesamfunn hvor et menneske ble verdsatt etter hva det hadde rang og ætt til. Ingen hadde medlidenhet med en tyv. En fri kvinne som hadde stjålet ble etter Gulatingsloven straffet med landsforvisning. Hvis det tyven hadde tatt, var mindre verdt enn en viss sum, bød loven at synderens hode skulle rakes og smøres inn med tjære, så måtte han eller hun løpe en vei så lang som ”ni buelengder” mens de som sto rundt og så på, fritt kunne denge offeret med steiner og spotte og håne. Var det en trellkvinne, fikk hun et øre skåret av, neste gang det andre øret, tredje gang nesa.

Hallvard var et kyskt, fromt og kristent barn som ville vel. Da han og den yngre broren Orm ble voksne, tok faren dem med på kjøpmannsferder. En gang ved Gotland la en stedlig stormann merke til Hallvard, så at han var eslet til stordåd, ble det sagt, innbød de reisende hjem til seg og ga unggutten gaver. Våren etter, hjemme på Huseby i Lier, hadde Hallvard et ærend på den andre siden av fjorden, det var midt i mai. I det han skal til å gå i båten, kommer en skjelvende redd kvinne farende. Hun tigger ham om å ro henne over så fort han bare kan. Hallvard lar henne gå ombord. Da de kommer utpå, får de se tre menn løpende langs stranden. Kvinnen forteller at det er disse hun flykter for, og at hun ikke har gjort det de beskylder henne for. Så skriver Sigrid Undset, lett forkortet, slik:

Hallvard:
– Tør du rense deg i denne sak og bære gloende og varme jern?
Konen sa at hun var villig til det, hvis de ville spare hennes liv. Den andre båten halte innpå. Mennene ropte:
– Hvordan kan det være, Hallvard, at en ættestor gutt som du vil ta hånd om et elendig kvinnfolk? La oss få henne, så vi kan drepe henne, som hun er verd.
– Hva galt har hun gjort da? spør Hallvard.
– Hun har rykket ut av dørstolpen den bøylen som holdt fast bommen for døren.
– Slikt er da ikke kvinnfolkverk, det kunne trenges en sterk mann for å gjøre det.
Hallvard er harm, dette her er jo opplagt sludder! En skrøpelig, gravid kjerring vil de ha til å ha gjort et slikt innbrudd! Mennene må ha blitt rasende og satt etter kvinnen i full opphisselse. Og her skjer det uventede at Hallvard Vebjørnsson legger seg opp i sakene deres, tar til å forhøre dem i stedet for å utlevere henne. De to båtene lå og vippet et stykke fra hverandre en maimorgen for nihundreogfemti år siden. De tre i den ene er ganske alminnelige mennesker som dømmer etter nesen. I den andre er Hallvard, ung, har vært kristen i hele sitt liv, rettferdig og hjelpsom mot dem som trenger det – dét bestemmer hans atferd. De andre snakker om at det er upassende for en mann som ham å ta parti for en tjukjerring. Hallvard er rolig. Kanskje går han ut fra som en selvsagt ting, at de vil gi seg, når han, Hallvard fra Huseby, sa hvordan han ville ha det.
– Kanskje dere kunne finne noen som har sett eller grepet henne da hun var inne i huset? For hvis dette er usikkert, skal dere vel ikke slå henne i hjel? Forresten, hvis det er slik at hun har fortjent døden, så skal jeg betale bøtene for henne – hun går jo med barn, og det får dere ikke lov til å myrde.
De tre opp skriker og blir stadig mer rasende. En griper buen sin, pilene flyr, og en treffer Hallvard i halsen. Deretter slår de henne i hjel også, og graver henne ned i fjæren. Men de bandt en kvernstein på liket av Hallvard og senket ham i fjorden. Men liket fløt opp igjen, og Hallvard gravlegge ved kirken hjemme på Huseby. Snart skjer det jærtegn ved graven.

Dette skal ha skjedd i 1043. Noen år senere ble liket flyttet til Oslo, en gammel handelsplass som langsomt utviklet seg til en by. Her ble kisten lagt i et skrin i Mariakirken, men overført til Oslo Domkirke da den sto ferdig i 1130, derfor fikk den navnet Sankt Hallvards Kirke og vokste til en av de største i Norge. Da Oslo ble bispesete, ble St. Hallvard bispedømmets vernehelgen, og alltid siden har han stått i byens våpen. Ruinene av kirken kan ennå ses.

Hallsok, eller Hallvardsvaka, på dødsdagen 15. mai, ble helligholdt i hele landet. Gåsungene på seljekvistene i mai ble knyttet til Hallvards død. Oslo og Østlandet, Bohuslän og enkelte områder på Island feiret ham. I katolsk tid viet man Oslos domkirke og mange andre kirkebygg til Hallvard. Som vernehelgen er han avbildet med møllesteinen og pilene i Oslos segl og bymerke.

Reformasjonen forbød helgendyrkelse, men nå har interessen for helgnene igjen økt. Men katolsk eller protestant, kristen eller ikke: Sankt Hallvards selvoppofrende innsats for en fremmed, svanger kvinne er en verdig myte for alle. Tidløs og aktuell. Vi kan ikke snu historien, men vi kan gjøre bildet av helgenen som ofret sitt liv for et fremmed menneske sentralt igjen, ved å huske det. Vanskeligere er det ikke.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161028

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no