Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. mai JOSEF
2. mai LEONARDO DA VINCI
3. mai KORSMESSE
4. mai MONIKA
5. mai BARN OG GUDEBARN
6. mai FREUD OG UBEHAGET I KULTUREN
7. mai TAGORE
8. mai JEANNE D’ARC
9. mai PETER PAN
10. mai JOBS GUD
11. mai KONSTANTINOPEL
12. mai FLORENCE NIGHTINGALE
13. mai LUCIAS HEMMELIGHET
14. mai STRINDBERG
15. mai ST. HALLVARD
16. mai HELLIGE SKIPPERSKRØNER
17. mai NASJONALE MYTER
18. mai OMAR KHAYYAM
19. mai DUNSTAN OG DJEVELEN
20. mai BALZAC
21. mai PLATON
22. mai KONSTANTIN DEN STORE
23. mai KAPTEIN KIDD
24. mai KOPERNIKUS
25. mai ARTEMIS
26. mai KASPAR HAUSER
27. mai CALVIN
28. mai THALES
29. mai KONSTANTINOPELS FALL
30. mai FAUST
31. mai WALT WHITMAN

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
BARN OG GUDEBARN
Om synet på barn med forskjellige religiøse vinkler, om hellige barn og gudebarn, og særlig om vidunderbarnet Hermes.
En morgen ved daggry ble Hermes født i en hule. Moren Maia la ham i et korntrau som hun brukte til vugge. Men straks hun hadde snudd ryggen til, hadde barnet gått ut for å finne på spik. Gutten stjal Apollons kveg, og for å forhindre at noen skulle følge fotsporene, fant han opp sandalene av eikebark og bandt dem til oksenes føtter så ingen skulle kunne gjette at det var dyretråkk. Apollon lovet ut en belønning til den som fant dyrene igjen. Noen satyrer som lette, ble var en musikk de aldri hadde hørt maken til. Da fikk de høre at et vidunderbarn var blitt født akkurat der, en gutt som nettopp hadde funnet opp et nytt instrument, med skilpaddeskall som resonansbunn og oksetarmer til strenger. Og hvor hadde han så fått tarmene fra? Satyrene la nå merke til to oksehuder utenfor en hule.

Slik begynner fortellingen om det uskikkelige vidunderbarnet Hermes, som har selveste Zevs til far.

5. mai er det Kodomo-no-i, barnas dag, i Japan. Det som feires er barnas vekst, at vi utvikler oss fra å være små og hjelpeløse til store og selvhjulpne. Utendørs markeres dagen med flagg eller vimpler i form av karper, for en gammel kinesisk legende kan fortelle at en karpe svømte mot strømmen og forvandlet seg til en drage av egen kraft, og på lignende måte skal barna forvandles til å få styrke til å kjempe mot farer.

Alle våre forestillinger og drømmer om barn finner vi igjen i fortellingene om gudebarn. Det vrimler av gudebarn bare i Hellas. Zevs selv måtte som barn gjemmes bort på Kreta for å bli tatt vare på av nymfer. Herakles drepte to slanger med bare hendene i vuggen og Athenes primalskrik var et krigshyl, hun ble for øvrig født med uniform.

Men dette har likevel ikke mye med barndom å gjøre, siden gudene stort sett kom til verden ferdig utviklet. For Aristoteles er barnet ufullkomment fordi det ennå ikke har realisert sitt mål, ikke kan velge, ikke er noe rasjonelt vesen. Egenskapene som ble fremelsket hos barn i Athen, var respekt og lydighet. Innenfor dette igjen var det riktig nok rom for følelser og omsorg. Barnet var formelig og oppdragelsen en viktig samfunnsoppgave.

Kirkefader Augustins utgangspunkt er at barnet er født syndig. Den irske munken Pelagius, som levde omtrent samtidig, hevder at mennesket står fritt til å velge seg bort fra synden: Adams synd skadet kun ham selv og ikke hele menneskeheten. Nyfødte barn er å regne som i samme stilling som Adam før hans fall. Barnet er således å regne som uskyldsrent. Pelagius så altså på barnet som uskyldig. Vi har i alle situasjoner muligheten til å gjøre det gode, unngå synden. Augustin gikk inn for at Pelagius lære skulle forbys. Til slutt lyktes han, Pelagius’ syn på barnet fordømmes av kirkekonsiliet i Efesos i år 431. Augustin gjør et stort nummer av at barnet kommer til verden, ikke med et smil, men med et sint skrik. Håpet ligger i dåpen.

Dette pessimistiske grunnsyn har et problem i møtet med Jesus selv: ”Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.”

Da kong Salomo i første Kongebok dømmer i en tvist mellom to kvinner som slåss om eiendomsretten til et barn, feller han sin dom utifra at den som vil barnets beste har rett. ”Hent et sverd til meg!” sa kongen. De kom inn til kongen med et sverd, og han sa: ”Hogg det levende barnet i to, og la de to kvinnene få hver sin halvpart.” Da flammet kjærligheten opp i henne som var mor til det levende barnet, og hun sa: ”Hør på meg, herre! La henne få den gutten som lever, og drep ham ikke!” Men den andre sa: ”Vi skal ikke ha ham, verken du eller jeg. Bare hogg til!” Da tok kongen til orde og sa: ”La henne få det levende barnet, og drep det ikke! Hun er moren.”

Alt dette står i Bibelen, men synet på barnet som et entydig positivt vesen slo ikke igjennom på lenge. Den engelske filosofen John Locke skriver i 1693 om en sunn sjel og om å styrke den indre karakter som mål for oppdragelsen. Barna skal rettledes til fornuft og dessuten være tørre på beina. Senere snakker Rousseau om det naturlige barnet med naturlige følelser. Mennesket er blitt fremmedgjort overfor barnet i seg selv og søker ting og det å bli sett i et evig jag etter selvbekreftelse. Oppdragelsens mål er å finne tilbake til barnets individuelle natur, med medfødt vitebegjærlighet og nysgjerrighet.

Rousseau ble imidlertid kritisert for bare å legge positive ting i begrepet natur. Aggresjon og sjalusi er like naturlig som kirsebærblomster og parringslek. Og dermed ender vi med at ingenting kan løses på lettvint vis. Selveste Zevs var utsatt for samme dilemma. Fortellingen om Hermes-barnet som stjal Apollons kveg, slutter slik.

Apollon forsto at det nyfødte Hermesbarnet var kvegtyven, gikk rett inn i hulen og sa strengt til moren at barnet måtte erstatte det tapte kveget. Hun pekte. Hermes innpakket i bleier lot som om han sov. For en absurd anklage! Men Apollon tok med seg barnet til Olympen og anklaget ham offisielt for tyveri. Hermes tilsto. ”Men du skal få tilbake kveget ditt,” sa Hermes, ”jeg slaktet bare to okser, som jeg delte i tolv, ett stykke til hver av gudene.” ”Tolv?” Undret Apollon. ”Hvem er den tolvte guden?” ”Jeg selv,” svarte Hermes.

Zevs syntes dette var så sjarmerende at han innsatte Hermes som den tolvte guden på parnasset. Før noen av de andre gudene rakk å ergre seg over at de, i tillegg til alt det andre de hadde å gjøre, hadde fått et barn å passe på, hadde Hermes alt lært dem å lage ild.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161028

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no