Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. apr MYTOLOGIENS NARRER
2. apr CASANOVA
3. apr BILLEDSTRIDEN
4. apr EDITH SÖDERGRAN
5. apr MYTISKE OVERSVØMMELSER
6. apr THESEVS
7. apr KORSFESTELSENS PARADOKS
8. apr BUDDHAS FØDSELSDAG
9. apr RABELAIS
10. apr KAHLIL GIBRAN
11. apr FORTUNA
12. apr GAGARIN
13. apr SONGKRAN
14. apr SOMMERDAGEN
15. apr MYTEN TITANIC
16. apr MAGNUS ORKNØYJARL
17. apr CAVAFY
18. apr SYNDEBUKKEN
19. apr LORD BYRON
20. apr HITLER
21. apr ROMAS GRUNNLEGGELSE
22. apr DEN EVIGE JØDE
23. apr ST. GEORG OG DRAGEN
24. apr TROJANSK HEST
25. apr EVANGELISTEN MARKUS
26. apr HAMLET
27. apr CARLOS CASTANEDA
28. apr FLORA
29. apr KATARINA AV SIENA
30. apr VALBORGSNATT

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
DEN EVIGE JØDE
Opprinnelsen til og utviklingen av legenden om Ahasverus, Jerusalems skomaker, eller den evige eller vandrende jøde.
22. april 1774 var siste gang Den evige jøde ble sett i urbane strøk, nærmere bestemt Brüssel. Han bar da navnet Isaac Laquedem og fortalte sin historie til byens borgere. Senere har han fortsatt å vandre på jorden, men anonymt og i ukjente områder.

Dette gir oss en dag da vi kan feire skikkelsen, men rapporten bør betraktes med skepsis. Det går rykter om at han også ble observert i Newcastle i 1790, i London flere ganger få år senere og i Salt Lake City i 1868, da han viste seg for mormonen O’Grady.

I middelalderen trodde man at den evige (eller vandrende) jøde var en virkelig skikkelse; en skomaker som nektet frelseren hvile, og derfor som straff selv farer hvileløst på jorden. Legenden er yngre enn jøden. Eldste skriftlige spor finnes i to engelske krøniker fra rundt 1250. I en tysk bok fra 1602 dukker navnet ”Ahasverus” opp, kjent fra bibelen som navnet på perserkongen som giftet seg med jødinnen Ester. Bibelens Ahasverus er trolig identisk med den historiske kong Xerxes av Persia (rundt 500 før Kristus). Hva perserkongen kan ha hatt med Jerusalems skomaker å gjøre, er ikke godt å si. Ahasverus låter passelig fremmed og fjernt. Navneoverføringen foregikk i opphetet senmiddelaldersk folklore.

Kort etter den tyske boken dukker en dansk en opp: ”Beskrivelse om Jerusalems Skomager oc en Jøde som var fød i Jerusalem ved Nafn Ahasvero.” Her finner vi legenden i en tidlig form. Jeg gjenforteller den forkortet og noe barbert for datidens luftige omstendeligheter. Legg merke til at det er gjort umake for å få historien tidsbestemt, stedsbundet og vitnefast.


Biskop Paulus von Eitzen, sannferdig doktor i den hellige skrift, studerte i sin ungdom i Wittenberg, og reiste vinteren 1547 hjem til Hamburg. Der, en søndag i kirken, fikk han nær prekestolen se en barfotet, høy mann med langt hår, 20-30 år gammel. Den fremmede lyttet til prekenen med slik andakt at han når Jesu navn ble nevnt, bøyde seg dypt og slo seg for brystet. Det eneste han bar denne kalde vinterdagen var et par opprevne bukser og en omsydd likkjortel.

Etter prekenen gikk doktoren til ham og spurte hvor han kom fra. Han svarte beskjedent at han var jøde, født i Jerusalem, navn: Ahasverus, håndverk: skomakeryrket. Og fortalte at han personlig hadde vært til stede da Kristus ble korsfestet og døde − og siden den tiden av Guds nåde blitt holdt i live og reist gjennom mange land.

Som andre jøder hadde skomakeren sett på Kristus som en kjetter og folkeforfører han pliktet å bekjempe. Pilatus avsa dommen, og de skulle føre Herren på en vei som også gikk forbi skomakerens hus. Ahasverus tok sitt minste barn på armen og gikk ut. Kristus kom forbi, bærende på sitt tunge kors, og lente seg inntil huset for å hvile. Da skomakeren så det, skyndte han seg bort og drev Kristus videre av gårde. Kristus så på ham og sa: ”Jeg vil stå og hvile her, men du skal gå til den ytterste dag.”

Skomakeren satte ned sitt barn, og fra da kunne han aldri forbli på samme sted. Han fulgte etter Kristus og så hvordan han ble korsfestet. Straks la han i vei som en fattig, bedrøvet pilegrim. Siden var han aldri i sin hjemby eller så hustru eller barn. Han antok at Gud, ved å la ham flakke om slik og se elendig ut, ville han skulle være et levende vitnesbyrd mot jødene. De vantro og ugudelige skulle huske Kristi pine gjennom dette og omvende seg til plikt og bot. For sin egen skyld ønsket han at Gud ville kalle ham tilbake fra denne jammerdal.

Han fortalte hva som hadde hendt i de land han hadde reist i siden korsfestelsen, slik at man forsto at han snakket sant.

Jøden svarte på spørsmål og forholdt seg ellers stille. Han spiste og drakk lite. De ga ham penger, men han ga dem videre til de fattige. Gud ville sørge for ham, for han angret sine synder. Han hastet alltid videre og talte språket til landet han til enhver tid oppholdt seg i. Han ydmyket seg hver gang han hørte Jesu navn, og dersom han hørte noen sverge, sukket han:

”Å, du elendige, hadde du som jeg selv sett hvor store vår Herres sår og hvor tung hans smerte var, og det for din og min skyld, ville du heller ha gjort skade på deg selv enn å misbruke hans navn.”


Den tyske romantikeren Joseph Görres ga i 1807 ut ”Die Teutschen Volksbücher,” og innførte dermed betegnelsen ”folkebok” om fortellinger med ukjent forfatterskap, de som hadde spredd seg til de store, uutdannede deler av befolkningen siden 1400-tallet da boktrykkerkunsten oppsto. Görres mente at man kunne spore denne slags skrifter tilbake til en selvstendig åndelig kraft i folket, en folkeånd. Folkebøkene gjenforteller legender og fabler med dramatiske temaer med titler som ”Dødsdansen,” ”Judas” og ”Faust.”

Evig eller ikke, jøden har vandret såpass lenge på jorden at han har inspirert atskillige forfattere, som Goethe, H. C. Andersen og Gustav Fröding. Skomakeren er blitt utsatt for symbolister, mystikere, poeter som ser verdens meningsløse forfengelighet med hans øyne, samt en tysk antisemittisk propagandafilm fra 1940. I Pär Lagerkvists ”Ahasverus’ død” (1960) kommer jøden en kveld inn i et herberge for pilegrimer. Her lytter han til fortellinger fra andre fordømte og syndere, horer og kriminelle, de ler og ber og spiller terning og stormen raser utenfor. I møtet med de andre får Ahasverus innsikt og vandrer sammen med en ny venn tilbake til det hellige land.

Den evige jøde skal fortsatt kunne bli sett – i grålysning og tåke. Han vandrer rundt som en skygge, uten retning, alene, et ufarlig spøkelse, men uhyggelig nok, fordi han minner oss om at uten Guds kjærlighet, eller for å si det på en annen måte, utenfor det menneskelige fellesskapet, har vi ikke noe sted å gjøre av oss.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no