Mytekalenderen        Mytekalenderen på din mobiltelefon  |  mytekalender.com  |  Mytekalenderen på Facebook  |  Antonio Vivaldi: Allegro fra fagott-konsert i e-moll  |  Logg inn
        Søk kun titler:
1. apr MYTOLOGIENS NARRER
2. apr CASANOVA
3. apr BILLEDSTRIDEN
4. apr EDITH SÖDERGRAN
5. apr MYTISKE OVERSVØMMELSER
6. apr THESEVS
7. apr KORSFESTELSENS PARADOKS
8. apr BUDDHAS FØDSELSDAG
9. apr RABELAIS
10. apr KAHLIL GIBRAN
11. apr FORTUNA
12. apr GAGARIN
13. apr SONGKRAN
14. apr SOMMERDAGEN
15. apr MYTEN TITANIC
16. apr MAGNUS ORKNØYJARL
17. apr CAVAFY
18. apr SYNDEBUKKEN
19. apr LORD BYRON
20. apr HITLER
21. apr ROMAS GRUNNLEGGELSE
22. apr DEN EVIGE JØDE
23. apr ST. GEORG OG DRAGEN
24. apr TROJANSK HEST
25. apr EVANGELISTEN MARKUS
26. apr HAMLET
27. apr CARLOS CASTANEDA
28. apr FLORA
29. apr KATARINA AV SIENA
30. apr VALBORGSNATT

Mytekalender spesial
HVA ER MYTER?
SKJÆRTORSDAG: DETTE ER MITT BLOD
-
LANGFREDAG: LIDELSEN
PÅSKEHAREN
1. PÅSKEDAG: OPPSTANDELSENS MORGEN
PINSE
FREDAG DEN 13.
OM JANUAR
OM FEBRUAR
OM MARS
OM APRIL
OM MAI
OM JUNI
OM JULI
OM AUGUST
OM SEPTEMBER
OM OKTOBER
OM NOVEMBER
OM DESEMBER
HIMMELREISER
HUNDEDAGENE
SOMMERTID / VINTERTID
SOLFORMØRKELSE
FASTELAVN
.
.
SKUDDÅRSEKSTRA: EROS OG PSYKE
SONGKRAN
Thailandsk nyttår, hellig vann, theravadabuddhismens grunnlag og Buddhas lignelse om de blinde mennene og elefanten.
Buddhastatuene i templene vaskes. Senere på dagen spruter barn og unge vann på voksne. Mennesker i alle aldere står, går, løper eller kjører rundt med kopper, kar, spann, vannslanger, vanntønner på lasteplan og vannpistoler i mange størrelser og boltrer seg med vann . Alle blir våte, og særlig turister som er sure og munker som rynker litt på nesen.

Vi er i Thailand. ”Songkran” betyr å gå inn i − og det er det nye året man skal gå inn i. Songkran er navnet på den thailandske nyttårsfeiringen, som begynner 13. april, og feires i tre dager over hele landet. Hovedingrediensen er vann fordi man rituelt skal vaske av seg det forgangne, renses og gjøre seg klare til det nye.

Vi kjenner igjen vievannet fra egne religiøse tradisjoner. Fortsatt skvetter presten vann på barnet og spør hva det skal hete. Vi er født med arvesynd, og vannet renser. For da Jesus ble døpt av Johannes i Jordanelven, ble alt vann viet, slik at det senere også kunne brukes til å bevitne om en heks var en heks. Hun ble kastet i sjøen, og hvis hun sank, var hun uskyldig og ble forsøksvis dradd opp med et tau. Hvis hun fløt, tilhørte hun djevelen, og skulle brennes.

Vasking tilhører ritene i Islam. I Kina badet brud og brudgom før den ekteskapelige foreningen for å rense seg til det nye livet. Skikken med å kaste mynter i brønner, som Trevifontenen i Roma, er en etterlevning av ofringer til vannguder. Osiris personifiserte det livgivende vannet i Egypt, Ea i Sumer. Synet på vannet som hellig eller levende − livets vann − fins i hos de fleste kulturfolk. Det er ikke merkelig. Det er mer vann enn landoverflate på kloden, og mennesket består av nesten 70 % vann. Og slik livet en gang oppsto i vann har vi altså i ærefrykt holdt det for hellig, og diktet og dyrket forestillingen om foryngelsens vann. Skal vi følge filologiske spor, skulle en tro at brennevinet er nærmest til å ha denne magiske egenskapen. Livets vann på gælisk er ”uisge betha,” på moderne engelsk ”whisky”. Det franske ”eau-de-vie” og det norsklatinske ”akevitt” betyr det samme!

Er vannet i den kristne dåpen helligere enn det som i dag sprutes i Bangkoks gater? Spørsmålet er selvsagt meningsløst, men nettopp den slags spørsmål har vært årsaken til bitter strid innen og mellom en rekke religioner, også i buddhismen.

De første århundrene etter Buddhas død oppsto det ulike meninger om hvordan man skulle utvikle læren videre. En av de tidlige skolene fikk navnet ”Theravada” (de eldstes tradisjon). Den kom via Sri Lanka til Thailand. I motsetning til hovedformen, som tok opp i seg flere folkelige forestillinger, så den det som sin oppgave å sørge for at man holdt seg til den opprinnelige buddhismen så godt det lot seg gjøre. Theravadabuddhistene mener at Buddha proklamerte fire grunnleggende sannheter:
1. Sannheten om lidelsen.
2. Sannheten om lidelsens årsak.
3. Sannheten om lidelsens opphør.
4. Sannheten om veien til lidelsens opphør.
Vi må erkjenne at lidelsen er der, ikke late som om vi er lykkelige hele tiden. Lidelse skal nok ikke forstås i alt for bokstavelig forstand, men innbefatte angst, utilfredshet, følelsen av ikke å strekke til, disharmoni. Vi må innse at lidelsen ikke er tilfeldig og individuell, men grunnleggende i menneskenaturen og tilværelsen, slik at den ikke opphører om vi kjøper oss nytt hus, med det får vi bare midlertidig illusjon om lykke. Det tredje er å innse at lidelsen kan ta slutt, den fjerde sannheten omhandler hvordan å oppnå det.
Disse sannhetene holdt Theravadabuddhistene høyt, andre buddhister holdt andre ting høyt, og de kranglet seg imellom slik andre har kranglet om den rette lære, og slik mange som har funnet en sannhet har ment at det må være den eneste. Om dette har Buddha selv en fortelling:

En gang kom forskjellige asketer og til Jeta-lunden. Noen talte til fordel for det syn at verden er evig, at dette er sannheten og at ethvert annet syn er en villfarelse. Andre gjorde nøyaktig det motsatte. Slik såret de hverandre. En morgen gikk en gruppe munker til mesteren og ba ham si noe om disse asketene som kranglet. Han svarte:

Munker, før i tiden fantes det en konge her. En gang ba han om å få samlet alle menn her som var født blinde. Det ble gjort, og kongen sa: ”Dere som er blinde, her har vi en elefant.” Så lot han én mann få ta på hodet til elefanten, en annen på øret, en tredje på støttennene, en på snabelen, en på kroppen, en på foten, en på ryggen, en på halen og en på haledusken. Etterpå gikk kongen bort og spurte hver av de blinde: ”Si meg, hva slags vesen er elefanten?” Han som hadde følt på elefantens hode, svarte: ”Elefanten er som en krukke.” Han som hadde kjent på øret, sa: ”Elefanten er som en vifte.” Den som hadde tatt på støttennene, svarte at elefanten var som et plogjern. Han som hadde kjent på snabelen, at elefanten var som en plog. Andre sa at elefanten er som en kornsekk, en søyle, en kalket vegg. Han som hadde kjent på halen, sa at den var som en sopelime. Så begynte de å krangle. Eter hvert tok de knyttnevene fatt. På samme måte er det med de asketer som er tilhengere av forskjellige syn. De er blinde.

Og mens alvorlige menn over hele verden diskuterer elefanten i alle dens avskygninger, markerer de i Thailand det nye året med å sprute vann på hverandre. Bak den buddhistiske overbygningen er det selve livet som feires, uten spissfindige diskusjoner.
Facebook (med bilder)
LastUpdated:20161023

Copyright: Terje©Nordby, All Rights Reserved.
Vevmester: chris@dankel.no