Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. mai JOSEF
2. mai LEONARDO DA VINCI
3. mai KORSMESSE
4. mai MONIKA
5. mai BARN OG GUDEBARN
6. mai FREUD OG UBEHAGET I KULTUREN
7. mai TAGORE
8. mai JEANNE D’ARC
9. mai PETER PAN
10. mai JOBS GUD
11. mai KONSTANTINOPEL
12. mai FLORENCE NIGHTINGALE
13. mai LUCIAS HEMMELIGHET
14. mai STRINDBERG
15. mai ST. HALLVARD
16. mai HELLIGE SKIPPERSKRØNER
17. mai NASJONALE MYTER
18. mai OMAR KHAYYAM
19. mai DUNSTAN OG DJEVELEN
20. mai BALZAC
21. mai PLATON
22. mai KONSTANTIN DEN STORE
23. mai KAPTEIN KIDD
24. mai KOPERNIKUS
25. mai ARTEMIS
26. mai KASPAR HAUSER
27. mai CALVIN
28. mai THALES
29. mai KONSTANTINOPELS FALL
30. mai FAUST
31. mai WALT WHITMAN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
KONSTANTINOPEL
Bakgrunnen for grunnleggelsen av Konstantinopel, det byzantinske tusenårsrike og hva som ligger i *ortodoks* kristendom.
Da Konstantinopel hadde falt for en vantro hær 29. mai 1453, skrev en gresk krønikeskriver: ”Noe verre har aldri hendt og vil aldri komme til å hende.” Kristenheten var rystet. Det bysantinske riket var ødelagt etter 1123 år og atten dager, hvis vi regner, som rimelig er, etter Konstantinopels grunnleggelse. Det fantes skribenter som i fullt alvor så Konstantins fall som hevn for trojanernes tap i Iliaden.

Nå feirer vi i dag ikke slutten på, men begynnelsen til det bysantinske riket. På 300-tallet var det avgjørende for romerne å sikre grensene i øst mot persere. Keiser Konstantin flyttet derfor rikshovedstaden til det strategisk beliggende Byzantium ved Bosporos-stredet, og etter en storstilt ombygging ble Konstantinopel innviet som keiserens by 11. mai 330. Det skulle være e Den Kristne Byen, det nye Roma, symbolet på troens seirende makt. Det gikk bra lenge. Etter at Vestromerriket gikk under 146 år senere gjenerobret daværende keiser Justinian vesentlige deler av Middelhavsområdet og fikk bygget Hagia Sofia-kirken, viet til Sofia, visdommen, verdens største byggverk i 1000 år.

I mosaikken i denne kirken fins en avbildning med en keiser på hver sin side av Maria med barnet. Den ene keiseren er Justinian, han holder en kirke i hendene, den andre er Konstantin den store, han holder en modell av den byen han grunnla og ga sitt navn til (”Konstantinopel”=Konstantins by. ”Istanbul” er tyrkisk for det samme). Det gamle navnet ”Bysants” har gitt navnet ”bysantinsk” til både keiserdømmet og epoken. De to keiserne i mosaikken er like store, fromme og betydningsfulle i uttrykket som den hellige jomfru. Disse keiserne hadde uinnskrenket makt, og så seg som Guds stedfortredere på Jorden. Lederne for de fremste embetene var ansvarlige overfor keiseren alene. Den som skulle få innflytelse, måtte innrette seg mot hoffet, kjenne noen som kjente noen: dette i motsetning til i vest, der det utviklet seg institusjoner med makt i seg selv, som staten måtte ta hensyn til. Ideologien bak det bysantinske eneveldet var troen på at bare slik kunne kirken og den rette lære råde grunnen.

Grunnleggelsen av Konstantinopel skapte og befestet en særegen østlig kristen tradisjon. På enkelte vesentlige områder kom det som ble hetende ”den ortodokse kirken” til å utvikle seg forskjellig fra den romersk-latinske. I øst ble islam ikke betraktet som hedendom, men som en kjetterlære. Det vokste aldri frem noen utpreget prestemakt, prestene tilhørte folket, en prest kunne gifte seg. Toleransen overfor annerledes tenkende var neppe særlig mye større enn i vest, men det kom aldri til hekseprosesser eller inkvisisjon.

De ortodokse misjonerte. Sørøst-Europa og Russland fikk ortodokse kirker. Men hva besto ortodoksien i?

På 500-tallet resonnerte teologen Maximos av Konstantinopel, også kalt ”Bekjenneren:” Alle skapninger er blitt til av Guds tanke. Derfor kan mennesket utvikle en slags forening med Gud. Vi var ett med Gud, men ble atskilt fra ham ved syndefallet. Frelsen er overvinnelse av splittelsen. Kristus forener de to naturer, og gjennom enhet med Kristi legeme kan mennesket oppnå guddommeliggjørelse ved Den Hellige Ånds nåde. Senere snakket andre teologer om hjertets bønn, og atter andre fremholdt at dydene frembringes gjennom askese, en åndelig øvelse. Indre fred og ro er betingelsen for det fullkomne Gudsfellesskap.
For en katolikk eller en protestant er Gud og mennesket helt atskilt. For en ortodoks er også gud og mennesket totalt atskilt, men samtidig befinner Guds bilde seg i oss, og det innebærer at man med sinnets og hjertets bønn kan komme nær det guddommelige tross alt. Den bysantinske tankeverden ligger noe nærmere ånden fra de buddhistiske munkenes meditasjonsklostre.

Johannes Klimakos (født i Syria i 525) brukte ordet ”hesychia,” fred og ro, om den tilstand mennesket burde arbeide seg frem til for å oppnå enhet med Gud. Veien går gjennom bønn og askese. Athos, det Hellige Fjell ved Thessaloniki, ble denne bevegelsens kjerneområde, den ble opprettet som en klosterfristat på 1200-tallet, og er fortsatt den ortodokse kirkes åndelige sentrum.

Hesychastene påstår at menneskene kan skue det guddommelige lys i dette liv, og gjennomstrømmes av det slik at de selv i en viss forstand blir guddommelige. Denne herlighet og nåde er ikke overnaturlig, men av Gud selv. De vestlige, latinske prester og munker ble opprørt: Trodde de på Athos at de kunne bli ett med Gud? Forstår de ikke at det er hedenske tanker? Gregorios Palamas (erkebiskop av Thessaloniki, født i 1296) oppsummerte på 1300-tallet: Gud er totalt utilgjengelig i sitt vesen, men tilgjengelig og meddelbar i sine energier. Mennesket blir guddommelig ved nåden. I 1351 ble dette godtatt som ortodoks lære. Denne vektleggingen av muligheter til i en viss forstand å få kontakt med det guddommelige her og nå utgjør et skille mellom den bysantinske teologiske grunnholdningen og den vestlige. Munken Abba Filemon (som trolig levde på 500-tallet) skriver (Overs: Egil A Wyller:):

”Man må helt avsondre seg fra verden og løsrive sjelen fra legemlig baserte følelser og bli statsløs, hjemløs, eiendomsløs, uten pengebegjær, uten besittelse, arbeidsløs, ubundet, ubekymret for menneskenes saker og ting − ydmyk av sinn, medfølende, god, mild, fredfylt, rede til å motta i sitt hjerte de innprentinger som følger av den guddommelige innsikt.

Stillhet føder askese
og askese gråt
og gråt fryktsomhet
og fryktsomhet ydmykhet
og ydmykhet tenksomhet
og tenksomhet kjærlighet
og kjærlighet gjør sjelen
fri for sykdom og lidenskaper.
Og da innser mennesket
at det ikke er langt fra Gud.”

Grunnleggelsen av Konstantinopel skapte et tusenårsrike. Det bevirket også at østkirken kunne utvikle en egen religiøs tradisjon.

Når man står overfor en greskortodoks patriark med myndig språk og tradisjonsrikt skjegg og smaker på ordet ortodoksi, som betyr rett-troenhet, kjennes dette som en tung og forutsigbar tradisjon, helt til man får en overraskende fornemmelse av at Gud befinner seg rett i nærheten.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161028

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no