Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. jan BASILIOS (VASILIS)
2. jan OVID
3. jan GENEVIÈVE
4. jan SELENE
5. jan LA BEFANA
6. jan DE HELLIGE TRE KONGER
7. jan GALILEO GALILEI OG JUPITERS MÅNER
8. jan TORFINN EKSILHELGEN
9. jan MARCO POLOS FORUNDERLIGE REISE
10. jan SAINT GERAINT AV WALES
11. jan SOKAR – BESKYTTER AV DE DØDES ÅNDER
12. jan EN MIDTVINTERSNATTS DRØM
13. jan GURUER, BLOMSTER OG SVERD
14. jan SITA SYNGER BLUES
15. jan MARTIN LUTHER KING JR.
16. jan DON QUIJOTE - RIDDER AV DEN BEDRØVELIGE SKIKKELSE
17. jan DEN HELLIGE ANTONIUS
18. jan LYDEN AV ÉN KLAPPENDE HÅND
19. jan ABRAHAM
20. jan BESTEMOR BABA JAGA
21. jan DEN HELLIGE AGNES AV ROMA
22. jan VINCENT AV SARAGOSSA – MOTSTANDENS HELGEN
23. jan MUHAMMADS BRUDD MED TIDEN
24. jan EKEKO LYKKEBRINGEREN
25. jan PÅ VEIEN TIL DAMASKUS
26. jan EYSTEIN, ERKEBISKOP, KIRKEBYGGER OG FORFATTER AV OLAVSLEGENDEN
27. jan ISHTARS NEDSTIGNING TIL DØDSRIKET
28. jan Å FORSTÅ SEG HELT FREM TIL GUD
29. jan SWEDENBORG
30. jan GANDHI
31. jan HEKATE

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
SOKAR – BESKYTTER AV DE DØDES ÅNDER
Legenden om hvordan kalenderåret ble til, de egyptiske gudekongene og fortellingen om Osiris.
Opprinnelig hadde året 360 dager. Da oppdaget Atum, altet, han som skapte seg selv, en kvelende forbindelse mellom sine to barnebarn Nut (Himmelen) og Geb (Jorden), en forening så intens at de to brukte opp all verdens luft, og alt levende holdt på å dø. Atum ga da Schu, vindguden, ordre om å skille dem. Schu sto oppå Geb og heiste Nut over hodet sitt, slik at de to ikke kunne berøre hverandre. Nut var imidlertid allerede gravid. Atum forbannet henne. Hun skulle ikke få føde på noen av årets 360 dager

Blant gudene Atum hadde skapt, var også Thot, visdommens gud. Han elsket Nut og bestemte seg for å hjelpe henne ved å utfordre de andre gudene til et spill der han veddet om mer tid. Thot vant fem dager, og, ved å legge de til de allerede eksisterende 360, fant han tid til Nut, slik at hun kunne gi fødsel til sine fem barn i rekkefølge. Slik ble Osiris, Horus, Seth, Isis og Neftys født, og slik brakte Thots visdom Egypt et fullt kalenderår.

I denne myten er Atum alle tings skaper. Han tilhører byen Theben. I Memfis derimot var det den mumiebekledte Ptah som ble holdt for å være skaperen. Han hadde frembrakt verden av tanken og ordet alene. En av Ptahs oppgaver var å beskytte de dødes ånder når de skulle passere gjennom underverdenen på vei til livet etter døden. Da ble han til SOKAR, den utsmykkede, en guddom avbildet som et mumifisert menneske med hauke- eller falkehode. I dag, 11. januar, er Sokars dag, 11. januar ble Sokars bilder fraktet i prosesjon av nilbåtene prydet til fest.

Atumn, Ptah, Sokar. Dette kan være forvirrende, men vi må huske at vi her snakker om mytologien i et samfunn gjennom 3000 år. Det er et ufattelig langt tidsrom for en og samme kultur. Pyramidene i Giza, sfinksene og portretthodene i kalkstein bærer da også preg av en type hvile og ro som er ukjent for senere bygge- og billedkunst. Det er som om man kan fornemme at det ikke finnes noen utvikling her, at utviklingen, den fremadrettede linje, var noe som ble funnet opp senere, i det klassiske Hellas, med Apollon som fremtidsrettet utviklingsgud, og er nå er blitt en så selvfølgelig del av tilværelsen at vi tror at den alltid har vært der, at det å strebe fremover er noe naturlig. I Egypt var blikket rettet mot evigheten. Meningen besto i livsfornyelse og opprettholdelse, ikke i visjoner som angikk fremtiden.

Sokar var den egyptiske guden for det memfiske Nekropolis, de dødes by, og en begravelsens gud. Hele den antikke egyptiske religionen påviser en sterk omsorg for livet etter dette, og, må det innrømmes, særlig herskerens liv. Rundt år 1900 ble det her funnet en lang rekke graver med en hovedkropp og fra 50 og opp til 500 andre som var blitt begravet samme dag, et harem, et hoff, en storfamilie eller en annen stor gruppe som av ukjente årsaker hørte sammen. Nå er det enighet om at det eneste som kan forklare disse funnene er at den døde er en konge eller annen slags leder, mens de 500 rituelt og mer eller mindre frivillig har begått kollektivt selvmord.

Andre steder i Egypt kan det se ut som om kongen ikke døde bokstavelig. Han ofret bare alle de 500 (eller hvor mange det kan ha vært) for selv å gjenoppstå like fornøyet, med et nytt hoff. Faraoene gjorde hva de ville. Kheopspyramiden, gudekongenes største manifest, veier seks og en kvart million tonn, den største konstruerte strukturen jorden bærer. Evnukker, dverger, håndverkere og hoff-folk bar og arbeidet seg til døde, og hyllet i gravskrifter faraoen grenseløst, den selvsamme faraoen som tok de kvinner han lystet etter og fikk sine betrodde begravd levende. Faraoen i de tidlige dynastiene er ikke en konge som hersker med guddommelig velsignelse, han er gud.

Fra et par kilometer virker Kheopspyramiden vakker, storslagen og mystisk. Kommer man på noen få meters avstand mister den mening. Det er som om disse dimensjonene tilhører andre og større vesener enn oss mennesker, eller som om vi værer at disse største byggverkene menneskene har sett, er skapt i kollektiv galskap.

Osiris hersket over jorden. Han var gift med sin søster Isis. Broren Set ville tilrive seg makten og fikk laget en vakker, kunstferdig kiste etter Osiris’ mål. Da Osiris prøvde den og fant at den passet, styrtet Set frem og stengte lokket. For sikkerhets skyld rev senere Set liket i stykker og kastet det i Nilen. Isis skaffet seg en båt som hun dro rundt i, og fra den samlet og plukket hun tålmodig sammen bitene av sin kjære, én etter én. Hun fant alle delene og sette dem sammen. Ved hjelp av magi klarte hun å få Osiris’ legeme i slik stand at hun kunne bli befruktet av det. Så dro hun til Khemnis i Nildeltaet og fødte Horus der. Da sønnen var gammel nok, tok hun ham til gudenes forsamling og krevde hans fødselsrett til tronen. Det ble et stormfullt møte og så en langvarig kamp mellom Horus og Set. Horus gikk av med seieren, hevnet sin far og tilrev seg tronen som jordens nye hersker.

Isis forble den evig vakre magiske trollkvinnen hvis kunster kunne beseire selve døden, Horus ble hersker over tid og rom, og den oppsamlede Osiris regjerer i dødens rike. Denne seieren over døden ble minnet hver 11. januar i Theben, der Osiris’ oppstandelse i Sokars skikkelse ble feiret i en festival der bildet hans ble båret i en båt. Slik fikk noen få egyptere et lite glimt av den guddommelige verden deres totalitære konger var en del av.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20160213

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no