Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. mai JOSEF
2. mai LEONARDO DA VINCI
3. mai KORSMESSE
4. mai MONIKA
5. mai BARN OG GUDEBARN
6. mai FREUD OG UBEHAGET I KULTUREN
7. mai TAGORE
8. mai JEANNE D’ARC
9. mai PETER PAN
10. mai JOBS GUD
11. mai KONSTANTINOPEL
12. mai FLORENCE NIGHTINGALE
13. mai LUCIAS HEMMELIGHET
14. mai STRINDBERG
15. mai ST. HALLVARD
16. mai HELLIGE SKIPPERSKRØNER
17. mai NASJONALE MYTER
18. mai OMAR KHAYYAM
19. mai DUNSTAN OG DJEVELEN
20. mai BALZAC
21. mai PLATON
22. mai KONSTANTIN DEN STORE
23. mai KAPTEIN KIDD
24. mai KOPERNIKUS
25. mai ARTEMIS
26. mai KASPAR HAUSER
27. mai CALVIN
28. mai THALES
29. mai KONSTANTINOPELS FALL
30. mai FAUST
31. mai WALT WHITMAN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
PETER PAN
Gutten som ikke ville bli voksen, fikk evig liv blant blomster og alver i Kensington Gardens og ble innlemmet i tidens ungdomsdyrkelse.
”En dag da hun var to år gammel, lekte hun i hagen. Hun plukket en blomst og løp inn for å gi den til mor. Wendy var trolig ganske uimotståelig, for fru Darling la hånden for brystet og utbrøt: ”Å, bare du kunne være slik bestandig!” Det var alt som ble sagt mellom dem om den saken, men fra da av forsto Wendy at hun måtte bli voksen. Du vet det når du er blitt to år gammel. To år er begynnelsen på slutten.”

Slik oppsummerer forfatteren sitt sentraltema i den andre boken om Peter Pan.
James Matthew Barrie ble født 9. mai i 1860 i Kirriemuir i Skottland. Han hadde ni søsken, studerte ved universitetet i Edinburgh, ble journalist og skrev en rekke barnebøker. Den første sammenhengende fortellingen om Peter Pan ble satt opp som et stykke for scenen i 1904, det tok sju år før den forelå den i bokform.

Peter er et barn som en gang har rømt fra sitt hjem og blitt en figur som lever blant fugler og geiter som naturguden Pan lever blant ville dyr og nymfer. Som Pan lager han seg også en fløyte av rør og spiller så dyrene begeistres. Han havner på en liten øy i dammen i parken og sørger over at han ikke kan komme seg tilbake til den egentlige parken der alle barna leker, men en gang dukker det opp en ung dikter som heter Shelley. Shelley lager en papirbåt, og så kommer Peter til andre siden av dammen med den (Om den virkelige dikteren Shelley, se MK 4. august). Særlig er det alvene som tar seg av Peter, de er enda mindre enn ham og danser til musikken hans. Etter alveballet gir alvedronningen ham ordre om å knele, og sier at siden han spiller så vakkert, skal han få lov til å ønske seg hva han vil. Da ønsker han seg tilbake til mammaen sin. De lærer ham da å fly. Han flyr til moren og setter seg på sengekanten der hun sover. Han kan se hun er trist av savn etter ham, og blir i tvil. Han vil gjerne tilbake til henne, men vet at han da kommer til å savne det nye livet sitt i parken.

To ganger kom han tilbake fra vinduet, for han ville kysse moren sin. Men han var redd for at det ville være så deilig at hun våknet av det. Til slutt spilte han et vakkert kyss på fløyta og fløy til parken. Neste gang han bestemmer seg for å besøke henne, finner han henne sovende med armen rundt en annen liten gutt. Etter det drar han aldri mer.

Den andre boken, ”Peter Pan og Wendy,” innfører figuren Tingeling, en alv så høy som en bok, med vinger på ryggen og en kropp som lyser av seg selv. Peter kommer til menneskebarnet Wendy akkurat idet han har mistet skyggen sin, hun syns det er fornøyelig å få besøk av et så merkelig vesen og hjelper ham gladelig med å sy skyggen på igjen. Da utbryter han at han sannelig tror at en jente er mer verdt enn tjue gutter, og så blir de venner for bestandig. Hun spør ham hvor gammel han er.

− Det vet jeg virkelig ikke, svarte Peter karslig; for saken er at vi vokser ikke der jeg hører hjemme, og da kan det vel ikke være så nøye med å telle år? Det er lenge siden jeg rømte fra et sånt hjem der man feirer fødselsdager.
− Har du rømt fra ditt eget hjem? Hvorfor det, Peter?
− Fordi jeg hørte far og mor snakke om hva jeg skulle bli når jeg ble stor!
Peter var hissig og sinna nå.
− Jeg vil ikke bli stor og voksen. Jeg vil alltid være liten og ha det morsomt. Derfor stakk jeg av til Kensingtonparken. Der bodde jeg lenge sammen med alvene.
Wendys øyne ble store av spenning, og hun sa høytidelig:
− Fins det virkelig alver, Peter? Mange? Hvor kommer de fra?
− Selvsagt fins det alver! Du skal vite, Wendy, at da det aller første lille barnet i verden lo for aller første gang, da brast latteren i tusen bobler, og alle disse små latterboblene hoppet ut i verden og ble til alver.

Barries bøker har kommet i bakgrunnen for tegneserier og filmer. Disneys langfilm fra 1953 handlet om gutten som ikke ville bli voksen og passet inn i etterkrigstidens ungdomsdyrkelse. Popstjernen Michael Jackson (1958-2009) fikk bygd sitt eget Neverland og så Disneys Peter Pan-film om igjen og om igjen mens han tydde til en egen desperat evighetslek.

Aldringsangsten som får voksne mennesker til å la seg beskjære og sy i den tro at de da får et lenger eller mer akseptabelt liv, eksisterer uavhengig av fortellinger om menneskebarn som blir til alver. Drømmen om evig liv er innebygd i oss, og har produsert en rekke mytiske grunnfortellinger, fra sjeleflukt i den egyptiske dødeboken via Jesu oppstandelse til spiritisme og troen på at Elvis lever. Peter Pan-myten føyer seg inn i denne tradisjonen. At håpet om evig ungdom i vår tid har fått så vidt primitive uttrykk, er ikke James Barries feil. For han klarte rett og slett å skrive en myte, som viste seg å reflektere en kollektiv drøm.

Det hviler også noe dypt tragisk over Peter Pan-figuren, en skygge av sorg blander seg i den magiske leken. Det kan minne oss om at i virkelighetens verden er det bare én måte å slutte å vokse på. Peter betror en gang Wendy:

− Jeg bor for det meste i Eventyrland sammen med de bortkomne barna. Det er sånne som faller ut av barnevognen når piken eller moren deres ikke passer på dem.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161028

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no